Gift deg eller skriv samboeravtale

Fadese skrev:

Likevel, dersom et samboerpar frivillig eller fordi de mangler bhg-plass har en ordning der hun er hjemme med barn, taper inntekt og mannen betaler bolig. Er det da riktig at hun ikke skal få noe godtgjørelse for den innsatsen hun har lagt ned?

Nei, jeg synes det er helt riktig at man skal gifte seg eller skrive en samboerkontrakt for å ha krav på dette.

Teofelia skrev:

Hvis jeg skjønte dommen (og journalisten rett) så mener de at hun nettopp ikke har bidratt til å øke verdien i boet, fordi hun bare hadde bidratt med penger til den daglige driften av familien. Hadde hun doblet de månedlige innbetalingene, hadde hun stilt mye bedre og dommen kunne blitt en annen, slik jeg leste det.

Jeg har ... kremt ... ikke lest. Dersom det er vurdert at deres bidrag ikke kvalifiserer som "særlig grunn" forstår jeg det. Og så lenge det er vurdert, så ser jeg ikke hvordan dette utgjør et paradigmeskifte.

Det man skal betale for å bo er i dette hjemmet en tredel av alle utgifter til daglig drift. Det vil si mat, vaskemidler, slitere er på bil, renter på lån (men ikke avdrag), energi, forsikringer, nett osv. Her i hytta er dette prissatt til syv k per måned pluss en del dagligvarer og småtteri som nok summerer seg til et par, tre k til. Det er sjekket med advokat at dette ikke opparbeider rett til eiendel i bolig eller bil. Ikke at vi skal gå fra hverandre heller, men jeg har hatt en komplisert skilsmisse og såvidt greid å redde barnas hjem, jeg var livredd for å risikere å noensinne ever havne der igjen. Drammens verdier plasserer han utenfor hus og bil, mine ligger i huset og bilen.

Teofelia skrev:

Nei, jeg synes det er helt riktig at man skal gifte seg eller skrive en samboerkontrakt for å ha krav på dette.

Jeg er egentlig enig i dette, men jeg vet så inderlig vel at mange av mine venniner blir veldig sårbare med dette paradigmeskifte. Der han jobber 20/7, hun jobber redusert (ufrivillig)for å i det heletatt få Familien AS til å gå opp.
Da er det ingen tvil om at hennes innsats hjemme gjør at han kan jobbe og tjene godt, mens hans manglende innsats hjemme tvinger henne til å ikke tjene godt. Bør det være sånn? Nei, men for disse er ofte alternativet (som da er å gå) enda verre. Dette tar utgangspunkt i at alle partnere er ok folk som går med på å skrive en avtale som gangner den andre. Alle partnere er ikke ok folk, dessverre.....

Floksa skrev:

Jeg er egentlig enig i dette, men jeg vet så inderlig vel at mange av mine venniner blir veldig sårbare med dette paradigmeskifte. Der han jobber 20/7, hun jobber redusert (ufrivillig)for å i det heletatt få Familien AS til å gå opp.
Da er det ingen tvil om at hennes innsats hjemme gjør at han kan jobbe og tjene godt, mens hans manglende innsats hjemme tvinger henne til å ikke tjene godt. Bør det være sånn? Nei, men for disse er ofte alternativet (som da er å gå) enda verre. Dette tar utgangspunkt i at alle partnere er ok folk som går med på å skrive en avtale som gangner den andre. Alle partnere er ikke ok folk, dessverre.....

Men helt alvorlig; å få barn med folk som ikke vil skrive under på en avtale om et rettferdig oppgjør etter slik skjevfordeling er nå én ting. Å faktisk gå med på å jobbe gratis hjemme uten avtale er direkte ... tullete.

Floksa skrev:

Jeg er egentlig enig i dette, men jeg vet så inderlig vel at mange av mine venniner blir veldig sårbare med dette paradigmeskifte. Der han jobber 20/7, hun jobber redusert (ufrivillig)for å i det heletatt få Familien AS til å gå opp.
Da er det ingen tvil om at hennes innsats hjemme gjør at han kan jobbe og tjene godt, mens hans manglende innsats hjemme tvinger henne til å ikke tjene godt. Bør det være sånn? Nei, men for disse er ofte alternativet (som da er å gå) enda verre. Dette tar utgangspunkt i at alle partnere er ok folk som går med på å skrive en avtale som gangner den andre. Alle partnere er ikke ok folk, dessverre.....

Men kjære vene, det er da bare å gifte seg eller skrive en avtale for å sikre seg. Og hvis man er sammen med en partner som er så kjip at han, selv når forholdet er bra, ikke er villig til å ta enkle forhåndsregler for å sikre begges økonomi i tilfelle et samlivsbrudd, så er det da virkelig bare å komme seg unna fyren fort som bare f...

Og hvis man likevel velger å bli, så finnes det fortsatt en rekke grep man kan ta for å sikre seg. Man kan for eksempel sette av penger til investering i noe som partneren ikke har en eierandel i overhodet. Uansett hvordan man snur og vender på det, så er man selv ansvarlig for å sikre sin økonomiske fremtid, enten man gjør det ved ekteskap, samboerkontrakt, sikker jobb og god inntekt eller investering i egen eiendom. Man kan ikke sitte på hendene og forvente å bli forsørget, først av en mann og deretter av et Hyggelig og Velmendende Rettsvesen.

Jeg får litt frysninger av hvor nedlatende jeg oppfatter en del holdninger til hjemmearbeidende er. Spesielt i de tilfellene der nettopp den enes innsats som bakkemannskap har vært en klar forutsetning for den andres mulighet til å opparbeide seg formuen.

I mine øyne virker det urimelig og urettferdig å ikke ta hensyn til denne faktoren når man først skal prøve å påse en rettferdig fordeling.

Når det er sagt: Utregning av pensjonspoeng, konsekvenser av manglende samboeravtale osv. burde så absolutt inn i mattepensum i skolen.

Ang. det "å bare gifte seg", "å bare skrive samboeravtale" osv. så virker det som om man glemmer at er to som må samtykke til disse tingene. Det er ikke sikkert at det er "bare" å få den andre til å gjøre noe som helst et stykke inn i samlivet sammen. Spesielt ikke når den andre parten vinner stort på å la være. Derfor synes jeg retten bør kunne gå inn, når partene først er der og skal fordele rettferdig, og si noe om urimelighet og skjevfordeling. Eventuelt får kanskje den parten som vil stikke av med hele kaka ved et brudd sannsynliggjøre at h*n ville ha klart å opparbeide samme karriere, formue etc. uten partneren som "bakkemannskap" også.

Om jeg måtte forsørge en partner som ikke gadd jobbe fordi han ville være hjemme og kose seg, så kan man ta seg på at jeg ikke hadde signert noen avtale om at han skulle hatt med seg verdiene av mitt arbeid når han gikk i tillegg.

Får man ikke signatur på å dele selvom den ene er hjemme så får manta det som et hin om å klare økonomien sin selv. Og dermed få seg egen inntekt.

Men om jeg ville at han skulle gå hjemme så hadde jeg signert en avtale om det, kie.

Hattifnatten skrev:

Jeg synes ikke man skal drive overformynderi fra Statens side når folk går inn i et usikret forhold. Jeg synes ikke man skal ha et rettsvesen som skal ordne opp i folks dumskap og ja jeg synes det er dumskap å etablere seg, dele bo og planlegge barn sammen uten å tenke i det hele tatt på økonomiske konsekvenser. Dersom det offentlige skal blande seg opp i fordelingen i slike papirløse tilfeller blir det tvangsgifting og det blir veldig feil slik jeg ser det.

Jeg synes det er merkverdig rart hvordan enkelte tror at det å bo sammen og å dele økonomi er noe som går av seg selv.

Jeg synes også det er veldig rart hvor lett mange tar på det å planlegge barn sammen og å flytte sammen. Nå snakker jeg ikke om plutselige graviditeter, men om planlagte og om det å etablere et felles hushold uten å ha det i ordnede former. MÅ vi virkelig ha et samfunn hvor vi tygger alt for voksne folk? Jeg er litt krass nå, men konsekvensen av et samfunn hvor rettigheter lesses ned over oss kan få ganske kjipe konsekvenser det også.

Definisjonen av "ekteskapslignende" er en virkelig nøtt noen ganger.

Når en sak først er inne til rettslig behandling så er vel den rettsinstansen allerede inne for å sikre rettferdig fordeling. Og i de tilfellene synes jeg det er helt kurant at det faktisk også blir rettferdig. Om begge parter beviselig har bidratt til økt formue synes jeg det er for dumt at ikke dette skal tas høyde for.

Når det er sagt er jeg selvsagt enig i at det er lurt å være føre var og alt det der. Men når man først står der og et partnerskap skal oppløses virker det ganske tullete å ikke se litt på hva den enkeltes bidrag har bestått av og, når det kommer til formueøkning, har bidratt til. Noen valg avhenger av at andre gjør noen ofre. Da bør også gevinsten gjenspeile dette.

Hattifnatten skrev:

I de tilfellene hvor en part skal være bakkemannskap for den andres karriere så MÅ det legges inn forsikringer. Dette kan ikke staten ta seg av. Det er noe som bare kan fikses av paret selv. Greit nok at de ikke vil gifte seg, men å forvente at en annen skal være bakkemannskap fordi en selv skal ha karriere uten å sørge for vedkommende er skikkelig slemt. Å gå inn i en slik oppgave uten å sørge for at man får en klekkelig pensjonsforsikring og sikring med kontrakt er toppen av dumskap. Hvem går inn i en jobb uten å sjekke at det er pensjonsavtale og lønn for strevet?

Klart det er både slemt og dumt. Og klart man burde legge inn forsikringer. Men det er vel i stor grad nettopp når man ikke har gjort det at man trenger rettens hjelp? Og har retten først påtatt seg jobben med å sikre rettferdig fordeling så bør de vel også gjøre det?

Det er det jeg vil frem til.

kie skrev:

Jeg får litt frysninger av hvor nedlatende jeg oppfatter en del holdninger til hjemmearbeidende er. Spesielt i de tilfellene der nettopp den enes innsats som bakkemannskap har vært en klar forutsetning for den andres mulighet til å opparbeide seg formuen.

Det har da ikke noe å gjøre med å være nedlatende til hjemmearbeid. Det er fullt mulig å være hjemmearbeidende og samtidig ha sikret seg både foran og bak i tilfelle noe skulle skje, hvis man bare er forutseende nok. Jeg er nedlatende (eller i grunnen mest oppgitt) over folk som ikke tar ansvar for seg selv og sin egen fremtid i det hele tatt, men bare regner med at "alt skal ordne seg", enten fordi de skal forsørges av en mann resten av sitt liv, eller fordi "noen" skal ordne opp uføret etter at plan nummer én feilet. Det er idioti å ikke ville, kunne eller ønske å ta vare på seg selv, og jeg klarer ikke for mitt bare liv se at det er statens og rettsvesnets oppgave å ordne opp for folk som ikke tar ansvar for å ordne opp selv.

I mine øyne virker det urimelig og urettferdig å ikke ta hensyn til denne faktoren når man først skal prøve å påse en rettferdig fordeling.

Nei, det er det ikke. Det er langt mer urimelig å tvangsgifte folk som ikke selv ønsker det, for å ta høyde for de som ikke er i stand til å tenke selv eller ta ansvar for egen fremtid.

Ang. det "å bare gifte seg", "å bare skrive samboeravtale" osv. så virker det som om man glemmer at er to som må samtykke til disse tingene. Det er ikke sikkert at det er "bare" å få den andre til å gjøre noe som helst et stykke inn i samlivet sammen. Spesielt ikke når den andre parten vinner stort på å la være. Derfor synes jeg retten bør kunne gå inn, når partene først er der og skal fordele rettferdig, og si noe om urimelighet og skjevfordeling. Eventuelt får kanskje den parten som vil stikke av med hele kaka ved et brudd sannsynliggjøre at h*n ville ha klart å opparbeide samme karriere, formue etc. uten partneren som "bakkemannskap" også.

Vissvass. Det er da helt aldeles frivillig å tre inn i et samliv og bli værende der. Som du sier, så trengs det to. Og hvis man befinner seg i et samlivsforhold med en person som ikke er villig til å ta skritt som er nødvendig for å sikre begge parter økonomisk, så må man jo rett og slett forlate vedkommende da, og ikke sutre over at staten ikke ordner opp for en.

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om denne saken. Jeg ser helt klart både for- og
motargumenter. Selvsagt BURDE man sikre seg, men om man nå ikke er klar over dette, enten man har fått feilinformasjon, er domm som et brød og ikke tenkte på det,
ikke har norskkunnskaper nok til å orientere seg om norsk lov, er fysisk/psykisk utpsykey av partner eller hva det nå måtte være, så mener jeg likevel det burde vært et sikkerhetsnett som sikrer at partens bidrag for å få hjulene til å gå rundt burde telle. Jeg synes det blir veldig kynisk å si at "Har du vært så dum å ikke sikre deg, så får du ha det så godt". Men samtidig er det ugreit om man ikke skulle tørre å bli samboer i frykt for at h*n skal opparbeide seg andel i eksempelvis bolig. Jeg synes det er vanskelig.

Hvor har jeg nevnt tvangsgifte? Jeg snakker om oppgjør ved samlivsbrudd og i tilfeller der retten allerede har gått inn i saken.

kie skrev:

Klart det er både slemt og dumt. Og klart man burde legge inn forsikringer. Men det er vel i stor grad nettopp når man ikke har gjort det at man trenger rettens hjelp? Og har retten først påtatt seg jobben med å sikre rettferdig fordeling så bør de vel også gjøre det?

Det er det jeg vil frem til.

Men jeg er ikke enig i at det er "rettferdig" å gjøre opp etter et samlivsbrudd som ikke er regulert med avtaler eller ekteskapslov som om det hadde vært regulert med avtaler eller ekteskapslov.

kie skrev:

Hvor har jeg nevnt tvangsgifte? Jeg snakker om oppgjør ved samlivsbrudd og i tilfeller der retten allerede har gått inn i saken.

Hvis man ikke selv kan velge å kunne bo sammen med noen, uten å påta seg forsørgeransvar for vedkommende, så kaller jeg det for tvangsgifte. Det MÅ være valgfritt om man vil inngå en samliv der man forplikter seg til å forsørge hverandre, og måten man velger det på er ved å lage en avtale. Om man velger en ekteskaps- eller samboeravtale er ikke så nøye, men det kan ikke være noen automatikk i at man er økonomisk forpliktet til å forsørge en annen bare fordi man har samme adresse eller har barn sammen.

Jeg er så kynisk at jeg mener at folk må ta ansvar og sikre seg.

Teofelia skrev:

Men kjære vene, det er da bare å gifte seg eller skrive en avtale for å sikre seg. Og hvis man er sammen med en partner som er så kjip at han, selv når forholdet er bra, ikke er villig til å ta enkle forhåndsregler for å sikre begges økonomi i tilfelle et samlivsbrudd, så er det da virkelig bare å komme seg unna fyren fort som bare f...

Og hvis man likevel velger å bli, så finnes det fortsatt en rekke grep man kan ta for å sikre seg. Man kan for eksempel sette av penger til investering i noe som partneren ikke har en eierandel i overhodet. Uansett hvordan man snur og vender på det, så er man selv ansvarlig for å sikre sin økonomiske fremtid, enten man gjør det ved ekteskap, samboerkontrakt, sikker jobb og god inntekt eller investering i egen eiendom. Man kan ikke sitte på hendene og forvente å bli forsørget, først av en mann og deretter av et Hyggelig og Velmendende Rettsvesen.

Som sagt, jeg er ikke uenig med deg, jeg ser bare at det kommer til å ramme ressurssvake kvinner ( i hovedsak, men sikkert menn også) og i samfunnet ellers har vi bøtter og spann med rettigheter for de som ikke fullt ut er i stand til å ta ansvar for seg selv i alle situasjoner og jeg ser ikke at dette er noe særlig annerledes. Det finnes derssverre en del menn med total vegring mot å skrive en samboeravtale/gifte seg og disse har også partnere ( som sikkert burde forlatt dem, men det blir en annen side) som blir satt i en kvis de kanskje ikke evner å komme seg ut av.

Fadese skrev:

Jeg vet ikke helt hva jeg mener om denne saken. Jeg ser helt klart både for- og
motargumenter. Selvsagt BURDE man sikre seg, men om man nå ikke er klar over dette, enten man har fått feilinformasjon, er domm som et brød og ikke tenkte på det,
ikke har norskkunnskaper nok til å orientere seg om norsk lov, er fysisk/psykisk utpsykey av partner eller hva det nå måtte være, så mener jeg likevel det burde vært et sikkerhetsnett som sikrer at partens bidrag for å få hjulene til å gå rundt burde telle. Jeg synes det blir veldig kynisk å si at "Har du vært så dum å ikke sikre deg, så får du ha det så godt". Men samtidig er det ugreit om man ikke skulle tørre å bli samboer i frykt for at h*n skal opparbeide seg andel i eksempelvis bolig. Jeg synes det er vanskelig.

Jepp. Jeg synes det er vanskelig. Og jeg synes det gir en litt vond smak i munnen at man med rettens hjelp faktisk kan knabbe hele kaka fra en som har vært med på å bake den.

Anne C skrev:

Jeg er så kynisk at jeg mener at folk må ta ansvar og sikre seg.

Men bør ikke det gjelde alle sider av livet der uforutsette ting kans skje?
Eller er det forbeholdt kvinner som mer eller mindre frivillig tar hovedbyrden av forsørgerjobben?