Og nå har jeg også lest disse to, omsider. Har bare litt igjen av Wuthering Heights.
Gjensyn etter veldig mange år, Stormfulle Høyder hadde jeg bare lest en gang da jeg var kanskje 14, og Jane Eyre leste jeg på samme alder pluss en gang i tjueåra. Det begynner å bli lenge siden det også.
Det som slår meg aller mest er at jeg har gått rundt og husket Wuthering Heights som en romantisk kjærlighetshistorie. Når jeg leser den nå så syns jeg virkelig den er så fæl, håpløs, knugende, brutal og grotesk. Hvis jeg gjetter riktig angående hva noen av dere ville ha brukt Heathcliff til, så er jeg rystet. Han er en ond, slem og motbydelig mann som slår og sier de verste ting til alle. NULL heltestatus på noe som helst nivå. Nå har jeg aldri skjønt fascinasjonen med badguys i det virkelige liv heller, men han er jo så langt unna et normalt menneske at jeg fatter det virkelig ikke. Men det fins jo flokker av damer som vil gifte seg med massemordere i fengsel, så det er mye jeg ikke skjønner.
Catherine er heller ikke noen tradisjonell heltinne fra den tiden, hun er jo temmelig usympatisk og utrivelig hele dama, og hele den elendige klaustrofobiske innavls- og barnemishandlingshistorien får meg igrunnen bare til å bli trist. Men trist er jo også en følelse, selvfølgelig.
Jeg får prøve å komme meg ved å se to utgaver av Jane Eyre på DVD.
