Diskusjonstråd: Jane Eyre og Wuthering Heights

Toffskij skrev:

Jeg er mest enig med Anne. :klokavskade:

Jeg drepte tråden med dude watchin’.

Toffskij altså.

Skilpadda skrev:

Så når han og Jane snakker sammen i begynnelsen, har han skrellet av mange lag med både høflighet og sarkasme og er mye mer menneskelig/sårbar enn han stort sett ellers ville vært, og det er nok med på å gjøre at de kommer hverandre så nær.

Jeg tenker fortsatt på dette her. Samtalene er det mest ekte med hele boken og for meg er det noe som menneskeliggjør Jane og Rochester og som visker ut de 160 årene som er mellom meg og romanen og mellom meg og Charlotte Brontë. En mann som treffer en kvinne og gjør seg kjent med henne uten å kategorisere henne ut fra klasse eller slekt, og uten å ta hensyn til hennes underrang i forhold til han selv. Det er ikke noe stakkarslig over det, det er ikke en helt fra overklassen som forbarmer seg over en fra tjenerskapet, det er to likverdige mennesker som treffes og gjør seg kjent. Først når han unnskylder at han er så direkte falt jeg inn i konvensjonene igjen og husket konteksten. Selve samtalene er så universelle og tidløse og gjenkjennelige for hvordan det føles å treffe noen man bare ønsker å vite alt om.

Jeg trekker frem denne gamle tråden, nå som jeg endelig er ferdig med Jane Eyre. Jeg begynte i november, så det sier litt om hvor tråkig jeg synes boka er. Og nei, jeg liker ikke Jane. Hun er altfor ordentlig. Jeg synes hun er slem som stikker av fra Rochester etter at det blir avslørt at han er gift. Skal det liksom være edelt å la folk bli beymret for en, og selv nesten dø av sult? Og uttalelsen hennes om at var bedre å være fattig og kald og ensom oppi heia enn å være i et lidenskapelig forhold med den man elsker i sydligere strøk, fikk meg til å le høyt. Snakk om pisspreik. Og Rochester er en vits, og jeg, i motsetning til mange, synes ikke dialogen mellom Jane og Rochester er interessant i det hele tatt. Da liker jeg faktisk mye heller dialogen mellom Jane og St. John. Den er mer renhåret, mindre innpakket og definitvt mindre fjollete.

Og nå er JEG endelig ferdig med Jane Eyre (men det tok bare to uker da Divine..), og burde har skrevet mine tanker før jeg leste tråden.

Jeg er dog enig i flere av tingene som er nevnt her. Mr. Rochesters troverdighet som katakter brister også for meg på noen punkter, og spesielt scenen som spåkvinne ( :dåne ) Den forstod jeg ikke og måtte lese den en gang til, fordi det ble så usannsynlig at det ble bare dumt.
Jeg syns dessuten han er direkte slem med henne når han bevisst - og over så lang tid - lurer henne til å tro at han skal gifte seg med en annen. Han er slem med henne når han ikke er ærlig om ekteskapet sitt, selv om jeg forstår fortvilelsen hans.

Og jeg er litt enig med Divine her. Jeg ble sint på Jane når hun forlot uten å forklare, satte hele huset igjen i letingen etter henne.

Syns også avslutningen gikk litt fort. Som om forfatteren bare ville bli ferdig og "wrap it up". Jeg ville iallefall høre pittelitt om livet deres sammen. Litt mer enn at "da han holdt sin førstefødte var han glad....", liksom. Men det er vel meningen at vi skal se for oss dette livet og barna selv.

Vel vel, det var en krevende leseropplevelse. Snakker om lange replikker.

Og nå har jeg også lest disse to, omsider. Har bare litt igjen av Wuthering Heights.

Gjensyn etter veldig mange år, Stormfulle Høyder hadde jeg bare lest en gang da jeg var kanskje 14, og Jane Eyre leste jeg på samme alder pluss en gang i tjueåra. Det begynner å bli lenge siden det også.

Det som slår meg aller mest er at jeg har gått rundt og husket Wuthering Heights som en romantisk kjærlighetshistorie. Når jeg leser den nå så syns jeg virkelig den er så fæl, håpløs, knugende, brutal og grotesk. Hvis jeg gjetter riktig angående hva noen av dere ville ha brukt Heathcliff til, så er jeg rystet. Han er en ond, slem og motbydelig mann som slår og sier de verste ting til alle. NULL heltestatus på noe som helst nivå. Nå har jeg aldri skjønt fascinasjonen med badguys i det virkelige liv heller, men han er jo så langt unna et normalt menneske at jeg fatter det virkelig ikke. Men det fins jo flokker av damer som vil gifte seg med massemordere i fengsel, så det er mye jeg ikke skjønner.

Catherine er heller ikke noen tradisjonell heltinne fra den tiden, hun er jo temmelig usympatisk og utrivelig hele dama, og hele den elendige klaustrofobiske innavls- og barnemishandlingshistorien får meg igrunnen bare til å bli trist. Men trist er jo også en følelse, selvfølgelig.

Jeg får prøve å komme meg ved å se to utgaver av Jane Eyre på DVD.

Jepp, Filifjonka. Helt fullstendig enig. Jeg får helt vondt i meg av at noen daler synes han er sexy/romantisk/hva har eu. Han er jo ond!

Ja, Heathcliff er ond, dyrisk og ødelagt. Denne 2011-filmatiseringen er ganske interessant, den viser historien utelukkende fra Heathcliffs synsvinkel, og stort sett bare den delen der Catherine fortsatt er i live. Det må da være ca. den eneste måten å frambringe en viss sympati for mannen på (for han ble jo vitterlig behandlet skrekkelig, han også).

Nå har jeg akkurat sett filmen med Tom Hardy fra 2009, og jeg mistenker de som kunne tenke seg å bruke Heathcliff til litt forskjellig for å ha sett den og glemt boka.

Historien er jo veldig endret i romantisk retning. Boka er så uendelig mye mørkere, fælere og alle personene i den så mye mindre heltemodige og med færre forsonende trekk.

Jeg likte filmen i og for seg, og jeg liker Tom Hardy, men dette var en helt annen historie egentlig. I tillegg var det endel små endringer som jeg ikke skjønner helt poenget med - andre årstall, barna/ungdommene har en helt annen alder når forskjellige hendelser inntreffer og litt forskjellig sånt.