Spinoff: Barnefordeling ved en evt skilsmisse

Vi er begge egnet, og vi ville nok begge ønsket å ha ham mest mulig. Jeg tror nok vi ville blitt tvunget inn i 50/50. Dersom barnet ikke hadde trivdes med det ville jeg fått hoveddelen av samværet, fordi min mann har en så alvorlig soft spot for sin sønn at han ville gått i stykker innvendig om barnet gråt etter sin mor og var trist. 😛

Mannen er i grunnen den beste forelderen av oss. Men det hadde ikke klaffet så godt med jobben hans (barnehagetider og sånt) så problemer hadde det jo blitt. 50/50 er uaktuelt, vi tror ikke det (i de fleste tilfeller) er så bra for barna. Jeg er glad vi ikke trenger å tenke på den problemstillingen nå.

Mams skrev:

Jeg svarte begge to selv om jeg er separert. (ble det i sommer)
Nå vil ikke min eks ha de mere en minstesamvær da.

Har det akkurat som Mams. Det første jeg fikk beskjed om var at noe 50/50 deling hadde ikke han tid til nei. Hvis jeg ser rent egoistisk på det så er det fint for meg, men det er jo sønnen vår det går mest utover, som ikke ser pappaen sin like mye som han ønsker.

Vi er like egnet begge to, men jeg tror at ved et evt. brudd ville delingen bli 60/40 i min favør. Grunnen til dette er ikke at jeg tror at jeg er mer egnet, eller at mannen ikke ønsker å ha barna, men det er rett og slett jobbsituasjonen til mannen. Det ville være vanskelig for han å ha barna mer enn 40 % tror jeg. :banker hardt i bordet for at dette ikke skal bli et tema i virkeligheten:

Vi er nok like godt egnet som foreldre begge to, og jeg ser for meg at en 50/50 ordning hadde vært utgangspunktet ved et eventuelt brudd.

Sånn som ståa er nå hadde nok jeg vert den som er best egnet. Men jeg hadde ønske delt omsorg like vel. For mannen blir flinkere når han må. Jeg har hatt all permisjonen siden jeg er student, og forsatt jeg som tar meg av det praktiske siden jeg har 4 timers dager på skolen som oftes og han har 8 timer + + arbeidsdager.

Ville alltid prøvd delt omsorg først.

"Best egnet" som i hvordan det ville gått om en av oss f.eks. (neineinei) døde - tror jeg absolutt vi er nøyaktig like godt egnet. Jeg tror vi er flinke foreldre begge to, flinke både til hverdaglige rutiner, til å vise at vi er fryktelig glade i dem, og til å lære dem fornuftige ting i forhold til alderen deres.

Skilsmisse blir annerledes. Jeg tør ikke tenke på det engang fordi det ville ha blitt så vanskelig. Jeg ser ikke for meg noe alternativ som mulig eller overlevelig.
"Å dele på barna" slik at vi aldri får dele på dem sammen - jeg håper vi aldri kommer dit.

Vi er like godt egnet.
Vi har pratet om dette, og vi er begge enige om at vi ikke ønsker 50-50 på grunn av ungene. Jeg er skilsmissebarn og har ofte følt meg litt på besøk overalt, og sliter fortsatt i voksen alder med at jeg føler meg så rotløs.
På grunn av arbeidssituasjoner osv har vi snakket om at jeg skulle hatt dem mest, men at vi skulle bo så nærme hverandre slik at ungene kunne dra bort til pappaen når de ville.

Begge to er like godt egnet. Begge har vært jevnbyrdige omsorgspersoner for begge barna helt fra fødsel, mannen tjener ikke så langt unna meg og begge jobber 8-16 uten reisevirksomhet.

Vi ville ønsket 50-50 fordi vi tror at det ville vært mer traumatisk for ungene med mindre kontakt med en av foreldrene. I tillegg tror jeg at 50-50 i større grad bidrar til at det blir to hjem og ikke ett hjem og ett besøkshjem. :Også skilsmissebarn:

Mannen er en kjempegod pappa og jeg tror han hadde taklet aleneforeldretilværelsen bedre enn meg. Jeg hadde nok blitt en sur og sliten brølemamma, og det hadde ikke vært bra for barna våre. Jeg tror derfor at jeg hadde latt mannen få hovedomsorgen ved et evt. brudd.

Vi hadde stilt helt likt. Vi har snakket om dette flere ganger i forbindelse med venner som har gått fra hverandre og er helt enige i det. Vi er også enige om at barnas ønsker hadde stått svært sterkt.

Vi er nok begge like egnet, men det hadde krevd betraktelig mer av han. Jeg har slik sett litt "øvelse" som alenemor, iom at han er borte 10 uker om gangen. Både jobbsituasjonen hans og at han hadde måttet "lære" å organisere hus og tre barn, med skole, aktiviteter osv helt alene.
Og aner virkelig ikke hvordan vi skulle "delt" barna, har ikke lyst til å måtte tenke på det...

perper skrev:

Begge to. Vi utfyller hverandre godt. Men jeg håper aldri jeg havner i en slik situasjon at jeg må tenke på det.
Det å være alenemor tror jeg hadde blitt forferdelig tøft, og det å ikke se barnet hver dag er enda verre.

Vi har tenkt og snakket, og ingen av oss orker tanken på å skulle være "halvtidsforeldre". Det er jo ikke derfor man setter barn til verden ...:(

Eg trur mannen ville vore best eigna, og eg trur ikkje eg ville kjempa for ei 50/50 løysing ettersom eg ikkje trur det ville vore barna våre sitt beste. Håpar på og jobbar for at me aldri skal få behov for ta stilling til dette!

Eg har elendig mamma-sjølvtillit og han er ein såkalla superpappa som lett kan overta heile showet om eg ligger lavt i terrenget ei stund.

Vi ville nok klart oppgaven begge to, men persolig synes jeg at jeg er ørlite bedre i rollen enn ham.

Karamell skrev:

Vi ville nok klart oppgaven begge to, men persolig synes jeg at jeg er ørlite bedre i rollen enn ham.

Sånn personlig så syns jo jeg også det;) Jeg er iallefall bedre og mer opptatt av de rutinetingene som jo faktisk er ganske viktige.

Halvparten hver, uten at vi har diskutert det. Hun er snill med meg og gir meg pappatillit. Det er nesten ikke til å tro hvor snill. Hun gjorde mesteparten hjemme, jobbet mindre, tjente mer, og lot pappa gå på byen. Heldigvis endrer slikt seg. Jeg har hatt en utvikling på en måned med første barnet, tre måneder på andre barnet og nå over halvparten av permisjonen. Jeg var før ikke i nærheten av å ha den type "daglig" omsorg som henne. Nå har jeg egentlig det, og det verste er at jeg er blitt litt hønemor. Nå er jeg blitt den som mener hun ikke er så nøye. Så her står jeg hjemme om dagene, koker flasker og koser meg. Dette er naturligvis ikke noe forsvar for at jeg ønsker 50/50 - for vi ville begge likevel ønsket barnas beste. Og jeg setter altså en knapp på kona, spesielt om jeg er der sammen med henne.

Iset skrev:

Mannen er i grunnen den beste forelderen av oss. Men det hadde ikke klaffet så godt med jobben hans (barnehagetider og sånt) så problemer hadde det jo blitt. 50/50 er uaktuelt, vi tror ikke det (i de fleste tilfeller) er så bra for barna. Jeg er glad vi ikke trenger å tenke på den problemstillingen nå.

Hvorfor er ikke dette bra for barna? Trygghet i barnas tilværelse innebærer både et fast bosted og forholdet de har til begge foreldrene. En skilsmisse innebærer at barna mister én av disse pilarene, og det vil alltid være uheldig. Men at en omflakkende tilværelse i utgangspunkt er verre enn å miste mye kontakt med én av foreldrene, er jeg ikke med på.

Om det skulle gå så galt at dette ble aktuelt, ville vi forsøkt 50/50. Hadde det ikke gått, tror jeg nok at Mannen ville fått hovedomsorgen. Han er mye mer tilstedeværende for barna enn det jeg er, og jeg tror nok at de ville hatt det bedre hos ham.

Jeg mener at mannen hadde egnet seg bedre enn meg.