Regjeringen la aldri frem et forslag til lovtekst, så hele diskusjonen dreier seg om en ukjent størrelse, men hvis man tar utgangspunkt i hva de sa i proposisjonen, og offentlig før de trakk idiotien sin, så skulle det nye forslaget være vesentlig mer snevert og mindre restriktivt enn den nåværende blasmeipragrafen (§ 142). Og vi har allerede § 135 a (den såkalte «rasismeparagrafen», som skal videreføres i ny § 185), som i praksis uansett forbyr de groveste angrepene på en religion, f.eks hvis de etter Høyesterett syn fremstår som en «organisert hetskampanje». Dette står i proposisjonen.
I proposisjonen står det også:
Mens straffeloven 1902 § 142 antas å beskytte den enkeltes religiøse følelser, beskytter straffeloven 1902 § 135 a en person eller en folkegruppe mot forhånelse mv. på grunn av deres trosbekjennelse. Det foreligger ingen avgjørende rettspraksis om grensen mellom bestemmelsenes virkefelt, og det kan reises spørsmål om straffeloven 1902 § 142 i dag i praksis går lenger i beskyttelsen enn det som følger av straffeloven 1902 § 135 a. Trolig vil straffeloven 1902 § 135 a langt på vei gi det samme vern som § 142, men det kan tenkes tilfeller hvor kun § 142 vil ramme forholdet.
Det blir ikke gitt noen eksempler på slike tenkte tilfeller, og jeg tviler sterkt på at de noen gang ville fått praktisk betydning. § 135 a kan, slik jeg ser det, åpenbart brukes til å kneble religionskritikere; det står bare på viljen til å gjøre det.
Hele teksten i forslaget til endring av § 135 a er (her er den nye «blasmefipargrafen» ikke med, fordi den ble aldri lagt frem):
§ 185. Hatefulle ytringer
Med bot eller fengsel inntil 3 år straffes den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring. Som ytring regnes også bruk av symboler.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres
a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,
b) religion eller livssyn,
c) homofile orientering, eller
d) nedsatte funksjonsevne.
I 2005 ble Jan-Aage Torp anmeldt av LLH for homohets (saken kom aldri opp, de trakk anmeldelsen sin), men bare det å ha en slik pragraf legger jo åpenbart en demper på muligheten til å ytre seg fritt i Norge. Slike dempere mener jeg er uheldige. Og i eksempelet med Torp mener jeg det er spesielt tydelig. Det er natuirligvis ikke fordi jeg er enig i noe av det han sier, mannen er jo avskyelig, men jeg tror faktisk at han tror på de stygge tingene han sier om homofile, og jeg syns ikke det er greit at han kan straffeforfølges for å si dem. Et vanlig motargument her er at «religioner er maktstrukturer» som det må være lov til å kritisere, mens «homofile er en truet minoritet» som må beskyttes, og at det derfor skal være forskjellige standarder i lovverket for hvem som skal få si sin mening offentlig. Hvis man ser på Torp holder dette åpenbart ikke; han representerer en norsk pinsemenighet, knapt en stor og mektig organisasjon, mens homorettigheter, som han er motstander av, og bekymret for, har regjeringen, Stortinget og flertallet av Norges biskoper i ryggen. Rasismepragrafen er et ris bak speilet som samfunnet kan bruke til å kneble de som kommer med upopulære ytringer. Det er grunn til å være sint.
Så hva har vi protestert mot? Jeg kan se at det er symbolsk verdifullt å protestere mot lover som innskrenker ytringsfriheten altså, og har derfor protestert selv ved å skrive under oppropet, men utover det? Jo, vi har protestert mot en lov som skulle forby noe som allerede er forbudt etter en annen lov. Religionskritikk er fortsatt like forbudt, men det er visst greit så lenge ytringer vi ikke liker også blir forbudt i den samme paragrafen.
Ben "several wrongs don't make a right" Murphy