Har du kort lunte?

Veldig kort lunte, men det går stort sett fort over. Kommer litt an på hvor dypt det stikker. Når jeg er langsint er det som regel fordi vedkommende gang på gang og over tid har oppført seg på en måte som irriterer meg. Dessverre er det da jeg lettest biter det i meg, mens det kanskje er akkurat da jeg virkelig burde smelt. Blir gående og koke innvendig, og lar det lett gå ut over uskyldig tredjepart (=min elskede).

Jeg har nesten ikke lunte og er veldig snarsint, men alle rundt meg vet at jeg blir akkurat like snart blid igjen.

Har nok litt kort lunte, men ikke langsint.

Kort lunte og kortsint. Men det er først og fremst i heimen - utad virker det nok stort sett som om lunta er passe lang. Jeg jobber og jobber med å bli litt mer tålmodig, men småbarnstilværelsen og tidsklemme gjør det ikke akkurat lettere. Jeg skammer meg over å bli så fort sinna og skulle gitt mye for å bli litt mer avbalansert.

Surre skrev:

Eller en veldig lang en? Eller midt i mellom og helt "normal"?

Da tenker jeg i det store og hele; selv er det enkelte ting jeg tenner på med en gang og fyker opp i sinne, men vanligvis er den litt for lang.
Men i enden av lunta ligger det en haug med dynamitt, som eksploderer veldig når lunta er brent ut.

Er som deg. Lang lunte, men når det smeller,
smeller det. Overraskende høyt for enkelte .

Jeg har normal lengde på lunta, noen ganger lang. Men når lunta første brenner ut, så fyker jeg nok litt raskt i taket...

Jeg har altfor lang lunte, og er altfor tålmodig, det bikker skikkelig over dumsnill-grensa.
Når jeg først tenner blir nok omgivelsene temmelig, eh, satt ut.
Jeg er ikke langsint da, det varer ikke mange sekundene før jeg får dårlig samvittighet

Lang lunte er ikke ensbetydende med at man ikke sier fra, da. Det går fint an å være en-som-sier-fra uten nødvendigvis å være en-som-eksploderer.

Jeg har normalt lunte, vil jeg si. Er jeg trøtt og uopplagt kan den være ikke-eksisterende, men sånn ellers er jeg ganske tålmodig.

I jobbsammenheng er lunta mi lengre enn lengst ofte.
Men sånn i det store og hele har jeg nok litt kort lunte.
Jeg kan eksplodere, men er ikke langsint eller langsur.

Jeg mener at jeg har en veldig lang lunte, spesielt på jobb. Hjemme er den nok kortere, men blir ikke så veldig sint. Er jeg sliten så kan jeg bli mutt og sur, men behøver ikke å bli sint.

Min lunte er kanskje litt rar, når jeg tenker meg om. Jeg kan bli irritert/sur/sint lenge før jeg eksploderer/kjefter. Det gjør jeg sjelden, faktisk. Jeg sier fra på en ordentlig måte, eller holder det inni meg slik at jeg på en måte kveler lunta. Den brenner kanskje litt dårlig innover mot sprengstoffet?

Normal lunte

Jeg er verdens lengste lunte "ute blant folk", men veldig kort lunte hjemme. For kort for tida. :skammer meg:

Jeg er vel en mellomting, selv om det nok må innrømmes at lunten oftere er heller kort enn lang ... Lunta er gjerne lang utenfor hjemmet da, og altfor kort på hjemmebane!!

Når det er sagt så er jeg overhode ikke langsint!!

Alt for kort, og enkelte ting klarer jeg ikke å legge bak meg. Men for det meste er det pang og så ferdig med det.

Eg kryssa for normal lunte, men når det er sagt så kjem det veldig ann på situasjon da... Og er eg PMS so har eg inga lunte...
Hm... kanskje eg burde kryssa på null lunte

Lang lunte sånn normalt, kort lunte ift barna.

Jeg har f... ta meg ikke kort lunte!

Veronal skrev:

Lang lunte er ikke ensbetydende med at man ikke sier fra, da. Det går fint an å være en-som-sier-fra uten nødvendigvis å være en-som-eksploderer.