Hvordan er språket deres? Banner dere?

Jeg sier Herregud, men anser ikke det for å banne. Jeg banner ikke verken foran voksne eller barn. Det har aldri vært en naturlig del av språket mitt.

Jeg banner. Mye. Noe annet er ikke å vente når man har sjømenn i flere slektsledd bak seg.

Jeg skjerper meg foran barn og bruker aldri skjellsord relatert til kjønnsdeler.

Jeg banner nok endel. Når jeg plages, slår meg, havner bak en olding med hatt i trafikken etc. Jeg prøver og ikke banne foran avkommet, men det hender nok at det kommer noen gloser selv om han er tilstede.

Jeg bannet mye før. Da gikk det i jævlig og helvetes i annenhver setning, omtrent. Men jeg tok meg selv i det, og sluttet. Nå bruker jeg helt andre ord for å uttrykke aggresjon eller frustrasjon. Det viktigste er ikke ordet i seg selv, men at jeg biter tennene sammen og freser det ut.

Jeg banner ikke med kjønnsord jeg heller. Og stort sett i affekt. Jeg sier ikke "Faen, det var jammen en blå bil".

Nei, kjønnsord bruker jeg aldri. Der går grensen, det er det styggeste jeg hører!

Jeg er sjømann, for helvete.

Neisj, jeg banner litt iblant, med relativt milde varianter. Kommer veldig an på hvem jeg snakker med. Det hender vel en sjelden gang jeg gjør det overfor ungene også, men ikke ofte.

Nei, jeg banner ikke. Ingen i familien gjør det, faktisk.

Jeg tar sjelden bannord i munn,
oppdragelsen ligger i bunn.
Dog har jeg utbrudd
som smeller som skudd,
men da har jeg jævlig god grunn!

Har ikke banneord som en del av vokabularet, banner dermed heller ikke foran barn og irriterer meg over banning. Spesielt de som har "jævlig" som det eneste adjektivet de kan.

Jeg stemte litt for fort. Er kristen, men banner litt. Det har blitt mindre og mindre etter hvert som poden har blitt eldre og jeg har begynt å jobbe med tenåringer.
Sier ikke "herregud", men det kommer en og annen faen og jævlig. Banner i liten grad i affekt, pussig nok.

Sier en sjelden gang Herregud foran barna, men prøver å si "Herre min hatt" i stedet, da det høres litt bedre ut.🙄

De andre banneordene styrer jeg unna...
Vi har en venn som er nordlending, og han banner i annenhver setning. Da ser barna forferdet på hverandre.

Jeg banner en del, men har skjerpet meg masse de siste åra. Jeg banner foran ungene, men prøver å skjerpe meg. JEg har også mine egne ord. Svarte bananer er hyppig brukt. Det funker når jeg er lettere irritert, men ikke når jeg er forbanna.

Herregud er ikke et banneord.

Jeg kvapp litt i dag, da jeg leste Harry Potter for Poden, og ordet "jævlig" dukket opp. Jeg tror bestemt aldri jeg har sagt det ordet høyt før så han har hørt det.

Banner sjelden, men gjør jeg det så mener jeg det. Var et sted det lukta noe så inni helvete jævli grisemøkk, det kan bare ikke beskrives med "en grusom lukt"

Skilpadda skrev:

Jeg kvapp litt i dag, da jeg leste Harry Potter for Poden, og ordet "jævlig" dukket opp. Jeg tror bestemt aldri jeg har sagt det ordet høyt før så han har hørt det.

Ja, det husker jeg faktisk! Det ble simultantranslatert i vårt tilfelle da. 😮

Banner litt, men sier ikke alle de stygge ordene

Jeg sier ofte herlighet, fader og, søren, det var no' dritt og
av og til sier jeg herregud, noe eldstemann har plukket opp
og sier ved enkelte anledninger.

Sånne stygge ord som fy faen og jævla dritt og sånn forekommer når barna ikke er til stede

Jeg banner litt, men prøver å skjerpe meg. I hvertfall foran ungene.

Jeg banner ikke. Mest fordi det føles helt unaturlig og påtatt for meg. Strekker meg til "steike" men da er det virkelig ille.
(Mener forøvrig at "herregud" er i aller høyeste grad et bannord.)