Åpner du andres post?

Jeg åpner mannens post og han min, om vi ser at det er noe vi venter på. Spesielle regninger, skattepapirer, brev angående barna, et.c. Andre ting lar vi være.
Barna får åpne egne brev/pakker o.l, som ikke er formelle greier. Ikke så mye sånt enda, men av og til. 🙂

Nei, det gjør jeg ikke.
Men det er faktisk mange som åpner andre sin feilsendte post, merkelig synes jeg. Det betyr jo at de ikke leser navnet på brevet og sjekker at det faktisk er til dem.

Polyanna skrev:

Mitt navn - min ting.

Det er en ting, men det motsatte er jo mye kulere. Ditt navn din regning.

Neida. Her kan godt regninga i mannens navn ligge og vente på han, og så åpner han den og gir den til meg slik at jeg skal betale. 😉

Floksa skrev:

Og ja, jeg tar mannens telefon om den ringen og jeg leser meldinger som kommer til han (og motsatt).

La ordstormen begynne

Nisjda. Får jeg en melding kan jeg godt be mannen sjekke hva det var, eller be han ta telefonen min om den ringer. Dvs. både han og barna kan svare min telefon om det ringer og jeg ikke er der.
Men jeg svarer ikke hans eller leser meldinger. Ikke fordi jeg ikke kunne gjort det, men jeg har egentlig ikke lyst til å snakke med flere enn jeg må.

Leser mannens meldinger? Jeg hadde kverket mannen om han leste meldingene på mobilen min.

Men om et par har en ordning seg imellom at det er greit at man svarer telefon, åpner brev eller ser hva slags sms som kom, så er det jo ikke noen sak egentlig. Da blir vel spørsmålet mer om hvorvidt man har en sånn ordning eller ikke, eller hvorvidt man bryr seg om hva den andre mener eller ikke. Om man gjør ting i smug for å sjekke ting, så er det jo noe helt annet.

Jeg kan godt be mannen sjekke hvem jeg har fått mld fra, om han er i nærheten av mobilen, og jeg ikke/kjører bil etc. Og om det er fra feks mamma eller noe, så ber jeg han lese. Om det er fra venninner gjør han det ikke.

Åpner kun post med mitt eller barnas navn på; de er ikke store nok til å skjønne greia med post på en stund enda. 😉
Samboeren sin post kunne ikke falle meg inn å åpne, selv ikke om jeg vet at det er en regning osv. Samme med det å ta noe i lommeboka hans, jeg spør først. Ja, det gjelder mobilen hans også, jeg spør om jeg har behov for eller lyst til å låne den. Privat er privat selv om vi deler det meste likevel etter eget valg. Sier han at jeg kan åpne ett brev eller sjekke sms-en på mobilen hans osv for ham så er det selvsagt greit. 🙂

Vi åpner vår egen post, ser jeg det er til ungene fra lege, skole e.l så åpner jeg det.

Acino skrev:

Sier han at jeg kan åpne ett brev eller sjekke sms-en på mobilen hans osv for ham så er det selvsagt greit. 🙂

Men om du åpnet et brev uten å spørre med hans navn på, som var en regning, hvordan ville han reagere da? Når du sier det på den måten, så ligger det nesten litt mellom linjene at han ville blitt sur om du åpnet noe. Da har man enten veldig separat økonomi, eller den ene parten er vant til å styre litt mer enn den andre.

Vi er helt likeverdige økonomisk, og en regning med hans navn på er 50% min. Det burde stått to navn på, men som regel er ting registrert i ett navn.
Jeg tror jeg hadde følt meg mindreverdig om min mann hadde krevd at jeg spurte før jeg åpnet post til oss, eller måtte be om å få låne visakortet. Jeg sier "få kortet", om han har lommeboka på seg.
Vi bruker begge to kortet til den som har penger der og da, og vi betaler begge for vår familie.

Dronningen skrev:

Men om du åpnet et brev uten å spørre med hans navn på, som var en regning, hvordan ville han reagere da? Når du sier det på den måten, så ligger det nesten litt mellom linjene at han ville blitt sur om du åpnet noe. Da har man enten veldig separat økonomi, eller den ene parten er vant til å styre litt mer enn den andre.

Vi er helt likeverdige økonomisk, og en regning med hans navn på er 50% min. Det burde stått to navn på, men som regel er ting registrert i ett navn.
Jeg tror jeg hadde følt meg mindreverdig om min mann hadde krevd at jeg spurte før jeg åpnet post til oss, eller måtte be om å få låne visakortet. Jeg sier "få kortet", om han har lommeboka på seg.
Vi bruker begge to kortet til den som har penger der og da, og vi betaler begge for vår familie.

Vi har hundre prosent felles økonomi; en konto som begges lønninger og alt går inn på, to bankkort. Ingen blir sure for en glipp, så langt ifra - for meg handler det heller om at slikt gjør man bare ikke, med mindre det er spesifikt avtalt. Trenger jeg noe fra hans lommebok så spør jeg pent, akkurat som han spør meg pent om noe. Tror vi er helt alminnelig høflige mot hverandre, respekterer at der er rom for litt privat sfære selv om det ikke kreves av den andre.

Nå er det stortsett regninger som kommer i posten, så det er ikke så mye spennende. alt av regninger, bankutskrifter osv åpner jeg. Men dersom det er pakker i mannens navn, så henter ham dem selv. Er det brev som ikke er opplagt regning, så overlater jeg det til mannen.

Det er omtrent kun bankutskrifter som kommer til ungene og de tar jeg meg av. Er det annen post så åpner jeg ikke det.

Ser noen nevner dagbøker osv. Det er en selvsagt at jeg ikke lese noen sine dagbøker eller private brev!! Mannen svarer på sin egen telefon og jeg leser ikke meldingene hans.

Dronningen skrev:

Men om du åpnet et brev uten å spørre med hans navn på, som var en regning, hvordan ville han reagere da? Når du sier det på den måten, så ligger det nesten litt mellom linjene at han ville blitt sur om du åpnet noe. Da har man enten veldig separat økonomi, eller den ene parten er vant til å styre litt mer enn den andre.

Neida. Det kan være at man bare synes det er alminnelig høflighet å spørre.

rine skrev:

Leser mannens meldinger? Jeg hadde kverket mannen om han leste meldingene på mobilen min.

Jeg kan lese mannens meldinger, han får ikke lese mine.


Det er rett og slett fordi vi har snakket om det og jeg vet at for ham er det helt det samme - han føler ikke at telefon og melinger og den slags er innenfor det som er så privat for ham at han ikke vil at det skal snokes i. Jeg føler det annerledes, og derfor behandler vi hverandre også forskjellig på dette.

(Altså, jeg setter meg ikke ned og scanner meldingene som ligger på telefonen hans, det ville jeg ikke syns var naturlig. Men om det plinger inn en melding og han er ute, så sjekker jeg hva det er før jeg vurderer om jeg skal gaule på ham at han må komme inn og svare på telefonen sin eller ikke).

Acino skrev:

Vi har hundre prosent felles økonomi; en konto som begges lønninger og alt går inn på, to bankkort. Ingen blir sure for en glipp, så langt ifra - for meg handler det heller om at slikt gjør man bare ikke, med mindre det er spesifikt avtalt.

Skilpadda skrev:

Neida. Det kan være at man bare synes det er alminnelig høflighet å spørre.

Det høres veldig 1950 ut. Men nå er jeg oppvokst i et hjem med en sterk 70-talls mor, så denne måten å ha det på er veldig fjern for meg. Så klart skal jeg åpne regninger som angår meg. Så klart har ikke mannen min noe han skulle ha sagt der. For meg hadde det vært uhøflig (for å bruke deres ord) av min mann å ytre noe om at jeg ikke burde ha åpnet f.eks. en regning. At jeg av respekt for han ikke skulle åpnet vannregningen som jeg skal betale.

Men jeg kan forstå at jo eldre folk er når de blir sammen, og har levd med økonomien og posten og alt sitt alene en stund, så er det mer uvant både å tillate innsyn og kreve ting av den andre.

Men at det er alminnelig høflighet å la partneren få æren i å åpne felles regninger, nei det er gammeldagse holdninger.

Dronningen skrev:

Det høres veldig 1950 ut. Men nå er jeg oppvokst i et hjem med en sterk 70-talls mor, så denne måten å ha det på er veldig fjern for meg. Så klart skal jeg åpne regninger som angår meg. Så klart har ikke mannen min noe han skulle ha sagt der. For meg hadde det vært uhøflig (for å bruke deres ord) av min mann å ytre noe om at jeg ikke burde ha åpnet f.eks. en regning. At jeg av respekt for han ikke skulle åpnet vannregningen som jeg skal betale.

Men jeg kan forstå at jo eldre folk er når de blir sammen, og har levd med økonomien og posten og alt sitt alene en stund, så er det mer uvant både å tillate innsyn og kreve ting av den andre.

Men at det er alminnelig høflighet å la partneren få æren i å åpne felles regninger, nei det er gammeldagse holdninger.

Det er kun du som snakker om at mannen eventuelt skulle ha blitt sur om jeg hadde åpna noe med hans navn på, ikke jeg. At noen verdier ansees som gammeldagse er ikke synobymt med at de ikke er gode. Jeg vokste opp med at man i takt med alderen fikk større og større privat område. Som tenåring åpna og leste jeg min egen post. Det betyr ikke at man ikke deler innholdet av den grunn.

Dronningen skrev:

Det høres veldig 1950 ut. Men nå er jeg oppvokst i et hjem med en sterk 70-talls mor, så denne måten å ha det på er veldig fjern for meg. Så klart skal jeg åpne regninger som angår meg. Så klart har ikke mannen min noe han skulle ha sagt der. For meg hadde det vært uhøflig (for å bruke deres ord) av min mann å ytre noe om at jeg ikke burde ha åpnet f.eks. en regning. At jeg av respekt for han ikke skulle åpnet vannregningen som jeg skal betale.

Men jeg kan forstå at jo eldre folk er når de blir sammen, og har levd med økonomien og posten og alt sitt alene en stund, så er det mer uvant både å tillate innsyn og kreve ting av den andre.

Men at det er alminnelig høflighet å la partneren få æren i å åpne felles regninger, nei det er gammeldagse holdninger.

Jeg er så uenig med deg! For meg har det overhodet ikke med gammeldagse holdninger å gjøre. (...det skulle tatt seg ut fra en militant sjampisfeminist )

For meg er post post, uansett innhold. Er det til mannen min, åpner han - er det til meg, åpner jeg. Når regningen er åpnet av personen den var adressert til, havner den i bunken av regninger vi betaler i fellesskap. Vi har helt felles økonomi, og jeg har aldri tenkt over at det å ikke åpne den andres post (som for meg=å respektere den andres privatliv) har noen som helst sammenheng med et ønske om å holde noe skjult for den andre. Det er bare respekt for den andres post. Det har overhodet ikke noe med mangel på innsyn i felles økonomi. For meg har dette ingen verdens ting med hverandre å gjøre - heller helt motsatt. Jeg ville syntes at det var litt formynderisk hvis mannen min åpnet posten min uten at vi var enige om det.

Dronningen skrev:

Det høres veldig 1950 ut. Men nå er jeg oppvokst i et hjem med en sterk 70-talls mor, så denne måten å ha det på er veldig fjern for meg. Så klart skal jeg åpne regninger som angår meg. Så klart har ikke mannen min noe han skulle ha sagt der. For meg hadde det vært uhøflig (for å bruke deres ord) av min mann å ytre noe om at jeg ikke burde ha åpnet f.eks. en regning. At jeg av respekt for han ikke skulle åpnet vannregningen som jeg skal betale.

Men jeg kan forstå at jo eldre folk er når de blir sammen, og har levd med økonomien og posten og alt sitt alene en stund, så er det mer uvant både å tillate innsyn og kreve ting av den andre.

Men at det er alminnelig høflighet å la partneren få æren i å åpne felles regninger, nei det er gammeldagse holdninger.

Du påstod at dersom man foretrakk å gjøre det slik at hver åpner den posten som er adressert til seg, så må det være fordi den ene bestemmer ("styrer") mer enn den andre. Jeg svarte at det ikke trengte å være sånn, det kan bare være at man er enige om at det er høfligst å la hverandres post være. At du velger å tolke det som en erklæring om at jeg synes at du og din mann er uhøflige fordi dere ordner dere på en annen måte, det synes jeg bare er dumt. Jeg synes ikke det er galt av noen å bli enige med hverandre om hvordan man skal gjøre ting, jeg har heller ikke antydet at jeg synes alle må gjøre det på samme måte som vi gjør, og jeg synes du kan spare deg å komme med denne typen karakteristikker av folk som gjør ting på en annen måte enn dere gjør.

Selvsagt nekter ikke vi hverandre innsyn i ting som er relevante for vår felles økonomi. Vi har i grunnen ikke for vane å "nekte" hverandre ting i det hele tatt. Det er hverken kontrollbehov eller hemmelighold som ligger bak det at vi pleier å spørre før vi roter i hverandres private papirer eller penger, og det er heller ikke det som ligger bak at vi ikke leser hverandres post, mail eller SMS-er.

Jeg åpner som sagt ofte regninger som jeg vet hva er, uansett hvem sitt navn som står utenpå. Vi har helt felles økonomi, og det er meg som ordner alt med regninger og nettbank. Mannen min er bare glad for å slippe å åpne og legge i regningsskuffen. Det hadde jeg også vært om det var motsatt.

Ellers åpner vi selvfølgelig ikke hverandres post eller leser hverandres mail eller sms.

Hvor fikk du ideen om å "bestemme" og styre fra, Dronningen? Vi har også en temmelig felles økonomi, men min konto er likevel min, selv om det er av mer symbolsk enn praktisk betydning - hvis vi plutselig får en uventet ugift på en 10 - 200 000 ( ) så spytter vi jo uansett i rubb og rake av det vi har, uavhengig av hvem sine penger det er. Det er kanskje ikke så rasjonelt, men for meg er det viktig at selv om vi har felles økonomi så er det vi har til overs etter det som er felles er betalt, det er MITT. Jeg skal kunne shoppe, sløse eller spare MINE penger.

Og dette kommer fra min oppvekst med min 70-tallsfeministmor (dog en litt utradisjonell feminist, tror jeg, men det er en annen og lang historie), som igjen var påvirket av sin mor, som aldri fikk styre med gårdens penger, måtte be pent om husholdningspenger, og dermed voktet de eneste "egne" pengene hun hadde (eggepengene) som en hauk.


Ok, lang omvei, men jeg syns det er du som er gammeldags når du tror at det å ikke åpne post som er adressert til andre handler om at det er mannen som skal ha kontroll. For min del handler det om at jeg skal ha kontroll med mitt, selv om vi er et fellesskap.

Jeg leser heller ikke postkort som ikke er til meg.