Hvordan kommuniserer du din kostholdsfilosofi?

Jeg har sterke meninger om mat og kosthold. Men gjør det ikke til tema. Snakker ikke om hva andre har og spiser. Selv om jeg gremmes når barna har fått pose muffins og IsTe hos naboene. Vil absolutt ikke diskutere folks vekt og størrelser når barna hører på.

Vi har storesøster som spiser alt, inkludert rå fisk og blåmuggost. Og en lillesøster som er mer skeptisk og bl.a ikke liker sjokolade eller vingummi.

Jentenes kusine og tanter er tykke, og jeg hater at det blir diskutert koshold og størrelse når vi er sammen med farens familie.

Jeg er ganske avslappet til det meste, og synes det er slitsomt med folk som har et nærmest religiøst forhold til kosthold. Jeg ble faktisk litt sur når en av mammaene i klassen til pøbelprinsessen satte himmel og jord i protestbevegelse fordi barna hadde fått beskjed om at de kunne ha med seg brus til juleavslutningen sist. Hos oss har vi aldri brus ellers, så for meg var det helt greit - jeg tror ikke en gjeng 8-åringer dør av litt brus av og til. Jeg syntes det ble storm-i-et-vannglass-problematikk.
Når det er sagt, så er jeg veldig kostholdsbevisst. Jeg lager sunn mat, men har et megakresent barn, og må derfor svelge noen kameler. Det blir derfor wraps og burgere litt oftere enn jeg kan tenke meg - men med sunt, fra-bunnen-produsert innhold, da.
Jeg har lest i pannekaketråden, men ikke skrevet der. For meg er pannekaker helt akseptabel mat. Jeg lager pannekaker uten sukker, men mye egg og med havremel. de er kjempegode, og barna liker dem også. Det er ikke lov med sukker på, men syltetøy er OK.

Måten jeg kommuniserer min kostholdsfilosofi, er at jeg serverer mat jeg synes er OK både utfra et ernæringsmessig og fremstillingskritisk standpunkt, men jeg kunne aldri drømme om å kritisere andre som er mindre bevisst eller kjører en annen diett/har andre filosofier enn enn jeg har.
Vi har et barn som ofte har med venner hjem og ofte er med venner hjem. Jeg ville ikke i min villeste fantasi kunne drømme om å be andre foreldre velge en annen type mat når mitt barn er på besøk, og jeg ville reagert veldig negativt hvis noen hadde kritisert valgene vi gjør her i huset. Og jeg tar selvsagt hensyn til allergier.

Vi har en kostholdsfilosofi. Vi forsøker virkelig å lage det aller meste fra grunnen av også på hverdager. Maten vi spiser skal være sunn (dog har vi ikke fokus på kalorifattig). Sjokoladepålegg serveres kun på lørdager, og det er også bare den dagen det serveres godteri (til ungene .... jeg synder ellers stort på dette, men det ser de ikke ... live as I say, not as I do ). Vi baker sunne muffins og lager grove vafler, og da forteller jeg hva som er forskjellen og hvordan dette påvirker kroppen.

Vi fordømmer på ingen måte andre matvalg. Vi sier bare "sånn gjør vi det ikke hos oss", og det har blitt akseptert som svar. Flere av snuppas venner er allergiske, så at det gjelder forskjellige kostholdsråd for forskjellige personer har hun full forståelse for.

Begge ungene mine er skrekkelig kresne. Det er på ingen måte fordi de ikke har fått tilbud om skikkelig mat. Snuppa la inn fullstendig spisenekt da hun var 3 år (i over et halvt år), så vi har sluttet å mase om mat. Vi oppfordrer til å smake, men tvinger på ingen måte. Snuppa har kommet seg veldig de siste månedene, og smaker nå på ny mat nesten hver eneste dag.

Knerten er et kapittel for seg selv i matveien. Ungen har levd på selvpålagt ketolysediett siden han sluttet med puppen. Han spiser stort sett bare kjøtt/fisk/kylling. Han spiser nå også litt brød og pasta, men nekter fullstendig både på frukt og grønnsaker.

Toffskij skrev:

Fløyel, jeg oppfatter innlegget ditt som temmelig naivt og selvgratulerende. Det finnes massevis av barn som det der ikke funker på i det hele tatt. Det blir litt som når foreldre som aldri har opplevd barn med søvnproblemer, sier «Det er jo bare å legge barnet i senga, så sovner det.»

Jeg er igrunnen i den gruppen som har så enkle barn i matfatet at jeg ikke vet hva problemer er. Hos oss fokuserer jeg på at de ikke får søtt når de vil (ikke tenåringen heller, selvom han mer og mer får avslaget presentert som et valg han kan ta hvor det er et klart riktig og et klart feil alternativ.)
Dernest snakker vi en del om hva kroppen trenger for å være frisk og sterk og vokse seg fint til. De vet hva proteinene gjør i kroppen, hva kalsiumet bidrar med og hvorfor vi skal ha vitaminer.

smilefjes skrev:

Jeg er igrunnen i den gruppen som har så enkle barn i matfatet at jeg ikke vet hva problemer er. Hos oss fokuserer jeg på at de ikke får søtt når de vil (ikke tenåringen heller, selvom han mer og mer får avslaget presentert som et valg han kan ta hvor det er et klart riktig og et klart feil alternativ.)
Dernest snakker vi en del om hva kroppen trenger for å være frisk og sterk og vokse seg fint til. De vet hva proteinene gjør i kroppen, hva kalsiumet bidrar med og hvorfor vi skal ha vitaminer.

Men det er et stykke fra å si "dette fungerer for oss" og å si "det er bare å gjøre dette fordi det fungerer for alle".

Mine unger får nemlig presentert nøyaktig de samme forklaringene, men er fremdeles veldig langt unna å spise slik jeg skulle ønske (selv om snuppa helt klart er på bedringes vei).

Jeg har vært skikkelig, skikkelig dårlig på dette.

Manglende interesse for mat, manglende kunnskap og manglende kokkeskills har gjort at middager i mitt hjem gjerne har endt i mac&cheese og denslags. Veldig ille.
Det har ikke gjort underverker for mine barns holdninger til mat.

Nå har jeg snudd på flisa, og lager sunne middager fra bunnen av. Masse grønt, og gode råvarer. Mine barn har etterhvert begynt å venne seg til det, de spiser lite, men smaker mer og mer, og gjør morsomme oppdagelser som at brokkoli er godt og at sellerirot smaker kult. Guttene mine er fem og snart åtte.

Vi er fortsatt i "lære å gå"-fasen, og om jeg ikke klarer å rette meg opp eller har jobbet i altfor mange timer blir det fortsatt engangspizza eller pølser, but we're getting there. Håper jeg.

Tja, vi bruker nesten aldri hel eller halvfabrikata, Nugatti og sånt har vi ikke, minste får ikke brus med koffein eller søtningsstoffer. Det med brusen er vel det jeg har vært mest påpasselig på og det hender jeg styrer unna det hos andre om det går. Ellers spiser vi vel ganske normalt, det hender vi har pannekaker, det hender vi har syltetøy, men kaker og kjeks har vi omtrent aldri. Hva hun får når hun er borte, legger jeg meg ikke borti, all den grunn det ikke er så ofte enda, men er hun hos bestemoren får hun nok bare mat uten sukker og mel, for det spiser ikke bestemor. Ungen har sikkert fått cola i barnebursdager, der er jeg ikke tilstede, men jeg sier jo ikke noe om det, heller.

Tallulah skrev:

Vi serverer sunn mat hjemme, og forklarer ofte for barnet at kroppen trenger ulike ting for å funke, noe gir energi, noe bygger muskler, noe er bra for bena osv.

På Alle andre-påstander, svarer vi som Toffen, og at vi i vår familie velger å gjøre det sånn. Det sier vi også til små gjester, om de spør.

Vi gjør det også slik, og vi har en god sunn/god-ratio. Ungene mine er stort sett glad i all slags mat og spiser det meste fra rå fisk til kremkake, men det går i perioder og noen dager er de voldsomt småspiste. Da gjelder det å ikke mase noe særlig, tror jeg. Misjonering er ikke noe koselig ved matbordet, men jeg snakker gjerne entusiastisk om ingredienser og tilberedning, dersom noen spør.

Verken mannen min eller jeg synes matlaging er morsomt. Tvert imot. Derfor sliter vi litt med å planlegge sunne middager hver dag. Likevel tror jeg vi kan si at kostholdet vårt er godt nok.

Det vi er veldig glade i, er å være i aktivitet. Vi bruker mye tid ute på korte og lange turer, og vi har barn som elsker å sykle, sparke, gå på ski, løpe og hoppe. De er sterke, utholdende, har veldig god både grov- og finmotorikk og "maser" om å ut på tur. Jeg tror det er like viktig å bygge opp barnas interesse for fysisk aktivitet som å ha "perfekt" kosthold. Klarer man begge deler, er det jo fint og flott, men det har altså ikke vi kapasitet til.

Ut over det er jeg stolt av å være "middelmådig".

Jeg har et veldig avslappet forhold til mat. Så lenge det er mer sunt en usunt er det greit for meg. Ungene får grovbrød i matpakka (selvom "alle andre" visstnok har loff og nugatti hver dag), de får drikkeflaske med seg de kan fylle med vann (selvom "alle andre" har saft), det er nesten alltid mye grønnsaker til middag, frukt til dessert, og må vi ta en pølse fordi tidskjemaet er stramt så gjør vi det uten dårlig samvittighet. Godis på lørdag, popcorn til fredagsfilmen (bare eldste, yngste sover) og er det sommerferie spiser vi gjerne is til dessert hver dag. Jeg bryr meg fint lite om hva andre serverer.

Ungene mine elsker brokkoli over alt på jord (nesten) så jeg må vel ha gjort noe riktig? 😛

Vi har jo ikke barnet på utsiden enda, så det er vanskelig å si hvordan det vil bli i praksis, men grunntanken vår er at vi serverer god og variert mat laget fra bunnen og prøver å tilby ulike ting så snart det er aktuelt. Det er sånn mat vi har nå, delvis på grunn av mine intoleranser, men aller mest fordi vi synes det smaker best og er like enkelt som å bruke mye halvfabrikata og ferdigprodukter (selv om vi selvsagt gjør unntak).

Jeg har tenkt mye på å ikke fremstå som "misjonerende" når det gjelder mat, for når en merker hvor utrolig stor effekt hva en spiser har på helsen (og nå snakker jeg ikke om vekt), blir en litt småfrelst. Jeg har blitt kvitt både PCO og betennelsestilstander og mageproblemer ved hjelp av det kostholdet jeg har nå, og da blir en litt "Jøss" og får lyst til å dele det, men jeg prøver altså å ikke snakke for mye om kosthold med de rundt meg og heller svare når noen spør eller ber om råd eller tips. Å kritisere andres mat kunne ikke falle meg inn (selv om jeg må innrømme at jeg noen ganger tenker mitt, men det blir inni hodet), og jeg kommer aldri til å gjøre det overfor barnet mitt heller. Ser for meg en slags Toffskji-taktikk når etterspørselen etter saft til middag og slikt kommer. Ikke fordi ungen aldri skal få noe søtt, men jeg ser ingen grunn til å ha saft og sjokoladepålegg til hverdags når det finnes så mye annet godt å spise!

Alt med måte, tenker jeg, og har sluttet å få høy puls når bestemor mater barnebarnet med sjokoladepudding eller is.

Jeg har også måttet svelge en kamel når det gjelder yoghurt og snuppa; før spiste hun naturellyoghurt blandet med hjemmelaget fruktmos, men etter at hun har begynt å nekte å spise det, og yoghurt faktisk er en av få matvarer hun spiser med noen særlig entusiasme, klarer jeg ikke å nekte henne den stakkars boksen hun spiser i løpet av en dag. Hun får alltid servert nye ting til middag, men det er fint lite som havner på innsiden av munnen. Som oftest inspiserer hun den nye tingen nøye, før den kanskje smakes på, og deretter gis til meg. Men hun er ikke mer enn 1,5 år gammel, så forhåpentligvis går det seg til etterhvert. (Og den som så mye som hinter til meg om at kresne barn oppstår fordi de ikke har fått smake på masse fra tidlig alder, den slår jeg i hodet med noe tungt og hardt. )

I hverdagen ellers fokuserer vi på sunn mat laget fra grunnen av med rene råvarer, mye økologisk, ikke saft eller brus til drikke, kutt av tilsetningsstoffer, fokus på frukt og grønt, osv. Jeg snakker ikke så mye til andre om våre tanker omkring kosthold, selv om jeg for eksempel synes barnehagen har litt dårlige valg innimellom. Men der verdsetter jeg andre kvaliteter såpass høyt at jeg ser gjennom fingrene med matvalget for det er tross alt på hjemmebane at vanene skapes. Jeg er nok ingen misjonær og ikke nok tilhenger av fanatisme, så selv om jeg har sterke tanker og meninger, men jeg velger for meg og min familie, så får andre tenke for seg selv.

Jeg skjønte ikke helt denne tråden. Er det en skrytetråd for gode kostholdsvaner, eller handler det om hvordan man snakker med andre mennesker (naboer, foreldre, venner, skole) om det man mener er et godt kosthold?

Hvis det er sistnevnte: vel, jeg er jo nødt til å kommunisere til andre at jeg har spezielle matbehov. Utover det, kommuniserer jeg til naboer som vil gi barna saft på en hverdag, at det er helt i orden. Og tilsvarende. På foreldremøter er jeg ofte enig i at vi godt kan tilstrebe å ta med frukt i barnehagen på bursdager. Jeg har ikke egentlig så sterke kjepphester (lenger). Det hender jeg prøver å komme med tips til enkle ting som kan gjøres for at maten folk har tenkt å servere meg kan lages glutenfri, slik at det blir mindre bry for alle, men jeg prøver å understreke at hvis de heller vil lage en egen rett bare til meg, så skal jeg ikke sette meg på bakbeina. (Jeg kommer dessuten på besøk selv om jeg må ta med meg deler av måltidet selv).

Å kommunisere om kosthold handler også om hvordan man møter andres kjepphester. F.eks. når noen foreldre på foreldremøtet vil at barnehagen skal servere kun økologisk mat, eller er sterkt motstandere av ett eller annet pålegg. Om man protesterer, om man prøver å forstå, om man samarbeider om å finne en løsning alle kan ha glede av.

Jeg har ikke noe kostholdsfilosofi. Det høres så, eh, vet'kje.
Vi spiser sunn mat og bare god mat. Noe annet skulle tatt seg ut.
Knotten liker det meste, men spiser veldig lite. Jeg har vurdert å begynne å stappe mat nedover halsen på ham, men det er ikke lov med gjess, så da er det vel ikke lov med menneskebarn heller.


Vi kan for øvrig også fint ha godis stående fremme. Knotten rører det ikke, men slik er ikke nødvendigvis kompisene. Og da slenger han seg med, gitt. (Og siden han tydelig reagerer på mye godis med utslett i ansiktet, så er det ikke bare ut fra et sukker og tannhelsebehov han ikke får særlig mye.)

Jeg snakker for øvrig ustoppelig og entusiastisk om mat og smaker til alle som gidder å høre, og håper at det skal ha en eller annen langtidseffekt på ungene mine også. Ikke at det er derfor jeg gjør det.

Ja, den eneste "kommunisering av kostholdsfilosofi" jeg driver med er vel at jeg protesterer når visse familiemedlemmer presenterer smultringer og vafler som mat/middag. Da påpeker jeg at dette er kaker.

Jeg og mannen lever hovedsaklig etter lavkarboprinsippet, med noen småpauser innimellom. Ungene derimot spiser ganske ganske normalt norsk kosthold, med unntak av middagene hvor det etterhvert har blitt mer grønnsaker og kjøtt og mindre karbohydrater. De får servert poteter innimellom selv om vi voksne ikke har spist det, men har etterhvert mer eller mindre valgt bort poteter som middagstilbehør. Dessuten får de nok mer pålegg totalt sett enn før vi begynte å spise lavkarbo. Barna er ikke informert om kostholdsendringen annet enn at mamma ikke tåler så godt mel og har fått beskjed om å prøve å spise mindre av dette av doktoren, at det derfor også er brød laget av mandler/nøtter eller hjemmelaget knekkebrød på bordet. I hverdagen er det stort sett bare middagen vi får sammen alle sammen, i helgene får de ofte det samme som oss til lunsj (kjøtt/grønnsaker/egg/salat). Kostholdet er derfor ikke så sært at det behøver å forklares nærmere, føler jeg. En ting jeg har vært ganske streng på er "voksensukker", dvs. sukkererstatninger. Jeg har ikke ønsket at barna skulle få i seg det i det hele tatt før fylte tre, og helst ikke etterpå heller. Ellers har vi periodevis vært flinke til å lage mat fra bunnen av.

Overfor barna føler jeg at vi er ganske avslappet når det kommer til kostholdet. Vi snakker aldri om kostholdsfilosofi ovefor dem, men vi snakker om at det er viktig med variert god og sunn mat for at musklene skal vokse og at man skal vokse seg større. Dette kommer gjerne fram hvis vi ser at de spiser ensidig, f.eks kun spiser av pastaen.

Sånn ellers så er jeg forholdsvis åpen om at jeg lever lavkarbo, og møter jeg folk som lever lavkarbo så synes jeg det er gøy å utveksle erfaringer og tips. Jeg kan godt skjønne at dette virker irriterende og usjarmerende på andre som ikke lever lavkarbo. For meg har lavkarbo vært en aha-opplevelse helsemessig. F.eks har jeg slitt med mageproblemer hele livet, noe som mer eller mindre forsvinner når jeg lever lavkarbo. Så jeg deler av egne erfaringer. Samtidig så vet jeg at jeg sikkert har hatt ekstra god effekt av lavkarbo på grunn av insulinresistens (og magetrøbbelet), og at for mange vil det være nok med å stramme inn på godis og fett for å oppnå ønsket helseeffekt. Så selv om jeg deler av egne erfaringer er jeg veldig klar på at det står like stor respekt av å ha oppnådd helseforbedringer av Grete Roede eller hva det måtte være. (Ok, ikke babymatkuren da. )

Toffskij skrev:

Jeg snakker for øvrig ustoppelig og entusiastisk om mat og smaker til alle som gidder å høre,

Der er jeg også.
Min filosofi er variasjon, gode råvarer, litt mindre salt og sukker, men jeg tror/håper ikke jeg prøver å belære andre, for jeg har satt meg for lite inn i alle kostholdsretninger til å kunne si at min filosofi er bedre og i tillegg er jeg alt for glad i sjokolade....

Overfor barna er kommunikasjonen:
- Ikke lov å si at man ikke liker noe før man har smakt.
- All mat skal på tallerkenen, men det er helt i orden å la være å spise opp hvis man ikke liker. Hos oss viser det seg at hvis maten kommer seg på tallerkenen så er det utrolig hva som spises.

Vi prøver også å få storesøster til å ikke utbasunere at hun ikke liker for når hun sier det så vil garantert de to andre si det også.

Kanina skrev:

Jeg skjønte ikke helt denne tråden. Er det en skrytetråd for gode kostholdsvaner, eller handler det om hvordan man snakker med andre mennesker (naboer, foreldre, venner, skole) om det man mener er et godt kosthold?

Det var egentlig det siste, men den har visst utviklet seg til en lett blanding.
Nå er det jo flere måneder siden jeg egentlig skrev denne tråden, og greier ikke helt å huske hva som utløste den, men jeg tror det var noe jeg oppfattet som litt fordømmende kommentarer i en tråd om matpakker, sjokomelk og saft. Tror jeg

Toffskij skrev:

Jeg snakker for øvrig ustoppelig og entusiastisk om mat og smaker til alle som gidder å høre,

Jeg kan også snakke om mat og smaker. Det jeg blir litt sånn av er når det skal snakkes entusiastisk om matlaging og hvor enkelt og morsomt det er å lage sånn og sånn. Og folk (i hovedsak damer) blir helt satt ut når jeg forteller at jeg synes matlaging er stort sett ganske kjedelig (selv om det kan være morsomt en gang i blant). "Ja, men da har du ikke prøvd..." Mannen min blir aldri utsatt for sånt.

Jeg har forresten en imponerende samling kokebøker. Det jeg trenger er en kokk.