Den boken som har irritert meg mest

Pamina skrev:

Jeg likte ikke Halvbroren, men digget Lost in Transtation. *utvider datagrunnlaget*

Har ikke lest Halvbroren, men digget Lost in Transtation. *utvanner datagrunnlaget*

Elsket Halvbroren, skjønner overhodet ikke hvorfor Lost in Translation er noe å skryte av.

Scarlett skrev:

Tenk at så mange ikke liker Halvbroren. Lurer på om det er de samme som ikke likte Lost in Translation.

Halvbroren var kjeeedelig. Lost in translation var fin.

Igjen, "Niagara" av Joyce Carol Oates.

Vis spoiler

"Å huff det er så synd på meg, og at jeg mistet min første og eneste kjærlighet gir meg retten til å ødelegge alle andres liv også!"

Nei takk.

Stompa skrev:

- Kransen av Sigrid Undset. Kristin Lavransdatter må være den mest usympatiske roman-hovedpersonen som noen sinne er skapt. Bortskjemt drittunge.

Akkurat som jeg skulle sagt det selv. Jeg satt og hadde lyst til å filleriste den sytete dama.

LilleRosin skrev:

"Prosessen" av Kafka holdt på å gjøre meg gal.

Jepp - nedtur galore!

Ellers tror jeg at jeg kom meg gjennom ca 11 sider av James Joyces "Ulysses" før jeg ga opp og aldri gadd å forsøke meg igjen.

Scarlett skrev:

Tenk at så mange ikke liker Halvbroren. Lurer på om det er de samme som ikke likte Lost in Translation.

Jepp!

Scarlett skrev:

Tenk at så mange ikke liker Halvbroren. Lurer på om det er de samme som ikke likte Lost in Translation.

Niks. Jeg elsker Halvbroren og kjedet meg under "Lost in Translation".

Ellers har jeg sett flere morsomme bøker i denne lista. Pynt av Torgrim Eggen var da ganske underholdende, selv om Trynefaktoren selvsagt var enda festligere. Jeg koste meg med Wonderboy også, jeg. Og Erlend Loes L kjente jeg meg veldig hjemme i. Jeg fikk den anbefalt av ei venninne, som påstod at hun tenkte på meg hele veien mens hun leste den. Når flere skyr den som pesten, tar jeg det nesten litt personlig, kjenner jeg.

Helt klart "Mannen som elsket Yngve" av Tore Renberg. Og Erlend Loe er heller ingen favoritt.

Xian skrev:

Hehe, det er faktisk en av de morsomste bøkene jeg vet om.

Øh .. Er den ment å være morsom? Eller var det bare meg som misforsto noe temmelig vesentlig? :unnskylder seg med at det var lenge siden:

mosol skrev:

Helt klart "Mannen som elsket Yngve" av Tore Renberg.

Jeg likte godt "L" og "Wonderboy". Den som har irritert meg mest er "Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede" av Jan Wiese. Jeg har lest den, men aner ikke hva den egentlig handler om.

Divine skrev:

Øh .. Er den ment å være morsom? Eller var det bare meg som misforsto noe temmelig vesentlig? :unnskylder seg med at det var lenge siden:

Hehe, ikke på noen sånn påtrengende Jahn Teigen-vitseaktig måte. Men på sitt underfundige vis synes jeg det, ja. Ebba Haslund har en av de vittigste pennene jeg vet om.

Jeg irriterte meg fryktelig over Halvbroren, men jeg likte veldig godt Lost in Translation.

Når det gjelder Kristin Lavransdatter, er det ingen tvil om at hun må være en av tidenes mest atale romanheltinner. Det har aldri hindret meg i å elske bøkene likevel. :storsinnet:

Tinetoff skrev:

Når det gjelder Kristin Lavransdatter, er det ingen tvil om at hun må være en av tidenes mest atale romanheltinner. Det har aldri hindret meg i å elske bøkene likevel. :storsinnet:

Nettopp.
Jeg elsker "Tatt av Vinden" selv om den godeste Scarlett er temmelig uspiselig mesteparten av tiden!

Tinetoff skrev:

Når det gjelder Kristin Lavransdatter, er det ingen tvil om at hun må være en av tidenes mest atale romanheltinner. Det har aldri hindret meg i å elske bøkene likevel. :storsinnet:

Jeg strandet rundt side 20 i Husfrue. 😮 Kransen blir nok aldri blant mine favoritter, den heller, men den fremstår jo som direkte morsom og kjapp i vendingen sammenliknet med filmen.

Hva, fikk man lov til å ta nordisk hovedfag uten å ha lest hele Kristin Lavransdatter?

Elinblu skrev:

Jeg strandet rundt side 20 i Husfrue. 😮 Kransen blir nok aldri blant mine favoritter, den heller, men den fremstår jo som direkte morsom og kjapp i vendingen sammenliknet med filmen.

Kristin Lavransdatter er den eneste filmen jeg ikke har sett ferdig på kino. Jeg gikk ca halvveis uti, da klarte jeg bare ikke mer.

Jeg skjønte ikke Kristin Lavransdatter, jeg. Det var alltid noen som hadde sagt/gjort noe (i mine øyne uskyldig) som viste seg å være virkelig ikke, og så fikk man presteskapet etter seg. Jeg klarte aldri å finne ut av de kulturelle kodene. Men jeg tror jeg leste bøkene i litt urolige omgivelser. Jeg burde vel ta dem fram igjen og se hva jeg synes nå.

Dette var en morsom tråd som viser hvor ulik smak kan være.

Jeg har forøvrig aldri lest Halvbroren, har Salme ved reisens slutt som en av min ungdoms store leseopplevelser og likte veldig godt Lost in Translation. :deltar i datagrunnlaget:

Den boken som har irritert meg mest er sannsynligvis Liv Køltzows biografi over Amalie Skram. Mest fordi hun egentlig bare vil skrive om seg selv "Amalie reiste til Paraguay, jeg har også vært i Paraguay..." (ikke direkte sitat). Men også fordi hun har et forferdelig avsnitt om Bergen i Amalie Skrams barndom som avsluttes omtrent sånn "den gang Bergen virkelig var seg selv". Bergen har faktisk alltid vært seg selv. Bergen i dag er like mye Bergen som det var den gang. Det at man liker en spesiell historisk periode gjør ikke den perioden bedre enn andre. :langsint: