Karitas abortuttalelse

Jeg er ikke på linje med Karita i dette politiske spørsmål. Selv ser jeg ikke bort i fra å få mitt siste barn etter at jeg har fylt 38, men jeg kommer ikke til å ta fostervannsprøve ettersom abort uansett er uaktuelt for meg.

Polyanna skrev:

Jeg ville ikke valgt som hun gjorde. Og jeg syns det er trist at vi har et samfunn som for det første syns det er ok at man fjerner barn som er annerledes, og for det andre lar foreldre som får slike barn slite sånn som de må.

Men så lenge det er lovlig er det et personlig valg og hun har jo "lov" til å svare det hun gjør.

Blir det egentlig riktig at hun som minister svarer på så personlige spørsmål?

Hattifnatten skrev:

I så fall burde Karita hatt innsikt nok til å reagere på spørsmålsformuleringen.

Det er sant.

Jeg har en god venninne som har vokst opp som storesøster til en bror som er fysisk og psykisk utviklingshemmet, og det er ikke bare-bare å hele livet komme i annen rekke. All fritid, ferier og helger måtte legges opp etter hva han kunne være med på. Ofte var han syk, og om det skjedde samme dag som vi hadde skoleavslutning - vel, så måtte foreldrene dra til sykehuset. Jeg hadde ikke ønsket at min eldste skulle vokse opp på denne måten.

Bokormen skrev:

Jeg hadde ikke ønsket at min eldste skulle vokse opp på denne måten.

Nei det ønsker vel ingen.

Nå har jeg vanligvis ikke mye sans for Karita, men jeg ville svart som henne i samme situasjon, og syntes svaret var helt greit.

Jeg tror ikke Handicapforbundet tjener verken sympati eller forståelse på å være så aggressive, og på å alltid ta ting opp i verste mening, og ut av sammenhengen.

Sitron skrev:

Greit nok med idiotuttalelser fra folk som ikke vet bedre, men oppegående mennesker i gode sosiale situasjoner har all mulighet til å ta seg av et barn med downs.

Det er greit at du synes det, men mitt standpunkter at både "folk som ikke vet bedre" og "oppegående mennesker i gode sosiale situasjoner" har rett til å velge selv hva de vil. Heldigvis har vi i Norge mulighet til det.

Skilpadda hadde en fin presisering av dette med standpunkt fra Handicapforbundet, og uten at jeg er 100% sikker så tror jeg ikke at Handicapforbundet er imot abort, men jeg vet at de er opptatt av at vi ikke skal få et samfunn hvor det er "selvsagt" å ta bort foster med en sykdom/mulig sykdom.

Når man leser denne debatten tror jeg vi kan slå fast at det ingen har ikke lettvinte innstillinger til at man skal "ta bort unger som blir en belastning".

Bokormen skrev:

Jeg har en god venninne som har vokst opp som storesøster til en bror som er fysisk og psykisk utviklingshemmet, og det er ikke bare-bare å hele livet komme i annen rekke. All fritid, ferier og helger måtte legges opp etter hva han kunne være med på. Ofte var han syk, og om det skjedde samme dag som vi hadde skoleavslutning - vel, så måtte foreldrene dra til sykehuset. Jeg hadde ikke ønsket at min eldste skulle vokse opp på denne måten.

Jeg har vokst opp med en lillesøster som er fysisk og psykisk utviklingshemmet og kan underskrive at det er ikke enkelt. Spesielt ikke for foreldrene mine som måtte kjempe for alle rettighetene. Det er ingenting som kommer av seg selv.

Når det gjelder meg selv tror jeg det bare har vært en styrke i det lange løp. Men så skal det sies - mine foreldre slapp ikke alt de hadde i hendene for lillesøsteren min. Vi måtte finne oss i at endel saker ble anderledes, men jeg synes de har vært flinke til å ta vare på oss andre to også. Lillesøsteren min var heller ikke mer syk enn "vanlige" unger, bare ikke "vanlig".

(I dag er det jo bare ok - jeg kan virkelig være så barnslig jeg vil rundt lillesøsteren min og det er faktisk veldig fint!)

Sansa skrev:

Hvorfor er foreldrenes alder viktig her?

Fordi dersom man får et sterkt pleietrengende barn i såpass voksen alder, vet man at dette barnet vil man ikke kunne ta seg av lenge nok. Når barnet blir 20, er foreldrene 62 og 67. Å kunne ha en "baby" når man er såpass gammel, er ingen spøk, og det er det nok de færreste som kunne klare. Man vil det beste for ungene sine, helst å se dem vokse opp til selvstendige individer før en selv er for gammel til å kunne ta seg av dem.

ElinM skrev:

Jeg syns også det var et fint svar. Og det er bra at hun er ærlig, og ikke svarer det som mange kanskje vil oppfatte som det "riktige" svaret.

Signerer her. Og jeg har heller ikke spesiellt mye til overs for Karita til vanlig.

Jeg vet ikke hva jeg selv ville svart til samme dillemma, men jeg synes hun gav et godt svar. Og jeg ble irritert over handicapforbundets uttalelser om saken, de virket aggressive, og som om de skar alle over en kam - uansett. De hadde nok tjent på å være litt mer nyanserte.

FarOutFishing skrev:

Fordi dersom man får et sterkt pleietrengende barn i såpass voksen alder, vet man at dette barnet vil man ikke kunne ta seg av lenge nok. Når barnet blir 20, er foreldrene 62 og 67. Å kunne ha en "baby" når man er såpass gammel, er ingen spøk, og det er det nok de færreste som kunne klare. Man vil det beste for ungene sine, helst å se dem vokse opp til selvstendige individer før en selv er for gammel til å kunne ta seg av dem.

Kanskje en grunn til å få barn mens man ennå er ung? Man har jo ingen garantier. Det er jo ikke alt som kan sees på UL heller.

Sansa skrev:

Kanskje en grunn til å få barn mens man ennå er ung? Man har jo ingen garantier. Det er jo ikke alt som kan sees på UL heller.

Det er nå en gang sånn at det ikke er alle som finner den rette før de er godt over 25. Skal man få barn tidlig i tyveårene uansett, bare for å være sikker? Eller skal man finne en partner man kunne tenke seg å ha noen år med først? Det er forresten ikke alle som lett blir gravide. Mange prøver i årevis, uten at det nytter. Skal de ikke kunne prøve fordi de er "for gamle"?

Nei, det er ikke alt som kan sees på UL. Er man over 38 vil man kunne få tatt scanning, blodprøver og fostervannsprøve / morkakeprøve dersom man velger det, fordi risikoen for kromosomfeil m.v. blir større med alderen. Dersom man velger å ta disse prøvene, vil svært mange avvik kunne oppdages. Selvsagt ikke alle, men mange.

FarOutFishing skrev:

Det er nå en gang sånn at det ikke er alle som finner den rette før de er godt over 25. Skal man få barn tidlig i tyveårene uansett, bare for å være sikker? Eller skal man finne en partner man kunne tenke seg å ha noen år med først? Det er forresten ikke alle som lett blir gravide. Mange prøver i årevis, uten at det nytter. Skal de ikke kunne prøve fordi de er "for gamle"?

Nei, det er ikke alt som kan sees på UL. Er man over 38 vil man kunne få tatt scanning, blodprøver og fostervannsprøve / morkakeprøve dersom man velger det, fordi risikoen for kromosomfeil m.v. blir større med alderen. Dersom man velger å ta disse prøvene, vil svært mange avvik kunne oppdages. Selvsagt ikke alle, men mange.

Jeg er klar over dette, men det er jo en kjent sak at mange venter veldig lenge med å få barn. Fordi de vil reise og realisere seg selv en lang periode først. Var vel mer sånt jeg tenkte på.

Sansa skrev:

Blir det egentlig riktig at hun som minister svarer på så personlige spørsmål?

Tja, på en måte så illustrerte det det personlig i valget, tror jeg, så ja.

Myrsnipa skrev:

Det kan du si. At hun burde uttalt seg på et mer samfunnsmessig grunnlag. Enhver abort er jo likevel et svært personlig valg, og spørsmålet var jo personlig vinklet.

Ja, spørsmålet var personlig vinklet. Og det er det jeg misliker. Jeg synes det er utrolig personfokus i dagens mediesamfunn og jeg liker det ikke. Jeg synes ikke at Karita O. burde være nødt til å svare for sine egne personlige synspunkter i en slik debatt.

Jeg for min egen del er for loven om abort slik den fremstår i dag. Jeg er også for en mulig utvidelse, men det er avhengig av hvordan loven fungerer i praksis i Sverige. Greit å se loven i "aksjon" først.

Men dette har etter min mening ikke noe med mine personlige avgjørelser. Jeg føler ikke at det er noen automatikk i at jeg personlig skal foreta en senabort hvis jeg får et barn med kromosonfeil. Mitt personlige valg har ikke noen sammenheng med at jeg er for abortloven slik den er i dag. For å sitere Voltaire: "Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det." Jeg synes ikke politikerene våre skal være nødt til å stille seg personlig bak de beslutningene som gjøres. I mange sammenhenger - også politisk - er det viktig at man har personlig erfaring, men ikke i alle sammenhenger. Burde Karita O. også ha fått personlige spørsmål om hvordan hun hadde innrettet livet sitt om hun var blind om hun hadde arbeidet politisk med å integrere blinde inn i samfunnet? Kan vi ikke ha en innvandrerdebatt uten at vi har en 2 generasjons innvandrer som stortingspresident? Jeg er ikke noen stor fan av personifiseringen som skjer i det politiske landskapet per i dag.

Og så må jeg vel legge til at når hun først fikk spørsmålet så svarte hun bra. 🙂

him skrev:

Ja, spørsmålet var personlig vinklet. Og det er det jeg misliker. Jeg synes det er utrolig personfokus i dagens mediesamfunn og jeg liker det ikke. Jeg synes ikke at Karita O. burde være nødt til å svare for sine egne personlige synspunkter i en slik debatt.

Jeg for min egen del er for loven om abort slik den fremstår i dag. Jeg er også for en mulig utvidelse, men det er avhengig av hvordan loven fungerer i praksis i Sverige. Greit å se loven i "aksjon" først.

Men dette har etter min mening ikke noe med mine personlige avgjørelser. Jeg føler ikke at det er noen automatikk i at jeg personlig skal foreta en senabort hvis jeg får et barn med kromosonfeil. Mitt personlige valg har ikke noen sammenheng med at jeg er for abortloven slik den er i dag. For å sitere Voltaire: "Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det." Jeg synes ikke politikerene våre skal være nødt til å stille seg personlig bak de beslutningene som gjøres. I mange sammenhenger - også politisk - er det viktig at man har personlig erfaring, men ikke i alle sammenhenger. Burde Karita O. også ha fått personlige spørsmål om hvordan hun hadde innrettet livet sitt om hun var blind om hun hadde arbeidet politisk med å integrere blinde inn i samfunnet? Kan vi ikke ha en innvandrerdebatt uten at vi har en 2 generasjons innvandrer som stortingspresident? Jeg er ikke noen stor fan av personifiseringen som skjer i det politiske landskapet per i dag.

Og så må jeg vel legge til at når hun først fikk spørsmålet så svarte hun bra. 🙂

Hear, hear...

him skrev:

Ja, spørsmålet var personlig vinklet. Og det er det jeg misliker. Jeg synes det er utrolig personfokus i dagens mediesamfunn og jeg liker det ikke. Jeg synes ikke at Karita O. burde være nødt til å svare for sine egne personlige synspunkter i en slik debatt.

...........


Og så må jeg vel legge til at når hun først fikk spørsmålet så svarte hun bra. 🙂

Hun kunne svart at den slags hypotetiske og personlige spørsmål ville hun ikke svare på. Vi kan jo ikke lovregulere hvilke spørsmål som kan stilles, eller?
På samme måte som vi ikke er forpliktet til å svare på spørsmål om graviditet og religion på arbeidsintervjuer.

Myrsnipa skrev:

Hun kunne svart at den slags hypotetiske og personlige spørsmål ville hun ikke svare på. Vi kan jo ikke lovregulere hvilke spørsmål som kan stilles, eller?

Nei, det kan vi selvfølgelig ikke. Det rant bare over hos meg. Jeg er ikke noen fan av tablodiseringen som foregår i dag i alle medier. Jeg synes også den personlige vinklingen har tatt helt overhånd i alle typer saker. Enkelte saker bør ha en personlig vinkling, andre ikke.

Myrsnipa skrev:

På samme måte som vi ikke er forpliktet til å svare på spørsmål om graviditet og religion på arbeidsintervjuer.

Du er ikke forpliktet til å svare på noe som helst på et intervju. Det er bare i retten man ikke kan nekte å svare. Men om man får jobben om man sitter å sier "ingen kommetar" er vel heller tvilsomt ... 😉 På samme måte er det vel for henne. Politikken er også blitt mer personifisert og folk stemmer mer på Jens enn på Arbeiderpartiet.

him skrev:

Ja, spørsmålet var personlig vinklet. Og det er det jeg misliker. Jeg synes det er utrolig personfokus i dagens mediesamfunn og jeg liker det ikke. Jeg synes ikke at Karita O. burde være nødt til å svare for sine egne personlige synspunkter i en slik debatt.

Jeg for min egen del er for loven om abort slik den fremstår i dag. Jeg er også for en mulig utvidelse, men det er avhengig av hvordan loven fungerer i praksis i Sverige. Greit å se loven i "aksjon" først.

Men dette har etter min mening ikke noe med mine personlige avgjørelser. Jeg føler ikke at det er noen automatikk i at jeg personlig skal foreta en senabort hvis jeg får et barn med kromosonfeil. Mitt personlige valg har ikke noen sammenheng med at jeg er for abortloven slik den er i dag. For å sitere Voltaire: "Jeg er dypt uenig i det du sier, men vil til min død forsvare din rett til å si det." Jeg synes ikke politikerene våre skal være nødt til å stille seg personlig bak de beslutningene som gjøres. I mange sammenhenger - også politisk - er det viktig at man har personlig erfaring, men ikke i alle sammenhenger. Burde Karita O. også ha fått personlige spørsmål om hvordan hun hadde innrettet livet sitt om hun var blind om hun hadde arbeidet politisk med å integrere blinde inn i samfunnet? Kan vi ikke ha en innvandrerdebatt uten at vi har en 2 generasjons innvandrer som stortingspresident? Jeg er ikke noen stor fan av personifiseringen som skjer i det politiske landskapet per i dag.

Og så må jeg vel legge til at når hun først fikk spørsmålet så svarte hun bra. 🙂

Him, du sier det så flott.

Utifra situasjonen synes jeg Karita svarte bra.

Jeg synes også at Karita svarte bra for seg, og jeg er enig med henne.

Så lenge dagens system er lagt opp til at det å få barn med spesielle behov er en ensidig belastning for familien barnet blir født inn i, ser ikke jeg noen mulighet for å kunne ta i mot et slikt barn, dersom jeg kan velge.

Jeg ser meg ikke i stand til å måtte si opp en spennende jobb for å bruke all tid på opptrening, fysio, ergoterapi, språktrening, medisinering, mating, sykehusbesøk, utslitende møter med trygdekontoret, utfylling av søknad etter søknad etter søknad, slitet med å finne stabilt avlastingspersonale, den vonde følelsen av å tilsidesette det barnet jeg allerede hadde, smerten over å vite at det barnet med spesielle behov ikke nødvendigvis får den oppfølging det trenger fordi man bor i feil kommune, en ødelagt personlig økonomi pga det håpløse valget mellom inntektsgivende arbeid og å kunne gi barnet den omsorgen det trenger.

I det samfunnet jeg drømmer om, der står apparatet klart når man har fått et barn med spesielle behov. En ansvarsgruppe fra de ulike etatene som kan gi et helhetlig tilbud, som kan gi den praktiske og økonomiske bistand familien trenger, som ikke overlater til den enkelte og dens ressurser å få den hjelpen man har behov for.

Dagens system blir så utrolig urettferdig, ettersom de ressurssterke (selvsagt) manøvrerer regelverk og saksbehandling mye lettere enn dem som ikke er like ressurssterke. Det resulterer igjen i enorm forskjellsbehandling av ungene.

Når det gjelder selve abortspørsmålet er jeg står jeg steilt på at det er kvinnens soleklare rett å ta kontroll over egen kropp og eget liv. Det har jo stor påvirkning på eget liv om man velger å bære frem et barn med spesielle behov eller ikke. Og det må man få bestemme selv, all den tid dette er en enorm belastning, og at ansvaret er livsvarig.