Har du kort lunte?

Jeg blir veldig sjelden sint. Når jeg en gang iblant blir det, har jeg som oftest gode grunner, så da skal det gjerne litt til å gjøre meg blid igjen.

(Med ungene kan jeg forresten være litt gretten og kjeftete. Men jeg "eksploderer" aldri.)

Varierende lunte, i jobbsammenheng er lunta laang og nesten umulig å få fyr på og det er helt nødvendig, hjemme kan den bli svært så kort og tiltider, litt lengere med barna en med Gubben og i sånn pakke og dra allesammen situasjoner helt ikkeeksisterende, glemmer fort, hender jeg har irasjonell kort lunte hjemme om jeg har vært strukket langt ute.

Divine skrev:

Jeg har både kort lunte OG er langsint.

Men jeg er flink til å si unnskyld når jeg har vært usaklig sint, da.

Kan signere Divine på denne.

Jeg har faktisk også veldig kort lunte i bil. 😮 Men det er usannsynlig mange idioter i trafikken.

Lunta mi er altfor lang, og jeg tenner egentlig for sjeldent. Men når det smeller - da smeller det. Det største problemet mitt når jeg blir skikkelig sint er at jeg begynner å gråte, og det funker bare ikke. Derfor har jeg ørti strategier for å unngå nettopp dette.

(Under kategorien skikkelig sint, teller ikke de gangene jeg må ta på meg en sint mine overfor Storebror. )

Mani skrev:

Jeg har god kontroll på lunten min så jeg kan oppfattes som om jeg har lang lunte. Sånn opprinnelig er den egentlig ikke det altså.

Godt formulert! Sånn har jeg det også.

Jeg har uendelig lang lunte på jobb og blir av og til overrasket over hvor tålmodig jeg er med irriterende tenåringer. Jeg har veldig fokus på å rette oppmerksomheten mot det jeg setter pris på hos elever og kolleger, og det hjelper veldig.

Hjemme har jeg nok kortere lunte, men prøver å ikke la den være altfor kort. Husker at jeg selv ble veldig urolig av min mors bråsinne, så jeg prøver å unngå det samme selv. men irritert og sint blir jeg selvfølgelig - prøver dog å ikke ta helt av.

Av natur er jeg ganske utålmodig - men prøver som Mani å kontrollere lunten. Jeg er heller ikke langsint. Det skjønner jeg ikke at noen gidder å være - vanvittig kjedelig for en selv i lengden.

Jeg stemte denne: Jeg har en altfor lang lunte, og det skal mye til for at jeg tenner.

Men jeg ville droppet "for". Jeg har lang lunte, men jeg tror ikke den er for lang. Jeg er veldig sjelden skikkelig sint.

Lunta mi blir lengre og lengre jo eldre jeg blir.
Ikke at jeg er så veldig gammel, altså ...

Noen dager i måneden er lunta litt kort.

Som regel er lunta ganske lang, skal mye til for å tenne meg skikkelig. Men irritert kan jeg bli, dog uten å eksplodere.

Min lunte varierer veldig alt etter hvor trett jeg er. Når jeg er uthvilt kan jeg tåle ganske mye, men jo trettere jeg blir, jo kortere blir lunten. Akkurat nå er jeg veldig trett og det er dessverre ganske kort vei mellom eksplosjonene. 🙄

Jeg har kort lunte i noen tilfeller, og lang i andre, kommer helt an på hvem eller hva som tenner på lunta.

Lang på jobb, kortere hjemme... men det er betraktelig verre hvis jeg er stressa. Da er den KORT.

Har i utgangspunktet kort lunte, men jobber kontinuerlig med det både hjemme og på jobb.

Vanlig, med mindre jeg er utrolig sliten.

Jeg har lang lunte. Jeg kan bli sint og gir uttrykk for det, men er aldri unkontrollert bråsint.

Jeg liker ikke mennesker med kort lunte. Eller, jeg kan like mennesker med kort lunte, men da til tross og ikke på grunn av temperamentet deres. Jeg tror rett og slett jeg ser litt ned på folk som brenner av på de uskyldige omgivelsene deres for "ingenting".

daffy skrev:

Jeg tror rett og slett jeg ser litt ned på folk som brenner av på de uskyldige omgivelsene deres for "ingenting".

Jeg blir heller ikke imponert.

En med kort lunte melder seg!
Opp som en bjørn, ned som en fell. Der har dere meg.

Jeg har gått i terapi og lært å få litt kortere/mer normal lunte.

Noen dager er verre enn andre. Er jeg sliten så er lunta kort.

Men sånn jevnt over føler jeg meg "normal".

Jeg har nok ikke så lang lunte, men jobber med saken å det går bedre og bedre 😀