Hvordan kommuniserer du din kostholdsfilosofi?

Nextlife skrev:

Det er jo en kjennsgjerning at innenfor kosthold forandrer vitenskapen seg, og det som var anbefalt i går kan like gjerne stå på fy-lista i dag. I tillegg viser ofte ulike forskning til helt forskejllige resultater, et eksempel er kunstig søtningsstoff.

Finnes det forskning som gir positive resulater når det gjelder kunstig søtningsstoff?

noen skrev:

Jeg kan også snakke om mat og smaker. Det jeg blir litt sånn av er når det skal snakkes entusiastisk om matlaging og hvor enkelt og morsomt det er å lage sånn og sånn. Og folk (i hovedsak damer) blir helt satt ut når jeg forteller at jeg synes matlaging er stort sett ganske kjedelig (selv om det kan være morsomt en gang i blant). "Ja, men da har du ikke prøvd..." Mannen min blir aldri utsatt for sånt.

Jeg har forresten en imponerende samling kokebøker. Det jeg trenger er en kokk.

Det er der jeg er heldig. Jeg er ikke så vanvittig glad i å lage mat, men jeg har en mann som er det.
Så fordelingen hos er at han kokkelerer, jeg prater og spiser.

Frost skrev:

Finnes det forskning som gir positive resulater når det gjelder kunstig søtningsstoff?

Det vet jeg ærlig talt ikke, det er ikke noe jeg har engasjert meg veldig i ettersom jeg ikke ser vitsen i å bruke slikt i særlig utstrekning.
Jeg har i alle fall fått med meg at endel forskning på ulike kunstige og alternative søtningsstoffer gir tvetydige resultateter, noe som jo er helt vanlig i forskning.

Vi er opptatt av sunn mat og lager som regel maten selv.

Fra å være opptatt av kosthold til la det bli hovedinnholdet i hverdagen er det langt. Det er bra å lære ungene opp til å bli kostholdsbevisste og lære om hva som er bra mat for kroppen og hva som ikke er det, gjerne hvorfor også. Noe annet er det hvis det fører til at ungen vurderer andres matbokser ut fra en sunnhetsskala eller nekter å spise bestemt mat fordi han har lært at det ikke er sunt, da har det gått for langt. Likeså hvis ungen langer innpå med mat som hjemmet kommuniserer er forbudt når han er på besøk, da er det tegn på at hjemmet er for opptatt av kosthold.

Jeg har egentlig ikke noen bestemt kostholdsfilosofi, og syns det kan være litt slitsomt med folk som er fanatiske på den ene eller det andre typen kosthold. Null sukker, mye fett, ikke det-ene-og-det-andre. Spesielt hvis misjoneringsgiret settes inn, og de blander seg opp i hva andre spiser. På SFO fikk de ett lite glass tynn saft hver fredag. Dette var noe sønnen min (og mange andre) virkelig gledet seg til, det var noe ekstra. (Vi har så å si aldri saft hjemme). Dette ble det slutt på fordi det var et par foreldre som mente det var skrekkelig med sukkeret. For meg kunne de gjerne beholdt det.

Jeg prøver å lage mest mulig variert, god og sunn mat, og syns absolutt man tåler å få servert pannekaker en gang i blant. Det ville aldri falt meg inn å problematisere hva slags mat ungen får når han er på besøk hos kamerater. Jeg sier selvfølgelig at kroppen trenger den og den maten for å vokse, men jeg vil gjerne etterstrebe et mest mulig avslappet forhold til alt som har med mat å gjøre.

Toffskij skrev:

– Alle andre har saft til grøten!
– Hos oss er det alltid vann til middag.

Ikke saft til grøten?

Vi har ikke så veldig til gjennomtenkt og gjennomplanlagt kostholdsfilosofi, men noen regler gjelder.