Hvordan bli kvitt dårlig samvittighet?

Jeg sliter litt med samvittigheten for tida, på ekte damemaner, er jeg redd. Når jeg tenker meg om, går jeg konstant rundt og er stresset og har dårlig samvittighet overfor alt og alle.

Liv er mye våken om natta, og jeg føler meg råtten fordi jeg tar henne opp og leker i stedet for å sette hardt mot hardt når hun hyler som besatt, slik mannen og jeg har diskutert at vi bør. I tillegg blir jeg dritsliten av nattevåket. Om morgenen leveres hun i barnehagen ca. halv ni (fordi jeg er så trøtt at jeg ikke orker å stresse til 8-bussen, og fordi hun er så liten og jeg tenker at hun ikke bør ha så lange barnehagedager).

Da starter den dårlige samvittigheten for at jeg kommer 25 minutter for seint på jobb - og drar hjem nesten en time tidligere enn jeg egentlig skal, for i det hele tatt å få noe tid sammen med Liv om ettermiddagen. Jeg har tre kvarters reisevei (én vei) som spiser mye av dagen. Noe av det forsømte tar jeg igjen med kveldsjobbing, men ikke alt. På jobb har jeg dårlig samvittighet for å surfe vel mye på nettet. Enkelte dager ramler jeg utpå og sniker meg til å kikke litt på salget i klesbutikker på hjemveien i stedet for å reise rett hjem. Dette er noe jeg elsker å gjøre og koser meg med, men jeg vet jo at jeg burde vært hjemme og hjulpet mannen med middagen eller matet Liv.

Om ettermiddagen er Liv gjerne sliten etter barnehagedagen, og jeg får dårlig samvittighet for at jeg blir sliten av mas og surving. Når hun er lagt, starter den dårlige samvittigheten for at jeg:
- ikke orker å jogge allikevel (selv om jeg egentlig er ganske flink akkurat her)
- ikke orker å ringe mamma
- ikke har svart på mailen fra svigerforeldrene mine
- tilbringer for mye tid på nettet
- lar huset seile sin egen sjø
- lar mannen seile sin egen sjø
- ikke har vett på å legge meg.

Og sånn går nu dagan. 🙄 Jeg setter det litt på spissen her, men det begynner faktisk å bli et problem. Er det et typisk flink pike-syndrom, dette her, eller? Hvordan skal man lære seg å kutte ned på den dårlige samvittigheten? Er jeg i ferd med å bli helt skrullete?

Jeg synes det der hørtes ut som en helt vanlig mamma-hverdag jeg. Er det ikke det, så kan jeg i hvert fall trøste deg med at jeg er i samme kategori som deg.
Dårlig samvittighet kommer jeg alltid til å ha, for jeg er ikke superwoman, selv om jeg liker å tro det innimellom.
Nå har jeg heldigvis unger som sover om natta, noe annet er helt uaktuelt siden jeg stort sett er alene med dem, og skal studere i tillegg - så jeg tror jeg ville tatt opp kampen med den lille prinsessen for å få henne til å sove om natten. Da får du litt mer overskudd selv også. Kanskje du kunne kommet deg på jobb i tide også, og slapp all kveldsjobbingen?
Og at man trenger 10 minutter alene - hvem gjør ikke det da?? Kan dere ikke bytte på slik at du kan dra rett hjem en dag, så reiser mannen rett hjem neste dag. Så kan dere bruke en stund på noe dere har lyst til de dagene den andre drar hjem? UTEN dårlig samvittighet 🙂

Tullball å ha dårlig samvittighet for det der. Bortsett fra det å LEKE med ungen fordi hun våkner på natten. Det kan du få lov til å ha dårlig samvittighet for.

Ikke svaret du er ute etter sikkert, men jeg blir vanvittig glad når jeg hører noen her det som meg selv. 😮

Takk for svar, sjuggerpløm! Det er nok en ganske standard hverdag, dette ja. Hos oss er det for øvrig mannen som henter i barnehagen hver dag (han har mye kortere reisevei, så det blir mest praktisk slik), så han drar alltid rett hjem. Uttrykket "all kveldsjobbingen" var nok for øvrig litt - eh, i overkant. 😮

Sitron skrev:

Tullball å ha dårlig samvittighet for det der. Bortsett fra det å LEKE med ungen fordi hun våkner på natten. Det kan du få lov til å ha dårlig samvittighet for.

Dårlig samvittighet får man uansett.

Jeg får dritdårlig samvittighet når jeg med meget streng stemme sier til min 1-åring: "NÅ må du LEGGE deg ned!". Leppa hans dirrer, og han legger seg pent ned ved siden av meg... Dårlig samvittighet får man okke som. Det er sånn typisk flink pike-syndrom.

Sitron skrev:

Tullball å ha dårlig samvittighet for det der. Bortsett fra det å LEKE med ungen fordi hun våkner på natten. Det kan du få lov til å ha dårlig samvittighet for.

Jo, takk. Men hva skal en gjøre, da? Hun vræler så snørr og tårer strømmer, og da får hun i hvert fall ikke sove, for hun får jo knapt puste og begynner å hyperventilere. Mannen vil sende meg bort noen netter - tror snart han må få lov til det, jeg gitt. Jeg er åpenbart altfor blaut.

Tror vi kvinner er født med dårlig samvittighet.

Tror det handler litt om å ikke la det ta overhånd. Tenke litt realistisk midt oppe i det, slenge vekk det man ikke skal ha dårlig samvittighet for.

Klart du syns synd på henne, men hun bruker deg. Hun får dere inn i en dårlig trend, om det er aldri så ubevisst. Hun reagerer fordi du lar henne reagere. Greit nok at hun hyler og skriker, men det går an å f.eks. ta henne opp i sengen din og kose med henne. Du trenger verken snakke, synge eller lese. Natt er natt. Det betyr jo ikke at du MÅ ferberisere henne om du ikke vil, det er andre måter å få de til å skjønne at det ikke er våkentid på. Men noe hyling, tårer og snørr vil det nok komme uansett; du tar jo fra henne det hun vil, nemlig å leke med mamma.

Elinblu skrev:

Jo, takk. Men hva skal en gjøre, da? Hun vræler så snørr og tårer strømmer, og da får hun i hvert fall ikke sove, for hun får jo knapt puste og begynner å hyperventilere. Mannen vil sende meg bort noen netter - tror snart han må få lov til det, jeg gitt. Jeg er åpenbart altfor blaut.

Det er nok en god løsning. Om han er villig til å ta den kampen, så la han få lov. Reis bort en helg, og slapp av. Det kommer antakelig til å ta noen dager før hun innser at hun like gjerne kan sove 🙂
Klart hun hylgriner så snørr og tårer renner nå. Hun vet jo at det funker, sant? Mye morsommere å være oppe sammen med mamma

Sitron skrev:

Klart du syns synd på henne, men hun bruker deg. Hun får dere inn i en dårlig trend, om det er aldri så ubevisst. Hun reagerer fordi du lar henne reagere. Greit nok at hun hyler og skriker, men det går an å f.eks. ta henne opp i sengen din og kose med henne. Du trenger verken snakke, synge eller lese. Natt er natt. Det betyr jo ikke at du MÅ ferberisere henne om du ikke vil, det er andre måter å få de til å skjønne at det ikke er våkentid på. Men noe hyling, tårer og snørr vil det nok komme uansett; du tar jo fra henne det hun vil, nemlig å leke med mamma.

Amen

Hun sov hele natta i to måneder, men begynte å våkne opp natterstid da tennene meldte sin ankomst. Å ta henne opp i senga mi, kan jeg bare glemme. Det ville bare gjort henne enda mer rasende, for hun er lite kosete av seg. Dessuten ville hun nok ha tilkjempet seg puppen, tenker jeg.

Jeg har måttet tilvenne alle mine, eller de to første, til å sove på natten flere ganger. Etter tenner, etter sykdom, etter ferier osv osv osv. Måtte rett og slett vise dem at NÅ skal vi sove om natten igjen. Unger er fine vanedyr og det er lurt å vende dårlige vaner før de blir for satt. 😉

Elinblu skrev:

Jo, takk. Men hva skal en gjøre, da? Hun vræler så snørr og tårer strømmer, og da får hun i hvert fall ikke sove, for hun får jo knapt puste og begynner å hyperventilere. Mannen vil sende meg bort noen netter - tror snart han må få lov til det, jeg gitt. Jeg er åpenbart altfor blaut.

Problemstillingen din høres dessverre merkelig kjent ut. Men nok om det; hvis mannen din vil sende deg bort noen netter for å rette opp begge damenes nattesøvn, er det bare å takke ja med en gang.

Så får du samtidig selv sårt tiltrengt søvn og en mulighet til å få tilbake litt overskudd. Det er lett å komme på etterskudd og la negative tankerekker ta over, når du er trøtt hele tiden. :smertelig erfart:

Jeg synes det høres ut som en veldig god idé at mannen sender deg bort noen dager, jeg. Det har vi hatt ganske stort hell med her i gården (riktignok stort sett i ammeavvenningssituasjoner). Det vil jo dessuten gi deg anledning til å sove masse og hente deg inn, og det er gull verdt for slitne småbarnsforeldre. Det er jo åpenbart ingen av dere som er tjent med å ha det sånn som dere har det nå, kanskje spesielt ikke Liv, selv om hun tror det selv.

Den nattesøvnsaken kan jeg ikke hjelpe deg med, for jeg er like blaut som deg. Bortsett fra at jeg lekte ikke, jeg gikk med ungene på armen (en om gangen) og så ut av vinduene.

Ellers er det ingenting å ha dårlig samvittighet for. Hverken ovenfor jobben eller mann og barn. Du er DEG også. (Ga jeg deg en til å få dårlig samvittighet for nå, forresten?)

Oi, du kunne trenge en iv-injeksjon av LaidbackTM.

Jeg kjenner igjen tanntrollet ditt. Vi plasserte ham i lekegrinden og satte på TV på det verste. Det gikk over da barnet hadde fått alle tennene + operert ørene.

Tenner er noe skit, ja.

All samvittighet blir svartere når man har et stort underskudd av søvn, og alle problemer vokser omvendt proposjornalt med søvnmengden. Og dørstokkmila blir veldig lang når det gjelder å ringe venner eller mamma, svare på mail man burde svart på eller ta den joggeturen en vet en trenger både mentalt og fysisk.

Dersom du liker å gå og shoppe litt i butikker etter jobb, så synes jeg du kan unne deg en dag eller tre i løpet av måneden hvor du gjør det. Liv klarer seg utmerket godt med pappa'n sin de dagene. Sett av faste dager, sånn at du vet at de dagene er det helt greit. Og la mannen din få prøve seg på litt nattavvenning om han tror han er mindre bløthjertet enn deg. Alle barn er ulike når det gjelder søvn, vi kunne aldri ha fått storebror til å sovne igjen om han ikke fikk trøst når han våknet, han skrek seg opp, ikke ned. Lillesøster er omvendt, om hun våkner på natta må hun få litt tid til selv å roe seg. Om hun ikke roer seg buffer jeg henne, det vil si taktfast dytting i rompa mens hun ligger halvveis på siden. Utrolig nok så sovner hun av dette.

Ang. jobben så har en venninne av meg sagt noe klokt, som jeg tror mange mødre burde ta til seg. Når man har barn så konkurrerer man ikke lenger i samme idrettsgren som man gjorde før. Nå driver en med kombinert, mens en før kanskje drev med bare hopping eller bare langrenn. Det sier seg selv at man da ikke er like god til å hoppe som hoppspesialistene, eller i langrenn som de som kun gjør det. Og da kan man ikke lenger sammenligne seg med den type utøvere heller.

Jeg er like bløt som deg, Elinblu. Jeg vil ikke ha noe hardt regime så lenge jeg ikke kan være 100 pst sikker på at det ikke er noe som plager ham. For hvordan ville jeg selv synes det var å bli tvangslagt hvis jeg hadde vondt i ørene eller tennene. Så alle forsøk på harde bud blir utsatt og utsatt. Du får gjøre som meg - vente til de begynner å snakke så man kan finne ut om det er noe som plager dem eller om de bare er bortskjemte på leking nattestid. ;-) (vet ikke helt om mannen er med på dette)