Litt mer om uhøflige mennesker ...

torsk skrev:

Hva er premien for 84 tråder? 🙂

Har du noen gode idéer?

Teofelia skrev:

Her er jeg sikkert skyldig i overtramp.

Jeg besvarer ofte et innlegg med å fortelle om en tilsvarende opplevelse jeg har hatt, og dette er selvsagt ment som en sympatierklæring og ikke som en egotripp, men det skjønner kanskje ikke mottageren/hovedinnleggeren. :trolig uhøflig:

Kan nok hende det er flere her som gjør seg skyldig i slike overtramp.
Jeg blir ikke fornermet om noen svarer et av mine innlegg på den måten. Man har ulike måter å uttrykke seg på. Jeg mener jo ikke å overstyre eller tilsidesette problematikken i hovedinnlegget med å skrive slik, og regner med at andre også bare har gode hensikter når de svarer med å trekke frem egne erfaringer eller opplevelser i liknende situasjoner.

Det har dog hendt at jeg har redigert egne svar i ettertid hvis de har vært veldig meg-fokusert. Bare for å få tydelig frem at svaret er rettet til HI.

Jeg synes det er uhøflig å svare med at "det der, DET er da ingenting! Det var engang jeg hadde det myyyyye verre!", men det skjer jo ikke så ofte på dette vidunderlige forumet.

Ellers er avsporinger velkomne, men man burde kanskje se litt an hvor ømtålelig hovedemnet er.

Jeg opplever ofte at ikke så mange svarer på trådene mine. Er det uhøflig av folk å la være å svare?

tink skrev:

Jeg opplever ofte at ikke så mange svarer på trådene mine. Er det uhøflig av folk å la være å svare?

Ja, så fremt det du skriver om er interessant, så.

Teofelia skrev:

Her er jeg sikkert skyldig i overtramp.

Jeg besvarer ofte et innlegg med å fortelle om en tilsvarende opplevelse jeg har hatt, og dette er selvsagt ment som en sympatierklæring og ikke som en egotripp, men det skjønner kanskje ikke mottageren/hovedinnleggeren. :trolig uhøflig:

Dette var et velkomment tema!
Jeg har nemlig alltid lurt på hvorfor folk synes det er så uhøflig at venner forteller om egne opplevelser og erfaringer etter at en selv har luftet et problem.
JEG blir skikkelig glad om andre gidder å by på egne erfaringer og hendelser som handler om det samme. Blir ordentlig frustrert om jeg letter mitt hjerte ang. noe leit, trist, skummelt, flaut - og mottageren bare sitter der og nikker, eller sier jaha...

Jeg ELSKER å høre at andre har vært i lignende situasjon, og å få innblikk i hva de foretok seg og hvordan det gikk, f.eks.

Jeg tar som en selvfølge at det er et normalt element av omsorg her - at mottakeren tydelig bryr seg om hvordan den som letter sitt hjerte har det.

For min del, så synes jeg at jeg har gitt litt ekstra når jeg leter i mitt indre etter egne historier som HI (her inne) eller venner (IRL) kan relatere seg til, gjenkjenne seg i - og som kanskje til og med kan lette følelse av tabu,flauhet,skam,skyld,frykt - eller hva det måtte være.

Ofte uttrykker jeg bare sympati i form av "Dette synes jeg var leit å høre" etc. Men da føler jeg at jeg ikke har bidratt nok - skulle gjerne delt litt av egne erfaringer også, for om mulig være enda mer til nytte.

Skremmern skrev:

Ja, det er kanskje det. Jeg pleier å lese gjennom tråden, hvis ikke vil jeg alltid se stemningen i det siste innlegget og på den måten vite litt om hva det går i.

Jeg forbeholder meg retten til å slippe å lese 15 sider i en tråd, og likevel være frempå nok til å slenge inn et svar,ja.
Men jeg gjør som Skremmern her, og leser de siste innleggene for å få en følelse av hvor tråden har tatt veien hen. (I ekte FP-ånd tar den jo gjerne noen avstikkere!)

Zoë skrev:

Dette var et velkomment tema!
Jeg har nemlig alltid lurt på hvorfor folk synes det er så uhøflig at venner forteller om egne opplevelser og erfaringer etter at en selv har luftet et problem.
JEG blir skikkelig glad om andre gidder å by på egne erfaringer og hendelser som handler om det samme. Blir ordentlig frustrert om jeg letter mitt hjerte ang. noe leit, trist, skummelt, flaut - og mottageren bare sitter der og nikker, eller sier jaha...

Jeg ELSKER å høre at andre har vært i lignende situasjon, og å få innblikk i hva de foretok seg og hvordan det gikk, f.eks.

Jeg tar som en selvfølge at det er et normalt element av omsorg her - at mottakeren tydelig bryr seg om hvordan den som letter sitt hjerte har det.

For min del, så synes jeg at jeg har gitt litt ekstra når jeg leter i mitt indre etter egne historier som HI (her inne) eller venner kan relatere seg til, gjenkjenne seg i - og som kanskje til og med kan lette følelse av tabu,flauhet,skam,skyld,frykt - eller hva det måtte være.

Ofte uttrykker jeg bare sympati i form av "Dette synes jeg var leit å høre" etc. Men da føler jeg at jeg ikke har bidratt nok - skulle gjerne delt litt av egne erfaringer også, for om mulig være enda mer til nytte.

Så flott skrevet, og så veldig på kornet.

Zoë skrev:

Dette var et velkomment tema!
Jeg har nemlig alltid lurt på hvorfor folk synes det er så uhøflig at venner forteller om egne opplevelser og erfaringer etter at en selv har luftet et problem.
JEG blir skikkelig glad om andre gidder å by på egne erfaringer og hendelser som handler om det samme. Blir ordentlig frustrert om jeg letter mitt hjerte ang. noe leit, trist, skummelt, flaut - og mottageren bare sitter der og nikker, eller sier jaha...

Jeg ELSKER å høre at andre har vært i lignende situasjon, og å få innblikk i hva de foretok seg og hvordan det gikk, f.eks.

Jeg tar som en selvfølge at det er et normalt element av omsorg her - at mottakeren tydelig bryr seg om hvordan den som letter sitt hjerte har det.

Jeg er enig med Zoë. Det er fint, synes jeg, om noen viser meg at de har opplevd lignende og f.eks. skriver hvordan de følte det eller håndterte det. Når man sliter med enkelte ting så kan det være godt å vite at man ikke er alene. Men klart, man skal jo ikke være bare :meg, meg, meg: i innlegget, historien bør jo være relevant i forhold til det HI har fortalt.

Så kall meg gjerne uhøflig, men jeg tror muligens at jeg vil fortsette med å være som jeg er.

Jeg har ikke noe imot at andre deler sine lignende opplevelser, men jeg synes man bør ofre en linje eller to på HI, selv om 10 stk har gjort det før deg.

Artig tema, siden avdelingsleder i barnehagen til poden i foreldresamtale denne uken fortalte at de jobber mye med at barna skal få fortelle sin historie, uten at noen avbryter og skal fortelle sin historie. Jeg tror vi er mange som synder på denne måten, og jeg tror vi kan ha godt av å minnes på det å la fortelleren være i fokus - ikke alltid skulle fortelle en enda bedre historie, eller skru fokus over på seg selv. For all del, på internettfora synes jeg det er en berikelse at en tråd kan utvikle seg til å bli erfaringsutveksling. Jeg synes allikevel at det er god folkeskikk å gi hovedinnlegger oppmerksomhet enten før eller under det man har å fortelle.

Bauche skrev:

Det burde jo kanskje være det, men noen ganger føler man kanskje at alle har gitt samme reaksjon og at men derfor bare velger å fortelle sin historie?

Signerer.:D

Jeg er også enig med Zoë, godt beskrevet.

Når jeg betror meg til andre ønsker jeg at andre skal være åpne tilbake, gjerne komme med en historie som passer inn. Det er ikke noe moro å bli møtt med taushet, det innbyr ikke til videre samtaler.

Zoë skrev:

Dette var et velkomment tema!
Jeg har nemlig alltid lurt på hvorfor folk synes det er så uhøflig at venner forteller om egne opplevelser og erfaringer etter at en selv har luftet et problem.
JEG blir skikkelig glad om andre gidder å by på egne erfaringer og hendelser som handler om det samme. Blir ordentlig frustrert om jeg letter mitt hjerte ang. noe leit, trist, skummelt, flaut - og mottageren bare sitter der og nikker, eller sier jaha...

Nå finnes det andre handlingsmåter enn det å respondere med å umiddelbart fortelle sin egen historie, og det å nikke og si "jaha" da. Man kan faktisk undre seg litt sammen med den som har fortalt historien, stille noen nysgjerrige spørsmål. Få vedkommende til å fortelle mer. Jeg er enig med deg i at det å fortelle egen historie uten å gi oppmerksomhet til den opprinnelige historien kan bunne i ektefølt omsorg. Allikevel synes jeg vi (ja, kanskje de fleste av oss?) er for flinke til å tenke på hva vi selv tenker imens vi lytter. Vi blir så forstyrret av egne tanker, og det vi ønsker å fortelle om at vi nesten hopper nesten opp og ned i utålmodighet for å si; "ja, ja, ja, jeg skjønner akkurat hva du mener". Da gir man ikke akkurat god oppmerksomhet, og vi får kanskje ikke med oss hva historien egentlig handler om. Det å fortelle egen historie kan også være å ikke gi den opprinnelige historien nok oppmerksomhet. Jeg vet om enkelte som ikke framstår veldig empatiske i den retningen iallefall.

Og nå kjenner jeg meg skikkelig sosionomsk. Jeg brenner litt for dette nemlig, det lytte aktivt, og tåle å ta seg tid til å undre seg i den andres historie. Uten å umiddelbart komme med løsningene eller egne erfaringer/historier. Jeg har jobbet mye med meg selv i forhold til dette i rollespill og lignende, og det er hardt arbeid. Det jeg skriver nå er absolutt ikke en oppfordring til ikke å dele egne historier, men til å finne en balanse mellom å gi genuin oppmerksomhet og det å gi respons med egne greier. Jeg vet med meg selv at jeg kan bli veldig mye flinkere iallefall.

Irma; jeg er helt enig i det du sier her.

tink skrev:

Jeg opplever ofte at ikke så mange svarer på trådene mine. Er det uhøflig av folk å la være å svare?

Sorry, jeg synder nok ofte med denne typen uhøflighet og greide bare ikke å dy meg.

Det har egnentlig ikke falt meg inn at mine egne erfaringer kan oppfattes som uhøflige, selv om de kan komme uten at de blir spesifikt spurt om. Synes ofte at noe jeg har opplevd selv kan illustrere hva jeg tenker om en sak der HI ber om råd.

Tror ikke jeg er den som kupper skrytetråder eller trøstetråder med egne fantastiske eller triste historier. Men skal vurdere å bli flinkere til å starte mine egne tråder - er vel bare litt for sjenert for det. Tror ikke det er viktig nok til å lage en tråd av. Noe som er bare teit egentlig.

Irma skrev:

Man kan faktisk undre seg litt sammen med den som har fortalt historien, stille noen nysgjerrige spørsmål. Få vedkommende til å fortelle mer. Jeg er enig med deg i at det å fortelle egen historie uten å gi oppmerksomhet til den opprinnelige historien kan bunne i ektefølt omsorg.

Det å fortelle egen historie kan også være å ikke gi den opprinnelige historien nok oppmerksomhet. Jeg vet om enkelte som ikke framstår veldig empatiske i den retningen iallefall.

Og nå kjenner jeg meg skikkelig sosionomsk. Jeg brenner litt for dette nemlig, det lytte aktivt, og tåle å ta seg tid til å undre seg i den andres historie. Uten å umiddelbart komme med løsningene eller egne erfaringer/historier.

Det kommer så veldig an på situasjonen. Jeg opplever f.eks. mange ganger at den som forteller en litt vanskelig historie syns det er vanskelig å dele den i det store og hele. Kanskje vedkommende føler seg dum, flau eller som den eneste "raringen" i hele verden. Da er det god trøst å si at "sånn har jeg det også" eller "jeg har opplevd noe som ligner". Da føler jeg at det å komme med en historie selv er å gi anerkjennelse til den andre parten. Men klart, det krever at man greier å ta seg inn igjen og engasjere seg i den andres historie likevel.

Jeg syns det er vanskelig å be folk om å fortelle mer. Jeg er redd for å snoke i andres liv, og syns det er greit at de deler det de føler for å dele.

At mange er rask med å finne svar er det vanskelig å være uenig i. Men det er jo ofte sånn, at den som ser ting utenfra ser det klarere, enklere og mer overfladisk enn den som står oppi det. Problemet er at det er ikke alltid at den som forteller egentlig er ute etter svar. Kanskje vil vedkommende bare ha oppmerksomhet en stund. Og akkurat der vet jeg at jeg selv ikke er så flink. Jeg har veldig lett for å lete etter løsninger på andres problemer, selv om de ikke har bedt om det.

Og for å snu det hele litt på hodet: det å ikke dele av seg selv kan også være "galt". Jeg er en sånn som mange kommer til med sine problemer. Jeg opplever at folk viser meg en tillit som er nesten skremmende, og de åpner seg og forteller sine innerste tanker og følelser. Men selv gjør jeg ikke det. Jeg er langt mer reservert overfor mine omgivelser enn det omgivelsene er mot meg. Det blir litt skjevt, på en måte. Og jeg har blitt møtt av og til med akkurat det. At jeg vet så mye om andre, men de vet ingenting om meg. Det er mange som opplever det som feil, i et vennskap. Vennskap skal være gjensidig, gi og ta. Når jeg da ikke deler opplevelser og følelser like villig som andre så skaper det noen ganger konflikter.

Så det blir nok galt uansett, egentlig.