Om du fikk velge bort mann og/eller barn ...

Mange dager kan jeg svare et rungende JA på det spørsmålet. Andre dager er jeg kanskje ikke like sikker, men det jeg helt sikkert vet er at det hadde vært fullt mulig å ha et veldig godt liv uten alle kravene og alt ansvaret som følger med et langvarig parforhold og foreldrerollen.

Jeg ville ikke byttet bort hverken mann eller barn. Anger ikke på noe som helst, har det så bra! 🙂

Hadde du spurt for et år siden ville jeg ha svart "selvfølgelig ikke". Akkurat nå må jeg dessverre si ja. Ingen mann, ingen barn. Ingen som trenger meg.

Albertine skrev:

Hadde du spurt for et år siden ville jeg ha svart "selvfølgelig ikke". Akkurat nå må jeg dessverre si ja. Ingen mann, ingen barn. Ingen som trenger meg.

Jeg er lykkeligere nå enn jeg var da jeg var 20. Eller 30. Jeg blir lykkeligere for hvert år som går. Litt synd jeg ikke kan få flere barn, men livmoren min er sliten etter 4 snitt så nå er det slutt. Og så har jeg vært heldig og giftet meg med Drømmemannen, etter å ha kysset akkurat passe mange frosker først.
Jeg ville - med hånden på hjertet, absolutt ikke gjort noe anderledes hvis jeg fikk velge alt en gang til.

Jeg hadde ikke valgt annerledes. Sjokket var riktignok stort da jeg oppdaget at jeg var gravid med Lillemor, og det var på ingen måte gitt at jeg skulle beholde, men for meg er livet mye bedre med barn. Ikke mer morsomt, spennende eller interessant, men det har gitt meg en ro, tilfredshet, trygghet, en base som jeg ikke ville unnvært. På en annen måte enn jeg fikk gjennom mannen min de seks årene vi hadde sammen før vi ble foreldre.
Ideelt sett burde jeg ha ventet noen år og tatt litt mer utdannelse før jeg fikk Lillemor, og det ble unektelig en brå omveltning å innstille seg på foreldrerollen da jeg var 25-26 år, men jeg ville likevel aldri valgt annerledes.

Det at mange er veldig lykkelige i tjueårene betyr ikke at de ville vært like lykkelig med den samme livsstilen i 30-, 40- og 50-årene (om de hadde valgt bort familieliv). Så jeg synes slike sammenligninger blir feil og tar ikke resultatene helt på alvor.

Det at man er oftere sliten, sover mindre, får mindre frihet etc. i en periode i småbarnsperioden, betyr ikke at livet som helhet hadde blitt bedre uten familielivet.

Om noen hadde spurt meg om jeg var lykkeligere pre-barn da barna var 1 og 4 år gamle, så kan det hende jeg hadde svart "ja" om man traff meg på en spesielt traurig dag, men nå som de er 6 og 9 tør jeg påstå at jeg aldri i 20-årene hadde noe i nærheten av en like intens hverdagslykkefølelse som jeg har nå.

Jeg ville valgt akkurat det samme om igjen.

Jeg hadde ikke valgt bort mann og barn, aldri i livet, men jeg skulle ønske jeg traff mannen litt tidligere. Men jeg hadde IKKE valgt å ta doktorgrad innenfor mitt fagfelt, for der stanger jeg i motbakke, og vurderer stadig vekk alternative utveier. Muligens hadde jeg heller studert medisin, men jeg hadde nok også der endt opp innenfor forskning. Curiosity killed the cat.

Jeg har bodd i utlandet (Europa) i to ulike perioder, men etter at jeg traff mannen, så det var søtt, men med bismak.

Jeg hadde ikke valgt bort verken mann eller barn. Hadde jeg valgt på nytt hadde jeg nok valgt en annen utdannelse, selv om jeg trives godt med det jeg gjør så begrenser det veldig hvor jeg kan bo og å eventuelt skifte jobb etterhvert. Jeg etablerte meg ikke før jeg ble 30 og rakk å både reise, bo i utlandet og generelt leve livet før det. Nå er jeg veldig glad for at jeg har familie og det gir meg mye å ha barn, samtidig så vil jeg ikke si at jeg er mer lykkelig enn i 20-åra for det var jammen en morsom tid som jeg ikke ville vært uten.

Nå har jeg tenkt på det en stund og har kommet frem til at det er mye jeg kunne ønske at jeg hadde gjort anderledes men jeg trives her jeg er. Tror ikke jeg ville ha byttet bort hverken mann eller barn. Utdannelse og jobb derimot...

Albertine skrev:

Hadde du spurt for et år siden ville jeg ha svart "selvfølgelig ikke". Akkurat nå må jeg dessverre si ja. Ingen mann, ingen barn. Ingen som trenger meg.

Nenne skrev:

Mange dager kan jeg svare et rungende JA på det spørsmålet. Andre dager er jeg kanskje ikke like sikker, men det jeg helt sikkert vet er at det hadde vært fullt mulig å ha et veldig godt liv uten alle kravene og alt ansvaret som følger med et langvarig parforhold og foreldrerollen.

Men jeg har hatt anledning til å velge på nytt i voksen alder, og jeg valgte mannen jeg deler hverdagene med og det var jeg som valgte å få barn i en alder av nesten 40 år. Akkurat det var nemlig bare mitt valg.
Samtidig vet jeg at Far og jeg kunne levd et godt liv med hverandre uten de to barna vi har sammen.

Jeg ville hatt den samme mannen og de samme barna Hadde tatt annen utdannelse og bodd alene 5 år før jeg traff mannen hvis jeg fikk velge på nytt!

Jeg er definitivt mer lykkelig etter at jeg fikk barn. Jeg har sett lyset og skjønner meningen med livet. Jadda, en klisjé, I know, men sånn er mitt liv. Uten barn var jeg karrierekvinne og dertilhørende utbrent etter hvert. Med barn har jeg prioriteringene i orden oppe i hodet mitt, heldigvis.

Jeg har ingenting jeg tenker at jeg ville gjort annerledes, faktisk.

Jeg hadde valgt det samme om igjen, ja. Men det betyr absolutt ikke at alt går på skinner i livet mitt, ikke i det hele tatt. Jeg hadde valgt likt, men det har vært krevende, i perioder mer krevende enn jeg har kapasitet til.

Mannen min er jeg utrolig heldig som fikk tak i, og jeg kunne ikke tenke meg et liv uten ham, men jeg ser jo at vi hadde mer tid og overskudd til hverandre før vi fikk barn.

Det jeg lurer på er om det kunne vært like greit å ha bare ett barn. Jeg liker jo å ha en flokk altså, og det var helt uaktuelt å ikke få en til etter storebror, men da hadde jeg liksom prøvd fenomenet barn. Og ett barn kunne gitt mer rom til meg selv, jeg føler at det handlingsrommet er helt vekk nå som vi har tre. Samtidig trives jeg veldig godt med å ha stor familie og jeg er glad for å ha fått ulike unger.

Katta skrev:

Det jeg lurer på er om det kunne vært like greit å ha bare ett barn. Jeg liker jo å ha en flokk altså, og det var helt uaktuelt å ikke få en til etter storebror, men da hadde jeg liksom prøvd fenomenet barn. Og ett barn kunne gitt mer rom til meg selv, jeg føler at det handlingsrommet er helt vekk nå som vi har tre. Samtidig trives jeg veldig godt med å ha stor familie og jeg er glad for å ha fått ulike unger.

Skjønner litt, tror jeg. Jeg elsker mine to over alt, men jeg ser jo at det hadde vært enklere å være meg og prioritere min helse med færre barn eller ingen barn. Likevel hadde jeg aldri valgt det bort.

Jeg er veldig mye lykkeligere med mann og barn, enn jeg var før. Ville aldri vært foruten.

Jeg hadde nok valgt utrolig mye annerledes den gang, om jeg viste hva jeg vet nå. De første tingene jeg ville gjort annerledes ville nok medført at jeg ikke hadde møtt mannen min, og dermed ikke fått de to barna jeg nå har, men ja...

Katta skrev:

Det jeg lurer på er om det kunne vært like greit å ha bare ett barn. Jeg liker jo å ha en flokk altså, og det var helt uaktuelt å ikke få en til etter storebror, men da hadde jeg liksom prøvd fenomenet barn. Og ett barn kunne gitt mer rom til meg selv, jeg føler at det handlingsrommet er helt vekk nå som vi har tre. Samtidig trives jeg veldig godt med å ha stor familie og jeg er glad for å ha fått ulike unger.

Hm, interessant Katta. For oss har det aldri vært aktuelt å bare få ett barn. Mannen min er enebarn og har alltid ønsket seg flere barn selv. Jeg føler i hvert fall ikke at det å ha to begrenser oss noe særlig ift. det å ha en. Men jeg ser jo at det kanskje blir mer begrensende om man får flere enn to, jeg vet ikke. Oppi hodet mitt kan vi gjøre (reise osv.) det samme med tre barn som med ett. Gitt at man har økonomi til det, selvfølgelig.