Den frivillige redningstjenesten og dugnadsåndens betydning i samfunnet

Nenne skrev:

Jeg er helt enig med dere begge. Fotball er så usannsynlig kjedelig at det er år siden jeg har sett en kamp. Mannen min ser bortekamper som krever kjøring, men hjemmekamper er det lenge siden vi har sett. Kjære vene! I perioder har de kamper hver uke.

Prøv to kamper i uka og cuper lørdag + søndag 8 helger på rad. Jeg ser at det må være ulike tradisjoner rundt omkring. Har full forståelse for at man ikke alltid har anledning til å stille på kamp, altså, men hos oss er det gjengs at minst en av foreldrene stiller om de kan - ofte begge, og gjerne noen besteforeldre og søsken på toppen. Det virker på meg som om folk faktisk liker det også.

(Her spilte jenta kamp søndag, gutten to kamper mandag, jenta kamp tirsdag, og i dag skal jeg altså se den andre halvparten av jentelaget spille kamp. Nevnte jeg to cuper førstkommende helg? For oss har det nok blitt en livsstil. Jeg respekterer selvsagt at andre ikke vil ha det sånn.)

Bluen skrev:

Prøv to kamper i uka og cuper lørdag + søndag 8 helger på rad. Jeg ser at det må være ulike tradisjoner rundt omkring. Har full forståelse for at man ikke alltid har anledning til å stille på kamp, altså, men hos oss er det gjengs at minst en av foreldrene stiller om de kan - ofte begge, og gjerne noen besteforeldre og søsken på toppen. Det virker på meg som om folk faktisk liker det også.

(Her spilte jenta kamp søndag, gutten to kamper mandag, jenta kamp tirsdag, og i dag skal jeg altså se den andre halvparten av jentelaget spille kamp. Nevnte jeg to cuper førstkommende helg? For oss har det nok blitt en livsstil. Jeg respekterer selvsagt at andre ikke vil ha det sånn.)

Det spiller kanskje også en rolle om fotballspilleren er 7 eller 15. Da 15-åringen var liten var vi med på alt, men jo mer han kunne transportere seg selv på sykkel, jo mindre stiller vi på fotballen i hverdagen.

Jeg syns det er stor forskjell og ikke ha mulighet til å være med å se kamper og følge opp alt, og det p sitte hjemme å strikke fordi man ikke gidder se på ungene sin. Jeg mener allikevel det må være greit innimellom, men ikke på hver eneste kamp. En kamp i ny og ne tror jeg de fleste kanskje klarer selv om man syns det er drepende kjedelig.
Men, når det er sagt så elska jeg å sitte i håndballhallen og se på kamper til unga, mulig det hadde stilt seg annerledes om jeg hadde hata det.

Maverick skrev:

Herregud, Tjorven. Om jeg hadde sittet hjemme og strikket i stedet for å se en av kampene til guttungen så hadde det vært HELT GREIT.

Ja, jeg også er her. Det er klart det er nyanser. Man må jo være noe interessert i barna sine, men det er et langt hopp derifra til at man må være interessert i ALT de driver med. Og så er det selvfølgelig noe med hvor "oppe i det" barna selv er.

Selv sliter jeg litt med yngste - hun er serieinteressert i ting (på samme måte som meg). Feks var hun kjempeinteressert i gresk mytologi, nå er hun interessert i japansk manga. Litt usikker på hvor lenge jeg greier å henge med. Eldste er interessert i kjæresten. Han er en herlig gutt og jeg synes det er veldig gøy at hun er så forelsket. Hun har egentlig alltid vært slik - mer opptatt av hvem hun gjør ting sammen med enn hva hun gjør. Like glad på konsert som på kino.

Billa skrev:

Guilttrippe 😕

Vet du ikke hva ordet betyr? Eller mente du det var malplassert i diskusjonen?

Nenne skrev:

Det spiller kanskje også en rolle om fotballspilleren er 7 eller 15. Da 15-åringen var liten var vi med på alt, men jo mer han kunne transportere seg selv på sykkel, jo mindre stiller vi på fotballen i hverdagen.

Mine er straks 9 og 11, og kan fint sykle til treninger (og for den saks skyld hjemmekamper) sjøl. Bortekamper en halvtimes biltur unna uten kollektivtransportmuligheter blir verre fram til de får lappen. For min del handler det om interessen for å være til stede på kampene, ikke om transportbehovet.

Maverick skrev:

Jeg synes det er HELT FINT at unger lærer at foreldre ikke kan, eller må, være tilstede på hver eneste kamp eller fremvisning. Og så kan dere som er så privilegert at dere har tid og MULIGHET til å prioritere dette, gjøre det, sette pris på at dere har mulighet til det, og drite i å guilttrippe oss andre som ikke har like mye tid til rådighet ved å berette om hvor trist det er for de barna som har foreldre som ikke står på sidelinjen hele tiden.

Det er du som velger å tolke dette som guilttripping. Jeg spurte Polyanna fordi hun sa at hun skrev at hun så kamper, og jeg spurte da om det var avklart med guttungen (som jo er ganske stor). Det er greit å være klar over at hvis man ALDRI er der, så kan det oppleves som sårt. Det er veldig langt fra å aldri være der til å alltid være tilstede. Sistnevnte er helt klart et valg jeg har tatt for meg selv. Men å være på en kamp innimellom synes jeg man bør være.

Tjorven skrev:

Det er du som velger å tolke dette som guilttripping. Jeg spurte Polyanna fordi hun sa at hun skrev at hun så kamper, og jeg spurte da om det var avklart med guttungen (som jo er ganske stor). Det er greit å være klar over at hvis man ALDRI er der, så kan det oppleves som sårt. Det er veldig langt fra å aldri være der til å alltid være tilstede. Sistnevnte er helt klart et valg jeg har tatt for meg selv. Men å være på en kamp innimellom synes jeg man bør være.

Hun hadde allerede skrevet at faren til ungen omtrent bodde på banen, da. Men man bør kanskje være to. Da er jo vi som er skilt allerede ganske føkka. :aiaiai:

him skrev:

Ja, jeg også er her. Det er klart det er nyanser. Man må jo være noe interessert i barna sine, men det er et langt hopp derifra til at man må være interessert i ALT de driver med. Og så er det selvfølgelig noe med hvor "oppe i det" barna selv er.

Selv sliter jeg litt med yngste - hun er serieinteressert i ting (på samme måte som meg). Feks var hun kjempeinteressert i gresk mytologi, nå er hun interessert i japansk manga. Litt usikker på hvor lenge jeg greier å henge med. Eldste er interessert i kjæresten. Han er en herlig gutt og jeg synes det er veldig gøy at hun er så forelsket. Hun har egentlig alltid vært slik - mer opptatt av hvem hun gjør ting sammen med enn hva hun gjør. Like glad på konsert som på kino.
Vet du ikke hva ordet betyr? Eller mente du det var malplassert i diskusjonen?

Jeg vet hva guilt trip er, men jeg leste det ikke i denne tråden.

Billa skrev:

Jeg vet hva guilt trip er, men jeg leste det ikke i denne tråden.

Ja, ok. Jeg tenker at det kommer sikkert an på hvilket tonefall man "hører" i hodet sitt når man leser kommentarene. Jeg synes ikke det er vanskelig å lese helt nøytrale nøytrale kommentarer som både det ene og det andre.

Synes som sagt at det er avhengig av både barna sin personlighet, hvor viktig interssen er for dem, hvordan man som foreldre-barn er relatert på andre områder etc hvor viktig slike ting er. Synes det blir veldig bombastisk å legge som føring at man må se kamper - det kommer vel an på. Der som så mye annet i livet.

him skrev:

Ja, ok. Jeg tenker at det kommer sikkert an på hvilket tonefall man "hører" i hodet sitt når man leser kommentarene. Jeg synes ikke det er vanskelig å lese helt nøytrale nøytrale kommentarer som både det ene og det andre.

Synes som sagt at det er avhengig av både barna sin personlighet, hvor viktig interssen er for dem, hvordan man som foreldre-barn er relatert på andre områder etc hvor viktig slike ting er. Synes det blir veldig bombastisk å legge som føring at man må se kamper - det kommer vel an på. Der som så mye annet i livet.

Jeg prøver så godt jeg kan å ikke la meg styre av andres burde og skulle når det kommer til tidsbruk. Det holder lenge med at jeg har mine egne krav til hva jeg skal følge opp...

Jeg vet dessuten ingenting om hvorfor noen prioriterer bort det ene eller det andre, og så lenge det ikke får noen konsekvenser for gruppa (type ikke dukke opp på dugnad eller til transportoppdrag uten å varsle e.l.) så må det da være opp til hver enkelt om de ønsker å se EGNE barn spille fotball eller løp/kaste/skøyte.

Storesøster driver med hest, og de siste årene har vi ikke vært tilstede på hver bidige tidetime. Jeg VET det er foreldre og besteforeldre som alltid henger over gjerdet og løper ut og inn for å rette på saler og stigbøyler, og å sørve de små rytterne, men for oss har dette ikke vært noe vi har prioritert annet enn når Storesøster spesifikt har ønsket det.

Jeg er forøvrig tilbøyelig til å være enig med foreldrene til Tjorvens dramadronninger i at det ER dramafakter å forvente at foreldre skal stå på sidelinjen på noe som tross alt er en veldig hverdagslig aktivitet (det er kamper i bøtter og spann, det er ikke som en årlig oppvisning på balletten), og SE PÅ MEG SE PÅ MEG, men skjønner jo at det lett kan bli sånn dersom klubben har et miljø der fotball ikke er en barneaktivitet men en familieaktivitet. Da blir det som slalåm, som utelukker ganske mange familier, fordi de ikke kan være med hele gjengen på det ene barnets aktivitet hele tiden.

Jeg synes i hvert fall at det er rart å forvente begge foreldrene der. Den perioden mannen var trener for lillesøster så jeg aldri noen kamper. Da var jo han der hele tiden.

På den andre siden: Jeg så jo det da jeg for første gang på lenge så en kamp, at å se en kamp i året eller så gir meg et innblikk i noe som er viktig for ham og det er fint å se med egne øyne hvordan han har utviklet seg på banen - det er jo en viktig bit av hvem han er.

Så 1-2 kamper i året er passe, og sånn ca på nivå med hva man gjør i andre idretter når det gjelder å "vise frem hva man har lært".

Vi stiller opp på det vi blir satt opp på. Jeg har ingen verv, men har hatt. Siden eldste nå er innom to av byens klubber som har A-lag, så har vi jo dugnad på kampene der også. I ishockey så vil det si 2-3 ganger i løpet av en sesong.
Hvis guttene er hos x, så er det ikke sikkert jeg ser på kampene. Men passer det sånn og jeg har ork, så tropper jeg opp.
Pappa er frivillig og jeg vet han irriterer seg litt over at det er så få som stiller opp.

Mannen er aktiv i hjelpekorpset. De sliter med rekruttering og med å få folk til å stille (og når det alltid er de samme som stiller, blir de slitne, og slutter ...).

Både mannen og jeg er involvert i styre og stell i idrettslaget. På håndballen er det litt dugnad ifb med kamper, men de fleste stiller. Det er stort sett de samme som går igjen, både ene og andre veien. Fotballen tipper jeg er det samme.

Jeg er på alle kampene til Knotten, og av og til på Knøtteliten sine. Jeg foretrekker å strikke fremfor å se minihåndball, men det er litt fordi jeg trener et 14-årslag ... Overgangen er mildt sagt stor.

Jeg syns fotball er så kjedelig at jeg ikke orker se så mye av det. Synd, kanskje - men jeg prøver å få med meg en (halv) omgang i ny og ne for å vise litt interesse. Og så spør og graver jeg ellers, og snakker om hvordan det går etc. Jeg greier ikke følge med på kamper, detter av hele tiden.

Obelix skrev:

Jeg syns det er stor forskjell og ikke ha mulighet til å være med å se kamper og følge opp alt, og det p sitte hjemme å strikke fordi man ikke gidder se på ungene sin.

Det er et eller annet med språkbruken her.

Mannen min er trener for jentas fotballag. De har trening to ganger i uka, kamp én gang i uka, hun går for tiden på et "akademi"-opplegg én gang i uka, og så er det ofte cup i helgene. Det er nok i massevis at mannen min følger dette opp. Jeg "gidder ikke se på ungen min" fordi jeg bruker den ledige tiden til å gjøre andre ting, som for eksempel å rydde, vaske klær, lage mat eller rett og slett bare sløve litt for meg selv.

Det er faktisk helt OK. Jeg tror at hvis noen prøver å kritisere meg for dette, så skal jeg fiskedaske vedkommende. Ærlig talt!

Fotballkamper er så syyyyykt boring å se på! Jeg dør nesten inni meg de gangene jeg ser på ungen min spille fotball. Jeg ser på han da, og skjønner at han løper etter ballen. Det er stort sett mannen som tar fotballgreiene her, men jeg er på kamper nå og da. Hvis de er her i bor. Ungen synes ikke det er så stas at jeg ser på heller, fordi jeg ikke skjønner hva spillet går ut på. Han vil helst at pappa skal se på, og pappa ser og ser og ser.

Jeg har ikke spesielt dårlig samvittighet for at jeg ikke synes fotball er morsomt. Jeg har ikke behov for å være sosial med alle de superivrige foreldrene på laget hans. Jeg gruer meg skikkelig til å bruke alle feriepengene vi har til å dra på Danacup neste sommer. Og når foreldregruppa snakker om alt det sosiale fantastiske vi foreldre er med på med andre foreldre så spyr jeg nesten. Jeg vil ikke være sosial.

Men vi stiller opp på alt av dugnader for både den ene og det tredje. Vi stiller alltid opp så fremt vi kan. Det være seg foreldremøter eller å være i FAU. Jeg er nestleder i FAU for fjerde året nå, og har sittet i FAU tidligere og.

Dugnadsånden er dalende rundt her hvertfall, på fotballlaget der poden spiller så er det snakk om 2 dugnader i året, alltid de samme som stiller.
Vi følger alt av treninger, kamper og cuper , noe fordi vi liker fotball og noe fordi vi synes det er viktig å følge opp barnet.
Vi har en fantastisk foreldregruppe på det ene laget han spiller på, det liker jeg.

Jeg gar også vært i fau, både i barnehagen og på skolen.

Vi har alltid delt det slik at mannen tar sport og sånt, og så tar jeg alt av foreldremøter, også fotballforeldremøter. Det funker veldig bra for oss.