Hvordan bli kvitt dårlig samvittighet?

Snill pikesyndrom. Men hvordan du blir kvitt det? Aner i grunnen ikke. Men det virker jo som du faktisk ser selv at det er irasjonelt? Du er trøtt og sliten. Sett resten av livet litt på hold, du kan ikke fylle opp alle krav. Et ja til en ting er et nei til noe annet. Jogge og ringe og dille og dalle kan du bruke resten av livet til. Sovingen virker det som du har fått nok tilbakemeldinger på. 🙂

Det er ikke så lenge siden du begynte å jobbe igjen, er det vel? Den dårlige samvittigheten er umulig å bli kvitt, men den avtar jo litt etterhvert som man blir vant til at man ikke har ungen rundt seg hele dagen. Sove om natten hjelper også veldig. Reis bort og la mannen ta over noen netter.

Alt det andre er å anse som fortjent egentid. Du skal ha tid til deg selv også. Og telefonsamtaler og mailer til foreldre og svigerforeldre er mye mindre viktig enn at du gjør de tingene du trenger for å komme gjennom hverdagen.

Kjenner meg igjen!

Løsningen som mannen din tilbyr der du reiser bort et par netter høres fortreffelig ut, jeg synes du skal slå til. Mannen din og Liv kan sikkert klare å komme et lite skritt videre mot full nattsoving på en helg, og du kan få hvilt deg.

Jeg er føre var og har bestemt meg for å jobbe 80% når jeg starter å jobbe igjen i februar, vi skal tross alt vende oss til å ha to barn i barnehagen. Jeg håper jeg slipper å ha dårlig samvittighet for ikke å jobbe om kveldene, og jeg håper jeg klarer å etablere en leggerutine for meg selv sånn at jeg får lagt meg kl. 22.

Når det gjelder trening synes jeg du skal tenke at hvis du klarer å trene fast en kveld i ukedagene, da er du kjempeflink. En kveld i uka og en trening i helga er et flott mål som mange flere småbarnsmødre burde ha etter min mening. Så kan du heller trappe opp joggefrekvensen når snøen forsvinner, da er man gjerne mer inspirert og mer våken også.

Tusen takk for alle svar! Jeg tar gjerne til meg litt skjenn også, jeg (og enda har jeg ikke fortalt at jeg iblant gir henne mat om natta også 😮 ).

Jeg har for øvrig vært i jobb i fem måneder allerede, men det er bare en drøy måned siden mannens permisjon var slutt. Tanken om å jobbe redusert har såvidt vært luftet for sjefen, som bare blåste av meg og gjorde det klart at han tar høyde for endringer i et livsløp når han ansetter folk. Han har selv to små barn og vet hvordan det er.

Det er godt med sånne sjefer!

Jeg ser du har fått mange gode råd, men jeg ville bare legge til at jeg også opplevde det på nøyaktig samme måned da min eldste begynte i barnehage. Han er også et oktoberbarn, og begynte da i barnehage på senhøsten, i den verste sesongen mtp sykdom i barnehagen. I tillegg var det mørkt og kaldt, han sov dårlig pga ørebetennelse (det tok lang tid før vi skjønte), og den vinteren var i det store og hele veldig tung. Jeg hadde lite ork på jobben, dårlig samvittighet for det meste og var sliten og trøtt. Så ble det gradvis bedre og bedre. Denne gangen har jeg også fått et oktoberbarn og med erfaringen fra sist friskt i minne, har jeg planer om å jobbe bare 50 % i noen måneder når jeg begynner i jobb igjen. Rett og slett for å få litt mer tid.

Det jeg ville si er altså: Det du opplever er helt vanlig. Det blir bedre. Lykke til!

Takk, takk, MinaX!

MinaX skrev:

Jeg ser du har fått mange gode råd, men jeg ville bare legge til at jeg også opplevde det på nøyaktig samme måned da min eldste begynte i barnehage. Han er også et oktoberbarn, og begynte da i barnehage på senhøsten, i den verste sesongen mtp sykdom i barnehagen.

Akkurat her kan jeg ikke klage, faktisk. Liv er den eneste i barnehagen som ikke har vært sjuk siden hun begynte i høst. (Det er nesten så jeg ikke tør å sette det på trykk. ) Alle andre har hatt omgangssyke, influensa og annet snadder.

Godt å høre at dere kjenner dere igjen, selv om man skulle ønske det ikke måtte være sånn.

Bare et lite pssss...hvis du av og til fortsatt gir henne mat om natten, så gir du henne egentlig grunn til å våkne. Hun skjønner jo ikke at det ikke er noe som kan skje hver natt. Og vil fortsette å våkne i håp om at "i natt blir det sikkert en skvett"

Jeg lider vel litt av det samme. Løsningen for meg er ganske enkel tror jeg, men det er en pågående prosess: Jeg driver til stadighet og evaluerer tidsbruken og bestemmer meg for å kutte ned på/ut det jeg virkelig har dårlig samvittighet for, og jobber iherdig med å drite i resten.

sjuggerpløm skrev:

Bare et lite pssss...hvis du av og til fortsatt gir henne mat om natten, så gir du henne egentlig grunn til å våkne. Hun skjønner jo ikke at det ikke er noe som kan skje hver natt. Og vil fortsette å våkne i håp om at "i natt blir det sikkert en skvett"

Jeg ser poenget (og det er jo litt derfor jeg sliter med meg selv også ). Likevel: Riktignok blir hun stadig lurere, men jeg tror ikke hun er så bevisst at hun gjør i bleia eller våkner med vilje, altså. At hun øyner sjansen når hun først er våken, skjønner jeg godt, men det hender hun sover hele natta også. (Og morsmelk får hun ikke før tidligst kl. 6 - det er to ganger i døgnet og ingen pardon.)

Ja, det er ikke moro med dårlig samvittighet. Det er to ting jeg synes er viktig her: Noe dårlig samvittighet må man bare jobbe med å ha, dvs prøve å ikke tenke på det. Andre punkter bør man kanskje få til å fungere noe bedre, for hele familiens skyld og for å få færre ting å få dårlig samvittighet for.

Nattkampen ville jeg bedt mannen ta. Overnatt borte et par netter. Med våkenetter blir alt vrient, og du gjør strengt tatt ingen noen tjeneste ved leking om natten. Skikkelige netter vil vel gjøre de andre tingene noe greiere automatisk tror jeg.

Videre: Jeg ville i noe større grad bestemt dere for faste tider for hvordan dagen skal være. Ikke fordi JEG synes løpet deres nå er sjokkerende eller at Liv lider under det, men fordi min erfaring er at et noenlunde fast løp gjør ting enklere etter hvert og gir mindre tanker og dårlig samvittighet rundt hvordan ting fungerer. Dersom dere bestemmer dere for å levere rundt halv ni, ikke ha dårlig samvittighet for at du leverer på dette tidspunktet. Det fungerer ikke, da tenker du jo på det hver dag, evig tilbakevendende. Men hvis du tenker at dette ikke går i forhold til hvordan du liker å ha det på jobben, ville jeg enten redusert stillingen din eller levert henne før (jeg er så grusom mor at jeg ikke tror barn lider selv om de er opp mot 8 timer i barnehagen hver dag så lenge det er slik hverdagen fungerer best).

Samme med middag: Har dere fast tid? Jeg ville avtalt fast tid. Du kommer hjem til dette. Du jobber frem til du MÅ gå for å rekke dette de fleste dagene i måneden. Akkurat butikktitting på vei hjem må jeg innrømme at jeg forstår gir deg dårlig samvittighet . Ikke så mange som har tid til det i hverdagen tror jeg… Jeg ville kanskje heller gjort dette med god samvittighet noen ganger i måneden, etter avtale med mannen. Jeg synes ikke du må hjem å hjelpe mannen med middagen – det er jo veldig vanlig at den som henter lager mat? – men jeg tenker at for din egen samvittighets skyld må det da være bedre å jobbe så lenge du kan og så dra hjem til et avtalt tidspunkt?

Jeg presiserer; dette er bare noen forslag fra meg utfra hvordan vi har fått ting til å fungere uten ALTFOR mye dårlig samvittighet (jeg har det også en del. Det ligger til min natur også… men det går ikke så aller verst iallfall) – ikke ting JEG synes dere bør gjøre. Det kan være andre ting som fungerer for dere.

Bakgrunnen for forslaget er vel at vi er fornøyd med å ha ”valgte prinsipper” og leve etter dem – i vårt tilfelle prinsippet om ”maks 8 timer i barnehagen, den som henter lager middag, middagen serveres klokken 17 for alle”. Veldig mange andre rammer gir seg selv av dette. Så lenge vi klarer dette de fleste dagene, velger vi å tenke at dette går greit og er ok fornøyde med oss selv .

Og parallelt med alt dette: Man må jobbe med den dårlige samvittigheten. Du må si til deg selv at det ikke er noe som hjelper deg å ha; det hjelper hverken deg, Liv eller mannen - og du dømmer høyst sannsynlig deg selv mange mange ganger for strengt.

Forresten, hvis du finner ut hvordan man bli kvitt dårlig samvittighet må du bare si i fra, altså.

apan skriver mye fornuftig. Og så vil jeg legge til at det ikke kommer til å være sånn bestandig, selv om det føles sånn nå. Det vil gå seg til og sannsynligvis så sakte at du ikke merker det selv. Liv blir større, lærer seg å sove bedre om natten, dere som foreldre får bedre rutine på hverdagen og plutselig så går ting litt mer på skinner.

Og vi gav også mat på natten innimellom, iallefall frem til poden var 16-17 måneder, om det er en trøst. Det gikk faktisk over helt av seg selv, det også.

Tja, det kommer an på hva du er villig til å forandre. Vil du se Liv oftere, kan du redusere stillingen din en periode? Jeg er for øvrig enig med Sitron ang. nattevåket. Du trenger ikke leke eller lese med henne, bare kose.

Jeg synes ikke det er god ide å reise bort. Som dere andre skriver så har man alle perioder hvor barna sover dårligre, tenner sykdom osv.. Dette med søvn er ikke en kamp man må ta den ene gangen, men hver gang man får et lite tilbakeslag. Jeg har tro på teamwork og at dette er noe man må gjøre sammen.

Når det gjelder jobben så lurer jeg på om det ikke går å få andre arbeidstider? Høre om du kan begynne å slutte i de tider du allikevel har praktisert, det vil lette på samvittigheten iallefall.

Jeg synes forresten ikke at du er blaut. Det skulle bare mangle at vi trøster og gjør vårt for å roe barna om natten (så vel som om dagen). Pappa kan selvsagt trøste også, men behøver du å reise bort for at han skal gjøre det, da? *grubler*

Du kan ikke bare lukke døra til eget soverom og la gubben sove på stua eller et eller annet nærmere Liv da, Elinblu? Dersom det føles drastisk å reise bort mener jeg. Jeg sov på soverommet med lukket dør da vi vendte av S med nattammingen. Fremdeles gjør vi det sånn at på veldig urolige netter, ved sykdom etc, legger en av oss oss på madrass inne hos S, den andre lukker døra og prøver å sove.

Takk for enda flere fine svar! Vi har faste rutiner, egentlig - jeg reiser hjemmefra 08.05, men det hender det sprekker hvis natta har vært veldig dårlig. Da har jeg ofte ikke hjerte til å vekke frøkna til vanlig tid heller. Jeg er hjemme til middag kl. 17 eller 17.15 (men det hender mannen er forsinka - vi er nok ikke verdens mest punktlige familie).

Problemet med at mannen tar nattevåket, er at jeg våkner uansett, og jeg greier ikke å høre henne hyle som en stukken gris i lange tider. Vi har faktisk tre soverom, utrolig nok ettersom leiligheten er 65 kvadrat, men det er bittesmå rom og veldig lytt imellom.

Det føles ikke akkurat drastisk å reise bort (jeg lider ikke av separasjonsangst), men jeg har ikke noe opplagt sted å dra. Dessuten ammer jeg fortsatt, skjønt det skulle vi nok ha løst på et vis.

Jeg er født med dårlig samvitighet tror jeg. Så det finnes dessverre flere av oss.

God klem her i fra, håper at lille jenta di skjønner snart at om natta skal vi sove!

Elinblu skrev:

Det føles ikke akkurat drastisk å reise bort (jeg lider ikke av separasjonsangst), men jeg har ikke noe opplagt sted å dra.

Bartebyen er et helt opplagt sted. Du har sikkert noen studiekompiser her du ikke har sett på lenge, også kan du jo arrangere flisespikkertreff her (for det ble vel aldri noe bartespikketreff, medbarter?).