Diskriminering i stillingsannonser

Bilingual er ord jeg bruker om unger som vokser opp med å kunne to språk helt fra starten av. Det er slett ikke så uvanlig i det området av byen hvor vi bor.

Jeg ser ikke på meg selv om bilingual selv om amerikanere tror jeg er fra England og briter tror jeg er fra USA selv etter å ha snakket med dem. Jeg er god i engelsk.

Tjorven skrev:

Bilingual er ord jeg bruker om unger som vokser opp med å kunne to språk helt fra starten av. Det er slett ikke så uvanlig i det området av byen hvor vi bor.

Jeg ser ikke på meg selv om bilingual selv om amerikanere tror jeg er fra England og briter tror jeg er fra USA selv etter å ha snakket med dem. Jeg er god i engelsk.

Handler "bilingual" om hvor godt man kan språket eller om det er et språk man har lært fra man er liten?

Jeg har altså tolket det som "språket man har lært som liten"/morsmål. Men jeg mener at man kan ha flere morsmål. (Selv om det ene morsmålet kommer fra faren 😛 )

Jeg har også alltid tenkt på det som å ha to morsmål, både bilingual og tospråklig. Jeg kunne kanskje sagt "for all practical purposes, bilingual", eller lignende. Men det skulle vært noen som snakket det mer enn var uvanlig godt. En italiensk venn som har gått på engelsk boarding school, kanskje. Eller, han er mer pentalingual, siden han også snakker fransk, japansk og russisk sånn at folk fra det landet tror han er derfra. 😛

Bilingual betyr jo egentlig å beherske to språk (like) flytende. Gitt at det ene språket er morsmålet betyr det vel da noe sånt som å beherske to språk på nivå med morsmål. Det er sånn helt pinlig korrekt ikke noe i definisjonen av "bilingual" om tilsier at det må være fra barnsben av, det ligger ingen "kulturell" greie der. Sånn jeg har skjønt det hvertfall.

Men jeg er enig med deg Tjorven i at å "snakke godt engelsk" eller "høres ut som man er fra et engelsktalende land" ikke er det samme som å beherske det som morsmål.

Også lærer man jo språk lettere som barn opp til en viss alder, så det ligger jo litt i kortene at det er "lettere" å komme så langt i et språk at man blir morsmål-likt flytende i begge dess før man begynner å lære det/flytter dit man bruker det til hverdags/lever i det daglig.

Bilingual tenker jeg på som to språk som morsmål omtrent. Det holder ikke å være god i et språk.

Den andre saken der var grei, men ugrei. Greit at hun ikke fikk jobben pga mindre erfaring og at norsken hennes ble vurdert som for dårlig. Eller at kjemien ikke stemmer. Klønete avslag med det med kulturforståelse.

Imidlertid skjønner jeg det litt også, jeg ser jo at noen av mine kollegaer med utenlandsk bakgrunn mister endel nyanser som har betydning. Det er ikke et lite problem når det er sånn og jeg skjønner at man som arbeidsgiver kan ønske å unngå det for arbeidstakere der kommunikasjon er viktig.

Den saken høres ut som en misforståelse, syns jeg. At de mener "kulturforståelse" som en uenighet i servicenivå overfor foreldre som er "kultur" på denne skolen. (Noe som var tankevekkende i seg selv, menmen)

Det med nyansene i språket skal man ikke kimse av. Jeg jobber i et selskap med folk fra svært mange nasjoner, men med norsk som arbeidsspråk. Det tar ikke særlig lang tid før man kommer opp i situasjoner hvor de som ikke har snakket norsk hele livet gjør ting "feil" eller feiltolker ting som blir kommunisert. Men det kan egentlig være like mye på grunn av forskjellige kulturelle problemstillinger som språk.

Hva skal til for at man kan si at noe er morsmål? Må man beherske det godt?
Det er ganske mange her til lands som vokser opp med to morsmål, men som trass i å ha vokst opp med språkene ikke behersker dem særlig godt. Et det morsmål likevel?

Akkurat den problemstillingen og debatten er jo en av dem der det er greit at "bilingual" betyr nettopp "to språk fra begynnelsen". Utfordringer tospråklige barn har ved skolestart, for eksempel.

Det med kultur er en viktig del av språket når nivået er høyt tenker jeg. Da er det snakk om å vite også hva som ikke sies når man sier en setning, det er kroppsspråk og å vite om ordvalg i ulike situasjoner. Og hvor sterkt et utsagn blir oppfattet. Jeg har en kollega som jeg er veldig glad i, men hvor jeg ukentlig må bestemme meg for å ikke bli lei meg. Det blir litt feil ordvalg av og til.

Guava skrev:

Hva skal til for at man kan si at noe er morsmål? Må man beherske det godt?
Det er ganske mange her til lands som vokser opp med to morsmål, men som trass i å ha vokst opp med språkene ikke behersker dem særlig godt. Et det morsmål likevel?

Ja.

Guava skrev:

Hva skal til for at man kan si at noe er morsmål? Må man beherske det godt?
Det er ganske mange her til lands som vokser opp med to morsmål, men som trass i å ha vokst opp med språkene ikke behersker dem særlig godt. Et det morsmål likevel?

Ja.
Men det kan godt være litt problematisk allikevel; f.eks min venninne som er halv thai, halvt britisk. Bilingual - oppvokst i begge.
Hun er en britisk mann. De snakker (svært godt) engelsk hjemme.
Så bor de i tyskland, og har fått barn der.

Hva er barnas morsmål, sånn egentlig?
Det første de hørte og snakket hjemme med moren sin, men snakker minst godt? (thai)
Det språket de hører mor og far snakker rundt seg hjemme hele dagen og som de stort sett selv snakker tilbake i, og som de behersker stort sett som andre britiske barn, muntlig? (engelsk)
Eller det de ender med å teknisk sett kunne best og bruker mest, og som er det som detter utav dem når de sier noe uten å tenke seg om, og som hører til det landet de vokser opp i? (tysk)

... da får de tre morsmål da.
Også blir det litt sånn "hva er egentlig mitt språk? Hva er egentlig min identitet? Min kultur?" (for det er mye identitet knyttet til språk)

Eller barnet til en annen norsk venninne (og hennes norske mann) - født og oppvokst i utlandet, flyttet hjem til Norge da han var ca 10, nå er han eldre. Snakker norsk med aksent og vil alltid gjøre det, de snakket lokalspråket hjemme da de var ute for å gjøre det lettere for han der. Han mener selv han har det utenlandske språket som morsmål. Hva "er" hans språk?

Men kan man ha et morsmål man ikke behersker skikkelig og er det snakk om morsmål når det er snakk om et språk ikke en gang foreldrene behersker skikkelig?

Jeg tenker at det må et visst minstekrav til for at man kan si at man har et språk som morsmål? At det ikke bare holder å ha vokst opp med det?

m^2 skrev:

Bilingual betyr jo egentlig å beherske to språk (like) flytende. Gitt at det ene språket er morsmålet betyr det vel da noe sånt som å beherske to språk på nivå med morsmål. Det er sånn helt pinlig korrekt ikke noe i definisjonen av "bilingual" om tilsier at det må være fra barnsben av, det ligger ingen "kulturell" greie der. Sånn jeg har skjønt det hvertfall.

Ordboka er i alle fall inne på dette med morsmålet også, så helt på bærtur er det ikke. (Bilingual er for øvrig engelsk - på norsk heter det bilingval med v.) Oppslagsordet er forklart med "tospråklig, som har to morsmål".

Jeg skrev bilingual fordi jeg mente det engelske ordet og definisjonen på det

He-he, ja for alt vi veit kan det godt være nyanseforskjeller fra språk til språk hva gjelder betydningen av begrepet.

Jeg også.

(Visste ikke om det norske bilingval i det hele tatt, faktisk. )

Guava skrev:

Men kan man ha et morsmål man ikke behersker skikkelig og er det snakk om morsmål når det er snakk om et språk ikke en gang foreldrene behersker skikkelig?

Jeg tenker at det må et visst minstekrav til for at man kan si at man har et språk som morsmål? At det ikke bare holder å ha vokst opp med det?

Hvis foreldrene behersker det dårlig og barnet egentlig ikke lærer det er det jo ikke noe morsmål. Man arver ikke morsmål. Det jeg tenkte på var at det å være tospråklig av og til innebærer at man ikke kan noen av språkene like godt som de som bare har ett hovedspråk. Det er noe av grunnen til at det blir feil å kalle seg tospråklig når man har ett morsmål, men et andrespråk man behersker svært godt. Tospråklig er fint, men også noe man må være obs på når man har med unger å gjøre.

Den typen språkproblemer disse har er vel av en litt annen karakter enn de som forekommer når voksne lærer nye språk. Da er kulturrammen mer på plass, og det blir mer som ettspråklige som er svake i morsmålet sitt?

Akkurat dette med morsmål og å beherske språk er jo et stort og litt skummelt tema. Knerten har to venner som er trilingvale. Den ene av dem snakker perfekt norsk slik jeg oppfatter det, og kan språket til både moren og faren (forskjellige språk, altså) tilsvarende godt. Alldeles supert.

En annen kompis, derimot, har kjennskap til tre forskjellige språk, men behersker ikke egentlig noen av dem skikkelig. Og det er jo fryktelig dumt. Jeg har relavtivt vondt av ungen.