Er det greit at man slår hvis det er første gangen?

Det er, selvsagt, aldri greit å slå Når det er sagt, så kommer det helt an på situasjonen og omstendighetene rundt hvorvidt et slag kan tilgis. Grov vold kan selvsagt aldri forsvares.

Ellers enig med Miss N.

Irma skrev:

Jeg må ærlig innrømme at jeg lurer på hva hun ønsker å oppnå med dette. Er det et problem at folk forlater partneren sin etter første slag? Er det riktig sted å sette fokus på kvinnedagen? For meg blir det litt sånn "En pils må da være lov før man kjører" på verdens alkoholfrie dag.

(Finnes en slik dag forresten? For min del kunne man gjerne hatt en slik dag.)

Nå vet vi jo litt om hvordan media opererer, det er jo ikke sikkert dette er noe hun selv har dratt opp av ermet, men kanskje fått et konkret spørsmål. (når det er sagt så synes jeg ikke hun virker som den skarpeste kniven i skuffen - så hvem vet)

Jeg kjenner (dessverre) flere som har hatt voldelig partner. Alle er ute av de voldelige forholdene, og alle som en kunne fortelle at de var ovebevist om at det ikke kom til å skje igjen etter den første gangen.

Jeg syns både utsagnet og denne diskusjonen vitner om et ganske, eh, ENKELT syn på vold i forhold.

Skjer det egentlig særlig ofte at et slag skjer sånn helt ut av det blå? Ofte skjer det vel først etter at partneren er godt og grundig overbevist om at det er hennes feil at han er sint, at hun fortjener at han er sint, og at det slett ikke er rart at han blir provosert nok til å slå. At han blir lei seg for det som har skjedd, men at begge egentlig skylder på henne ("se hva du fikk meg til å gjøre!!"). Og at hun tror han når han sier at det ikke skal skje igjen, fordi ansvaret for det legges på henne. HUN skal passe på at han ikke blir så sint igjen.

Og da blir utspillet helt absurd og meningsløst.

Jeg synes undertittelen var vel så... eh... interessant. 🙄 :

"Det er mange norske skuespillere, artister og kjendiser som banker opp partnerene sine" (eller noe i den duren)

Javel? Ja, DA må det jo være greit å drive med, hvis selv kjendisene gjør det lissom.

Jeg hadde gått etter slag nr. én.

Zoë skrev:

"Det er mange norske skuespillere, artister og kjendiser som banker opp partnerene sine" (eller noe i den duren)

Javel? Ja, DA må det jo være greit å drive med, hvis selv kjendisene gjør det lissom.
.

Dette reagerte jeg også på. Jeg syns det er idiotisk å gå ut i pressen med noe annet enn nulltoleranse på vold.

Jeg synes det er ekstremt uheldig at KS sier dette i media. Hun kan synse i vei så mye hun vil, men som fagperson blir det uheldig. Personlig er jeg enig med Miss Norway og mange andre som har skrevet her. Det som tas opp er komplisert. Når en psykolog sier i media at det er greit å slå (som vil være det budskapet mange sitter igjen med) synes jeg både hun forenkler et fryktelig vanskelig tema og at hun påfører voldsutsatte en byrde. For ikke å snakke om hva det kan føre til. Alt for mange kvinner blir utsatt for vold i nære relasjoner, og jeg synes ikke det er greit å forsøksvis legitimere dette. Jeg som (privat)person ser godt at det kan finnes situasjoner hvor et slag kan tilgis. Det blir noe helt annet å stå frem som psykolog i media og fremheve dette på den måten det ble gjort her, uten noen som helst refleksjoner. Samtidig håper jeg dette er et utslag av tabloide mediers hang til tabloide oppslag (men jeg er ikke sikker, gitt forhistorien om Sexskolen og osvosvosv).

Tante Sofie skrev:

Og han er framleis Helten?

Ja. Både han og jeg har evnen til å tilgi, og dette var midt i en krise i forholdet for noen år tilbake. Vi har det bedre nå enn noensinne.

Om jeg hadde gått eller blitt etter det første slaget, kan jeg umulig svare på. Det kommer alt an på hvordan og hvorfor slaget kom.

Et plutselig umotivert slag hadde nok fått meg til å gått, mens et slag i en voldsom krangel, hvor jeg var like ufin som han, så hadde jeg nok blitt. Men som sagt; det er så mye det kommer an på.

Håper jeg aldri kommer i den situasjonen at jeg må ta stilling til dette.

I all hovedsak; NEI! Ja, det kan være et engangstilfelle, men veldig veldig ofte er det jo ikke det ...og det er uansett ikke greit å slå!

Om jeg hadde gått eller ikke etter et første slag vet jeg ikke før jeg evt. kommer i den situasjonen, men hadde jeg blitt og han hadde slått igjen, da hadde jeg uansett forsvunnet fortere enn svint!!!

Gaia skrev:

Jeg kjenner (dessverre) flere som har hatt voldelig partner. Alle er ute av de voldelige forholdene, og alle som en kunne fortelle at de var ovebevist om at det ikke kom til å skje igjen etter den første gangen.

Polyanna skrev:

Jeg syns både utsagnet og denne diskusjonen vitner om et ganske, eh, ENKELT syn på vold i forhold.

Skjer det egentlig særlig ofte at et slag skjer sånn helt ut av det blå? Ofte skjer det vel først etter at partneren er godt og grundig overbevist om at det er hennes feil at han er sint, at hun fortjener at han er sint, og at det slett ikke er rart at han blir provosert nok til å slå. At han blir lei seg for det som har skjedd, men at begge egentlig skylder på henne ("se hva du fikk meg til å gjøre!!"). Og at hun tror han når han sier at det ikke skal skje igjen, fordi ansvaret for det legges på henne. HUN skal passe på at han ikke blir så sint igjen.

Og da blir utspillet helt absurd og meningsløst.

Gaia og Polyanna har veldig gode poenger her.

*Det kan ikke sies for ofte*

Elise skrev:

Det går da an å tråkke feil, syns du ikke? Jeg mener at utroskap også kommer an på omstendighetene, når man skal vurdere om man kan fortsette forholdet eller ikke.

Utroskap kunne jeg tilgitt, men ikke vold mot meg eller gutta.

Polyanna skrev:

Skjer det egentlig særlig ofte at et slag skjer sånn helt ut av det blå? Ofte skjer det vel først etter at partneren er godt og grundig overbevist om at det er hennes feil at han er sint, at hun fortjener at han er sint, og at det slett ikke er rart at han blir provosert nok til å slå.

Temperament kan gjøre mye, likeledes provokasjon. En god venninne av meg kranglet med mannen sin, og da han underveis bekreftet at han hadde flørtet med bestevenninnen hennes fiket hun ham. Ordentlig klask. Provosert av en annen verden.

Jeg kan tenke meg at den situasjonen godt kan reverseres, slik at det var en mann som gjorde samme handling i samme situasjon. Da er han plutselig en mishandler og hun er nærmest forpliktet til å gå fra ham, for vold skal aldri tolereres. I første tilfellet vil folk kanskje bare si at det var til pass til ham, og at hun jo var provosert...

Jada, menn er ofte størreogsterkere og har større skadeevne. Men likevel.

Utpsyking og fysisk vold henger ofte sammen ja, men langt fra alltid, tror jeg. Jeg har heldigvis ikke opplevd noen av delene, men ser for meg at den psykiske volden faktisk ville vært verrre enn et enkelt slag. Kombinasjonen er selvsagt helt uakseptabelt.

Miss Norway skrev:

Temperament kan gjøre mye, likeledes provokasjon. En god venninne av meg kranglet med mannen sin, og da han underveis bekreftet at han hadde flørtet med bestevenninnen hennes fiket hun ham. Ordentlig klask. Provosert av en annen verden.

Jeg kan tenke meg at den situasjonen godt kan reverseres, slik at det var en mann som gjorde samme handling i samme situasjon. Da er han plutselig en mishandler og hun er nærmest forpliktet til å gå fra ham, for vold skal aldri tolereres. I første tilfellet vil folk kanskje bare si at det var til pass til ham, og at hun jo var provosert...

Jada, menn er ofte størreogsterkere og har større skadeevne. Men likevel.

Helt enig med deg.

Jeg tror heller ikke at det enten finnes voldsmenn eller menn som aldri har slått sine partnere. (Eller kvinner for den saks skyld)

Jeg tror det finnes utrolig mange par der ute som har vært i handfaste krangler som har resultert i ørefik eller at man dyttet hverandre uten at det betyr så fryktelig mye mer enn det.

Jeg synes f.eks. det er noe helt annet om jeg og mannen hadde vært i en skikkelig krangel med gråt og tenners gnissel og man i et anfall av ekstrem sinne gir den andre enn ørefik midt under krangelen, enn om man fiker til sin partner som sitter rolig og ser på TV fordi man hadde en dårlig dag.

Jeg kjenner i hvert fall en del par som jeg vet at har håndfaste krangler i ordets rette forstand uten at de verken har gått fra hverandre eller har det dårlig på noen annen måte.

Det er ikke hva som skjer som er avgjørende for om jeg skulle vurdere å gå fra min partner eller ikke, men under hvilken omstendigheter det skjer.

Ellers synes jeg at Spitznogle er et skikkelig nek uansett.

Jeg stilte det samme spørsmålet til en av landets fremste eksperter på menns vold mot kvinner, dvs. jeg spurte om ett slag som regel var starten på en voldsatferd som bare ville eskalere, eller om det ene slaget ble opplevd som såpass skremmende og fremmed for den som slo at det var lite sannsynlig han ville gjenta voldsbruken. Svaret var at begge deler skjer, og at man kan la ett slag passere som en "glipp", men aldri godta at det skjer én gang til. Det trenger selvsagt ikke være slag, det kan like gjerne være andre former for tilsvarende vold. Én viktig ting; det første (av flere) slaget en kvinne opplever i et parforhold er sjelden det første overhodet. Som regel har mannen en anseelig rekke voldsepisoder bak seg rettet mot ekspartnere og/eller han har vært involvert i slåssing med andre menn.

Den beste predikatoren for framtidig voldsatferd ift kvinner er å være vitne til gjentatte voldsepisoder fra far rettet mot mor. Det å være vitne til vold er forøvrig en større predikator enn selv å bli utsatt for vold.

Hvis ei venninne hadde fortalt at hun hadde blitt slått av sin partner, så hadde jeg sagt "Reis!". Jeg ser også for meg at det er begynnelsen på et mønster, svært sjelden en engangsforeteelse.

Samtidig vet jeg at hadde det vært meg selv det hadde vært snakk om, så hadde jeg nok tilgitt den første gangen. Spesielt hvis det var snakk om mannen som jeg har vært sammen med i 11 år. Det skal egentlig veldig mye til for at jeg hadde gitt opp dette forholdet uansett hva det måtte gjelde.

Jeg har dog vært i et forhold med psykisk mishandling og det klarte jeg å bryte ut av etterhvert. Det tok likevel lang tid å innse at han hadde så makt over meg og grunnen til at jeg klarte å bryte var at jeg ble hodestups forelsket i en annen. (forøvrig mannen jeg nå er gift med)

Jeg synes altså at det er vanskelig å å ha noen bastant holdning til dette. (selv om det er Kvinnedagen)

Mi grense går ved det første slaget. Eg synest det er uendeleg mykje lettare å ha nulltoleranse for slag enn å skulle tolke, vurdere og justere etter kvart. Det er jo nettopp det som gjer at kvinner blir i valdelege parforhold.

Blondie skrev:

Spesielt hvis det var snakk om mannen som jeg har vært sammen med i 11 år. Det skal egentlig veldig mye til for at jeg hadde gitt opp dette forholdet uansett hva det måtte gjelde.

Eg tenker tydelegvis omvendt av deg, for eg tenker at om mannen min hadde slått meg no (om enn berre ein gong) så hadde eg følt at eg ikkje kjende han i det heile tatt.

Alfa skrev:

Eg tenker tydelegvis omvendt av deg, for eg tenker at om mannen min hadde slått meg no (om enn berre ein gong) så hadde eg følt at eg ikkje kjende han i det heile tatt.

Det hadde helt sikkert vært min reaksjon også og det at jeg er overbevist om at han aldri kommer til å gjøre det er jo også en grunn til svaret mitt. Vi har imidlertid gått gjennom så mye og jobbet så hardt for å komme dit vi er i dag, at jeg hadde vært villig til å kjempe likevel. Et slag hadde aldri vært greit, ikke utroskap heller, men jeg er nokså sikker på at jeg kunne tilgitt begge deler.

Vold mot barna hadde jeg aldri under noen omstendighet godtatt fra noen.