Hva - om noe - er greit å tvinge andre til?

Zoë skrev:

...kanskje noen kan gi gode råd til hvordan inngå masing?

På akkurat det eksemplet du nevner kan du jo gjøre det selv?

him skrev:

På akkurat det eksemplet du nevner kan du jo gjøre det selv?

Det svaret ventet jeg meg, selvfølgelig.

Og det er vel igrunnen det jeg som regel gjør istedet for å mase.
Plukker opp sokker, istedet for å mase om at han skal gjøre det, skyller skeggstubber, legger ting på plass, setter inn i oppvaskmaskinen etc, etc etc når det gjelder en rekke ting han i utgangspunktet har tatt ansvar for.

Og det er greit det - til en viss grad.
Men jeg er ikke overbegeistret for hemmefru-rollen, heller - siden jeg faktisk ikke er hemmafru...
Det er viktig med en viss balanse i forholdet når det gjelder praktiske ting som skal gjøres. Det har noe med følelsen av likeverd, ikke sant.

Når det gjelder barnesikring av skapet, så er det mulig jeg hadde fått det til om jeg hadde gått inn for det. Men handy, det er jeg definitivt ikke.

Jeg synes det er viktig at man tar ansvar, jeg. Det stikker litt dypere enn "gjør det selv, da vel".
Hva man prioriterer å gjøre sier mye om hva man synes er viktig også.

Så, nei - akkurat dette gjør jeg ikke selv.

Zoë skrev:

Det svaret ventet jeg meg, selvfølgelig.

Tja, det var jo det som var litt av utgangspunktet mitt for tråden. Hva er det greit å tvinge andre til å gjøre? Hvis man er i en situasjon hvor noen ikke gjør noe (og man selv mener det bør gjøres noe), så har man i realiteten tre valg. Gjøre det selv, tvinge/presse/overtale/lure/overbevise den andre til å gjøre det eller la det være opp til vedkommende. Når det gjelder personlige ting (feks oppsøke lege) har man jo ikke muligheten til å gjøre det selv. Hvis mannen min er syk, hjelper det ikke mye at jeg oppsøker lege, så da har jeg i realiteten bare to valg igjen.

Jeg "tvang" Teomannen til å begynne med sykkelhjelm etter at Frøkna ble født. Eller: jeg fortalte ham at han ikke fikk lov til å sykle med henne bakpå hvis han ikke brukte hjelm selv. (Med begrunnelsen: "Hva om du velter og Frøkna blir skadet og trenger hjelp, men så kan ikke du hjelpe henne, for du brukte ikke hjelm og ligger der bevisstløs eller død selv.")

Jeg "tvinger" også folk som sitter bak meg i bil til å bruke bilbelte. (Det har liten hensikt at jeg er sikret, hvis idioten bak meg kommer farende som et totonns prosjektil inn i ryggen min og knuser meg bakfra.) Eller egentlig: jeg nekter folk å sitte på i min bil hvis de ikke bruker bilbelte, og jeg nekter å sitte foran i noen andres bil, hvis tullingen bak meg ikke har belte på. Jeg aksepterer å bytte plass med vedkommende, slik at den uten belte sitter foran.

I tillegg "tvinger" jeg besteforeldrene til å bruke flytevest når de tar med Frøkna ut i båt. Eller: de får ikke lov til å ta henne med om de ikke lover å bruke vest selv. (Se begrunnelse for sykkelhjelm.)

Hvis noen i vår omgangskrets hadde vært truende til å ta med Frøkna på sykkel, bil eller båt uten at hun selv hadde vært forsvarlig sikret, ville jeg selvsagt ha "tvunget" dem til å ta på henne hjelm, redningsvest eller bilbelte. Så klart!

Jeg vet ikke om det kan kalles direkte tvang, for det er jo ikke akkurat slik at jeg trer vest eller belte på folk med makt (slik jeg ville gjort om det var et barn det var snakk om). Det riktige ordet er vel heller ultimatum, men i praksis blir det jo mye av det samme.

him skrev:

Tja, det var jo det som var litt av utgangspunktet mitt for tråden. Hva er det greit å tvinge andre til å gjøre? Hvis man er i en situasjon hvor noen ikke gjør noe (og man selv mener det bør gjøres noe), så har man i realiteten tre valg. Gjøre det selv, tvinge/presse/overtale/lure/overbevise den andre til å gjøre det eller la det være opp til vedkommende.

Det er nettopp det. Man får liksom ikke flere alternativer selv om man ikke liker dem man har. 🙂 (Eller man kan kanskje regne skilsmisse som et fjerde alternativ, da.)

(Jeg har for øvrig også blitt "tvunget" til å begynne med sykkelhjelm. Men det er klart at hadde jeg nektet, så hadde ikke mannen min i praksis kunnet tvinge meg til det.)

Begrepet "nagging wife" har jo oppstått for en grunn, og jeg tror det vanskelig kan unngås å oppfattes slik til tider.
Jeg nekter konsekvent å mase, det fører bare til sur stemning. Men jeg irriterer meg skikkelig over "løftebrudd" ala; "jepp, skal ordne det i morra - gjør det i morra".
Like konsekvent som jeg nekter å mase, så glemmer han det han sier han skal gjøre i morra. Er det rart det blir sitronstemning i heimen?

Fruktflua skrev:

Begrepet "nagging wife" har jo oppstått for en grunn, og jeg tror det vanskelig kan unngås å oppfattes slik til tider.
Jeg nekter konsekvent å mase, det fører bare til sur stemning. Men jeg irriterer meg skikkelig over "løftebrudd" ala; "jepp, skal ordne det i morra - gjør det i morra".
Like konsekvent som jeg nekter å mase, så glemmer han det han sier han skal gjøre i morra. Er det rart det blir sitronstemning i heimen? :snil:

En liten avsporing bare...