Hvordan er språket deres? Banner dere?

Jeg banner til tider mer enn jeg bør. Yrkesskade.

Hvor mye bør man banne?

Mindre enn meg. Dog er jeg litt som Missa. What the fuck, lissom.

alfaCharlie skrev:

Mindre enn meg. Dog er jeg litt som Missa. What the fuck, lissom.

Men er det banning med kjønnsorganer, eller ikke?

J@vlig vanskelig, det derre.

Miss Norway skrev:

Men er det banning med kjønnsorganer, eller ikke?

J@vlig vanskelig, det derre.

Øh, så lenge det ikke er substantivsformene tror jeg det er fett nok?

alfaCharlie skrev:

Øh, så lenge det ikke er substantivsformene tror jeg det er fett nok?

Hos meg, ja antakelig. Men du er jo sivslank.

:fjaser:

Jeg banner, altså er jeg (enkel). Jeg sier ikke satan da, men mye annet rart. Kommer sikkert til å skjerpe meg den dagen ungene begynner å ta etter. Foreløpig har de ikke gjort det. De er antageligvis veldig godt oppdratt.

Miss Norway skrev:

Hos meg, ja antakelig. Men du er jo sivslank.

:fjaser:

Crap.

Irma skrev:

Kommer sikkert til å skjerpe meg den dagen ungene begynner å ta etter. Foreløpig har de ikke gjort det. De er antageligvis veldig godt oppdratt.

Mine unger har vært utrolig lite etterapende når det gjelder banning, altså, selv om datteren min har hengt seg på bannetrenden når venninnegjengen begynte med det på ungdomskolen. Takket være mitt eget vokabular i pressede situasjoner har jeg ikke så mye jeg skulle ha sagt på det, får jeg beskjed om.
Sønnen min har tatt et prinsippstandpunkt mot banning og buker bare alternative (ofte ganske kreative) uttrykk. Det i seg selv burde jeg kanskje ta til etteretning...

Plutten (3 1/2) satt en dag foran laptopen min; "Jeg lekej Pappa som jobbej!". Han satt lenge og stirret intenst på skjermen. Stille. Så: "Faen!"
Jepp. Det er hva pappa gjør: Han banner til datamaskinen sin.

...

Jeg banner lite, men i min ungdom bannet jeg veldig mye. Jeg sluttet på dagen med banningen etter en flau opplevelse, så i mange år bannet jeg ikke i det hele tatt, men de siste årene kommer det et og annet banneord, mest i affekt.

Miss Norway skrev:

Ja, det husker jeg faktisk! Det ble simultantranslatert i vårt tilfelle da. 😮

Funker ikke når han sitter og følger med i teksten.

Ulvefar:

Jeg banner ikke - i hvert fall er det mannens inntrykk i tillegg til jeg vet helt sikkert at jeg ikke banner foran ungene. Jeg registrerer også at jeg "reagerer" på den måten at jeg bestemt legger merke til det de ytterst få gangene en kollega banner på et møte. Men egen oppfatning er ikke at jeg er en purist, altså.

Må man, så må man.

Jeg kan banne litt i blant. Når alt skjærer seg, eller i affekt. I dag ble det diskutert politikk over middagsbordet her, og det ble bannet med både barn og KrF-politikere til stede.

Jeg banner veldig sjelden, og når jeg gjør det er det virkelig grunn for det. Har hendt en sjelden gang at det har vært så ungene har hørt det. Mannen er litt mere løssluppen med banneordene, men de han kan finne på å bruke i dagligtale er ikke så ille, og han prøver og ikke gjøre det bevisst så ungene hører det.

Et typisk eksempel for meg her om dagen var at jeg var veldig irritert på ungene etter en lek de hadde hatt med en talkumboks de hadde funnet. Det var ikke det som var årsaken, men jeg slang tørkestativet til sokker inn i skapet på vaskerommet litt hardere enn nødvendig og så datt metallboksen med skoimpringnering ned fra øverste hylle og i hodet på meg.

Jeg banner veldig sjelden. Kun hvis jeg feks. slår meg eller blir fryktelig sint. Banner aldri som en del av dagligtalen. Det synes jeg er skikkelig harry og virker bare dumt. Jeg blir flau hvis jeg hører noen, eller prater med folk som banner mye. Flau på deres vegne altså.
Banneordene mine er ikke så fryktelig avanserte, det går mest i f...-helv... og svarte f... . Egentlig litt flaut når jeg ser det på trykk nå, men trøster meg med at når jeg banner er jeg som regel alene eller jeg banner inni meg, evt. gjennom sammenbitte tenner.
Ungene banner fint lite, og om de en sjelden gang gjør det så har de iallefall ikke lært det av oss foreldre.

Ja, jeg banner en del altså. Prøver å skjerpe meg foran barna, så det blir en del "fyttikatta" om dagen.

Mannen min banner aldri. Hvis han sier "faen" så har det skjedd noe fryktelig. Som f.eks å miste/ødelegge backupdisken rett etter backup og filene er slettet fra maskinen. Tror kanskje til og med han sa "faen i helvete". Sist gang jeg sa akkurat det tror jeg barna hadde gjort et eller annet ikke fullt så fryktelig...

Jeg har innimellom et ganske så frodig språk og kunne sikkert gått for nordlending å være.
Det er skjærpings foran ungene,men det hender det glipper litt.
Og det er ikke slik at jeg banner med vilje. Det er mer at det bare glipper ut.

Svært lite, men det kan nå komme en glose i ny og ne. Prøver spesielt å unngå det når barne hører på, men det har vel hendt det og.