Diskusjonstråd: Jane Eyre og Wuthering Heights

Endelig er februar her, og vi kan sette i gang med klassikerdiskusjonen. 😀 Kjør debatt!

Jeg skal bli med om en liten time eller så, men jeg vil bare si at jeg elsker Jane enda høyere etter denne gjennomlsningen.
Og at jeg i hvertfall har kommet meg gjennom Wuthering Heights denne gangen. Men jeg forstår virkelig ikke hva Joseph sier.

Jeg skjønner godt hva Joseph sier. Noen fordeler skal vi språkhistorikere ha også.

Min versjon hadde klikkbar oversettelse av alt Joseph sa. :feiging:

Men ja. Boken! Jane! Jeg ble helt overstadig begeistret over Jane som en så tydelig personlighet. Jeg har brukt markeringsfunksjonen på en fjerdedel av boken, tror jeg. Fascinerende hvor sterkt og tydelig til stede hun er, selv som barn, og hvor klart hun gir uttrykk for at hun forlanger og fortjener respekt. Jeg synes det er en overraskende moderne idé av forfatteren.

Og samtidig er det tydelig at medfødte egenskaper ikke er alt (i motsetning til hos f.eks. Oliver Twist, som er den fødte helgen utelukkende på grunn av sin fantastiske mor) - Jane er nødt til å lære av skolen og sin venninne og ikke minst sin lærer for å bli et ordentlig moralsk menneske. (Arme Adéle viser jo med ønsket tydelighet hvor bristende karakter man kan få av å vokse opp med dårlige (og franske!) forbilder. )

Jeg elsker også Jane. Da jeg var ung og leste boken for første gangen syntes jeg det var en spennende historie og forsto ikke alltid helt handlingene hennes - jeg syntes for eksempel hun var skikkelig dust når hun avslo å leve sammen med Rochester uten at de var gift - jeg tenkte at den konen var jo så totalt ute av drift at hun ikke var noe å bry seg om, liksom - når man faktisk hadde funnet den store kjærligheten.

Jeg tenker også at Jane blir formet av det hun opplever og av dem hun møter - og at dette er beskrevet på en helt fantastisk måte gjennom boken - jeg ER liksom Jane når hun blir dårlig behandlet hjemme hos tanten, når hun lever dårlig men lærer for livet på skolen og når hun rømmer nesten sanesløs over heden etter å ha oppdaget han hennes elskede mr Rochester faktisk er gift med den gale kvinnen på loftet.

(Også liker jeg at "the madwoman in the attic" har blitt et begrep.)

Og jeg elsker karakterene. Alle er beskrevet på en utrolig fin måte, bortsett fra kanskje Blanche hvaheterhuntiletternavn som kanskje er litt endimensjonal.

Jeg ble så oppslukt av Stormfulle høyder denne gangen at jeg ble helt overrasket. Jeg leste den for fem år siden og husker at jeg syns den var tung og fæl og dyster. Kanskje jeg slappet mer av denne gangen som jeg visste hva jeg gikk til. Uansett så koste jeg meg gjennom hver eneste side med den gode historien som finnes innimellom alle de rare, gale, enfoldige og tidvis grusomme personene. Det beste av alt syns jeg er slutten. Den indikerer en ny start for de involverte personene med mennesker som elsker hverandre tilsynelatende mer sivilisert og som er gode mennesker innerst inne.

En ting som irriterer meg er at den har tittelen "Stomfulle høyder" på norsk når det inni boken hele tiden refereres til Wuthering Heights. Det er jo et stedsnavn så hvorfor i huleste kunne den ikke bare fått originaltittelen. Ellers var oversettelsen god syns jeg.

Toffskij skrev:

Jeg skjønner godt hva Joseph sier. Noen fordeler skal vi språkhistorikere ha også.

Jeg fant en side på nett som oversetter hva han sier. Men ikke før jeg var ferdig med boken.

Jeg sliter litt med Rochester om jeg skal være helt ærlig. Jeg syns ikke han er helt troverdig. Litt vanskelig å formulere når jeg ikke har boken her, men jeg forsøker likevel. For eksempel under de samtalene han har med Jane i begynnelsen som hun selv beskriver som intervjuer. Han beklager seg over å være direkte fordi han har glemt hvordan man oppfører seg (elns), mens i selskap med Ingram-søstrene og de andre så er han så beleven og gentleman-aktig som bare det. Og det stuntet der han kler seg ut som en spåkvinne - det kjøper jeg bare ikke. Det er det svakeste ved hele boken.

Jane er stø gjennom hele boken, men Rochester er et mysterie for meg.

Jeg er litt enig med Røverdatter - han blir bare en litt diffus bi-figur for meg. Selv om han kommer seg etterhvert.

Etter at jeg så TV-serien på 80-tallefra 1983 med Timothy Dalton som mr Rochester, har han sett nøyaktig ut som mr Dalton når jeg leser boken.

Jeg tror heller ikke på det spåkvinne-stuntet, men nå er jeg jo ikke spesielt glad i verken Rochester eller Jane. Jeg har ikke kommet lenger enn til den knivstikkingen (men har lest boken før), men foreløpig fatter jeg ikke hvorfor alle her inne eeeelsker Jane så mye. Jeg skjønner det bare ikke. Jeg liker henne bedre enn i starten av boken, men jeg tror jeg er litt historieløs av meg, og synes hun er altfor goody-two-shoes.

Røverdatter skrev:

Han beklager seg over å være direkte fordi han har glemt hvordan man oppfører seg (elns), mens i selskap med Ingram-søstrene og de andre så er han så beleven og gentleman-aktig som bare det.

Jeg lurer på om Rochester bare ikke gidder å huske hvordan han skal oppføre seg. Han sier vel senere at når han kommer tilbake til Thornfield er han deprimert og livstrett og orker knapt tanken på å være der eller snakke med noen, langt mindre være høflig. Så når han og Jane snakker sammen i begynnelsen, har han skrellet av mange lag med både høflighet og sarkasme og er mye mer menneskelig/sårbar enn han stort sett ellers ville vært, og det er nok med på å gjøre at de kommer hverandre så nær.

Men når Blanche Ingram og gjengen kommer, er han jo helt i hundre med å skulle lure Jane til å bli sjalu. Så da skrur han på både sjarmen og gentlemanfaktene til fulle. Han kan jo "oppføre seg", selv om han vanligvis ikke synes det er verdt bryet, og nå har han kraftig incentiv til å gjøre det også.

Jeg synes han er teit. :enkel:

LIker du virkelig ikke Jane, Divine?

Sånn ellers så ble jeg fascinert av Rochester på en helt annen måte enn tidligere. Uten å gå inn på akkurat det akkurat nå, så vil jeg jo ellers si meg enig i at han er veldig langt fra å være "troverdig". Heller, som Mr. Darcy (og Peter Wimsey!), er han en perfekt konstruert helt for den typen heltinne som forfatteren selv er. I Charlotte Brontës tilfelle er han en rik, interessant, erfaren, lidenskapelig mann som blir vanvittig forelsket i en ung, fattig, uerfaren og ikke spesielt pen jente fordi hun er intelligent, belest, kvass og veldig moralsk. (Og i Jane Austens tilfelle er han en rik, lidenskapelig mann som blir vanvittig forelsket i en sjarmerende, vittig jente fordi hun er morsom og ironisk og veldig belest. (Er det rart at generasjoner av bokglade jenter har likt disse to?))

pøbelsara skrev:

LIker du virkelig ikke Jane, Divine?

Nei, ikke spesielt. Jeg prøver hardt, for jeg skjønner jo at det MÅ være noe med henne, siden alle er helt over seg når de omtaler henne, men hittil har jeg ikke sett lyset. Mulig jeg er stokk dum eller noe. Det skal man ikke se bort i fra.

Divine skrev:

Jeg synes han er teit. :enkel:

Mr Rochester ser i mitt hode ikke ut som Timothy Dalton, Dalton er jo altfor glatt! Og så har Mr Rochester ved et uhell pådratt seg den knirkete monotone stemmen til foreleseren min i britisk litteratur på engelsk grunnfag. Det er ikke noen fordel, altså.

Rochester (og mr. Darcy) var antakelig ikke så veldig troverdig på 1800-tallet heller.

Jeg tror jeg må se den Timothy Dalton-serien altså. Kanskje det blir litt sånn som med mr. Darcy, eller -who-am-I-Kidding- hele Pride and Predjudice, hvor mitt indre bilde er Colin Firth som bader i hvit skjorte.

Røverdatter skrev:

Rochester (og mr. Darcy) var antakelig ikke så veldig troverdig på 1800-tallet heller.

Jeg tror jeg må se den Timothy Dalton-serien altså. Kanskje det blir litt sånn som med mr. Darcy, eller -who-am-I-Kidding- hele Pride and Predjudice, hvor mitt indre bilde er Colin Firth som bader i hvit skjorte.

Den er veldig fin, den serien. Tett opp til boken, så vidt jeg husker.

Og bare for å ha sagt det og for å få det ut først som sist: Jeg er livende redd for Heathcliff og klarer ikke å se noe som helst vakkert og romantisk i historien om Catherine og Heathcliff. At de liksom skal være et av de store kjærlighetsparene i litteraturhistorien, er beyond me. Forøvrig synes jeg at Wuthering heights er en strålende historie om forkrøplede sinn og hvor totalt ødeleggende og destruktivt det er å leve livet med hevn som eneste formål, men definitivt ikke noen romantisk kjærlighetshistorie.

Pøbelsara, du burde kikke på denne gamle tråden. http://www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?t=12365

Skilpadda skrev:

Pøbelsara, du burde kikke på denne gamle tråden. http://www.foreldreportalen.no/forum/showthread.php?t=12365

Men Divine - vil du fremdeles ha Heathcliff? Og hva skal du i såfall bruke ham til?