Hvilke retter byr dere helt i mot?

Jessica skrev:

Lever, nyrer, hjerte, penis, blodmat, blekksprut, frosk, skjell, risgrøt... Feit ribbe, mat med mye fett.....medister...sopp

Hvem søren spiser penis??

Ulvefar skrev:

Vestlandslefser! Sånne tykke, vamle greier med lagvis smør, kanel og sukker inni.
Det eneste (og da inkluderer jeg helstekte tusenbein, geitehjerne-piroger, sauetarmer, tørkede biller, min mors pinnekjøtt og en hel del annet lett kryptisk som en omvimsende Ulvefar har spist av en blanding nyskjerrighet og høflighet opp gjennom de siste par årtiene) som er verre enn vestlandslefse er koumiss (sånn gjæret hoppemelk man serveres enkelte steder i indre Mongolia som et tegn på vennskap -antakelig ut fra tanken om at hvis dette er hva vi gir våre venner vil du virkelig ikke ha oss til uvenns). Det er for spesiellt interesserte.

Det er sikkert ikke noe å le av, men jeg syns dette var riktig morsomt.

Jeg har egentlig ingenting som byr meg skikkelig imot, annet enn blodmat. Men heldigvis blir jeg aldri tilbudt det.

Uff Brenda. Høres ut som om du har hatt noen leie opplevelser...

Blodprodukter. :urk: Da jeg var lita, sånn ca 9-10 år måtte jeg røre i blodbøtta, ei 10 liters bøtte, som det skulle bli blodpannekaker av. Noe så motbydelig! Dette var hos besteforeldrene mine.

Alexy skrev:

Blodprodukter. :urk: Da jeg var lita, sånn ca 9-10 år måtte jeg røre i blodbøtta, ei 10 liters bøtte, som det skulle bli blodpannekaker av. Noe så motbydelig! Dette var hos besteforeldrene mine.

Det har jeg også gjort, gravid i åttende uke. Jeg ble litt kvalm.

Hval er det ikke snakk om å få ned. Ingen minner knyttet til det, så vidt jeg vet, men det er noe med den smaken som får det til å stoppe helt opp.

Lever unngår jeg også så sant jeg kan.

Ellers er det mye jeg liker mindre enn andre ting, men ikke sånn bom stopp som hval.

Aspik/cabaret, saueballer og annen herlig surmat fra Island og torskerogn.

Ellers er jeg blitt flink på mine eldre dager, og spiser nå det aller meste. Til og med sopp.

Billa skrev:

Biff Stroganoff. Etter en kraftig matforgiftning etter en familie-event hvor nær halvparten ble syke, sliter jeg med gryteretter. Jeg var høygravid og endte på sykehus i 2 døgn.

Var vi på samme event?

Ellers så klarer jeg ikke peppes pizza etter en matforgiftning. Bønnegryte kommer jeg aldri til å spise igjen etter at jeg ble sittende en hel natt for å spise opp det som min mor hadde lesset på tallerkenen. Jeg kastet opp fortere enn jeg klarte å svelge, men måtte spise opp alt for det. Jeg satt ofte i timesvis for å klare å spise opp det de hadde tatt på tallerkenen min. Når jeg flyttet for meg selv ble det en tvangshandling å alltid la det være mat igjen på tallerknen når jeg var ferdig med å spise. Jeg gjør det enda, lar det være litt igjen, bare fordi jeg kan.

Elinblu skrev:

Røkt pinnekjøtt stiller langt, langt ned på lista, ja. Røkt kolje er heller ingen favoritt. Jeg er generelt ikke særlig glad i norsk tradisjonsmat.

Jeg er på linje med deg når det gjelder norsk tradisjonsmat, men i motsetning til deg har jeg lært meg å like pinnekjøtt. Svineribbe, derimot ... Urk. Det skal liksom være høytidsmat!

Ellers går det meste ned, men jeg avstår svært gjerne fra risengrynsgrøt. Og etter å ha vokst opp med en far som skulle ha poteter uansett hva vi hadde til middag - til og med spaghetti - er det kanskje ikke noen bombe at vi ikke spiser overvettes mye poteter her i huset.

Når jeg tenker meg om, er jeg en pyse når det gjelder visse sorter sjømat også, som for eksempel blåskjell og østers. Jeg har heller ikke blitt helt fortrolig med sushi, men jeg har bare prøvd det én gang, og det trengs kanskje litt flere forsøk før det "sitter".

Elinblu skrev:

Røkt pinnekjøtt stiller langt, langt ned på lista, ja. Røkt kolje er heller ingen favoritt. Jeg er generelt ikke særlig glad i norsk tradisjonsmat.

Enig. Tradisjonell "vestlandsmat" likeens. Pinnekjøtt, kålrabistappe, fårikål, ertestuing/ertesuppe, raspeball... alt sånt.

Lever byr meg totalt i mot. Vi måtte lage det i heimkunnskap på ungdomsskolen, og alle måtte spise og alle måte spise hele posjonen. Jeg husker at jeg var uvell og i ulage i utgangspunktet og etter den opplevelsen greier jeg ikke få i meg lever.

Neste er møsbrømlefse, en vederstyggelighet fra Nordland, lefse og noe annet gugge som svømmer i fett. Jeg fikk det servert da jeg var på middag hos en helt ny kjæreste og i redsel for å støte "svigermoren" trykket jeg i meg hele sullamitten. Fy fasan så kvalm jeg ble. Jeg har fått det tilbudt senere, men jeg greier ikke tanken på en eneste bit. Jeg velger heller å nappe ut nesehår før jeg smaker på en eneste bit av det igjen.

Blodpudding. Yikes!

Fælt å høre om alle som har vært tvunget til å spise opp mat. Det er virkelig en fæl ting å gjøre mot barn. 🙁

Lever og rogn er noe jeg ikke klarer å spise. Det samme gjelder sild, makrell, lungemos og komler - det går bare ikke 🙁

Jeg ble tvunget til å spise pinnekjøtt på julaften de årene min psykoidiotstygge tante var hos oss. Dermed var det en rett jeg nektet å spise i mange år. Men følte selv jeg måtte smake da jeg laget denne retten på kokkeskolen i da jeg var 17 år. Siden har jeg vært frelst!

Jeg takler ikke lutefisk. Det er en matrett som vokser i munnen på meg, og jeg klarer ikke å svelge.

Esme skrev:

Ja, jeg tror det er lurt å være litt obs på at man ikke skal lage en skikkelig negativt betinget reaksjon på mat.

På den andre siden så må jo barna lære seg å spise mat som man ikke er veldig glad i også, man kan ikke bare spise livretten sin. Og så bør de lære å forsyne seg lite om det er noe de ikke er glad i. De skal jo fungere som voksne også, og i et middagsselskap er det jo bare til å spise opp maten sin, kan ikke sitte og si at man ikke "liker maten" da.

Aner en spin-off: Når er det egentlig ok å si "liker ikke"?

Jeg vet at om noen serverte meg hvalbiff så hadde jeg rett og slett ikke fått det ned.

Jeg syns generelt det er bedre med fat man forsyner seg fra, enn ferdige tallerkner. Da hadde jeg jo bare lasset på grønnsaker og saus og latt som ingenting.

Jeg spiser en del sånn "stordriftsrestaurant"-lunsjer i jobben. (Sånne konferanselunsjer). God mat, bevares, men jeg kan rett og slett ikke døtte i meg alt det mat, mye mer enn jeg egentlig blir mett av, så ofte. Så jeg lar ofte potetene ligge igjen, for eksempel.

Det er sikkert uhøflig, men det får så være.

Iset skrev:

Veldig tragisk å tenke på hvor mange som faktisk ble tvunget i mat i barndommen, tenk om foreldrene visste hva det egentlig gjorde med barna. Grusomt.

Susse skrev:

Da jeg var liten fikk vi middag i barnehagen, hver dag. Alle måtte smake på alt, hver gang, og jeg husker ennå kvalmen i halsen de dagene det var røkt kolje eller lever.

Tror sånne folk - som tvinger i barn mat - at de gjør dem en slags tjeneste? For de må vel gjøre det i god tro? Eller kanskje noen bare vil ta igjen noe som skjedde i sin egen barndom? Ille er det i hvert fall, og jeg prøver å huske på dette både når vi serverer mat her hjemme og til barna i barnehagen.

Veronal skrev:

Jeg har problemer med å tilnærme meg med mat som har sugekopper.

Jeg liker det meste, men her er jeg helt på linje med Veronal.

Ellers er jeg nesten litt sjokkskadet her når jeg leser at dere ikke liker de deiligste ting som pinnekjøtt, kokt torsk og vestlandslefse!

Sild.Lutefisk.Lever i fløtesaus.Alt dette er æsj-mat big time.

Lever, hval, røkt blåkveite, sildekaker, risengrynsgrøt.

Jeg får vondt i hele meg av historiene til enkelte av dere ...

Jeg har vært heldig.
Mamma tvang meg aldri til å spise noe som helst, og hun er i tilegg en svært habil kokk, så jg spiste det meste med god apetitt.
Hun visste dog at om hun ville ha kveite eller stekt uer, måtte hun lage noe annet til meg.
Jeg blir kvalm bare av lukten.
Torsketunger har jeg prøvd gang på gang, og måttet gi opp hver gang også.
Blodmat får jeg heller ikke til med - bldpudding, -pølse og -pannekaker.
I tillegg, etter en jul der jeg forspiste meg på kokosmakroner, måtte mamma alltid lage disse selv (da jeg var tenåring var det jeg som sto for julebaksten hver jul, fordi jeg elsket å gjøre det og etterhvert ble svært god på småkaker) og aller helst fortelle meg når hun hadde tenkt å gjøre det, så jeg kunne rømme huset for dagen.

Polyanna skrev:

Aner en spin-off: Når er det egentlig ok å si "liker ikke"?

Når jeg ikke liker det. Alltid. Dvs jeg har ikke noe behov for å ytre det, men jeg spiser ikke ting jeg ikke liker. Enkelt og greit.