What doesn't kill you makes you stronger?

Jeg er egentlig litt forbanna på at barndom kan øddelegge et helt voksenliv, for samme hva man gjør, så kommer man aldri høyt nok og bra nok opp, og må ta til takke med second best, fordi man faktisk ikke har mulighet, samme pokker hvor mye man VIL. Vilje er virkelig ikke nok alltid.

Serafin skrev:

Jeg er egentlig litt forbanna på at barndom kan øddelegge et helt voksenliv, for samme hva man gjør, så kommer man aldri høyt nok og bra nok opp, og må ta til takke med second best, fordi man faktisk ikke har mulighet, samme pokker hvor mye man VIL. Vilje er virkelig ikke nok alltid.

Jepp, livet er urettferdig sånn. Men sånn er det jo med alt, man har de kortene man har uansett, noen er født dumme, noen har fått for lite kjærlighet, noen har blitt skadd i en ulykke, noen har blitt mobbet, noen har blitt bortskjemt, noen har utseende og penger, noen har elendig humor og noen er late.

Og det handler jo om å deale så godt man kan med de kortene man har, det er jo ikke noen alternativer egentlig.

Og når man får høre at man bør være takknemmelig for at man har møtt motgang, og dermed blitt sterkere så er det ganske provoserende.

Serafin skrev:

Og når man får høre at man bør være takknemmelig for at man har møtt motgang, og dermed blitt sterkere så er det ganske provoserende.

Jepp. Det er jo skitfrekt å si.

Esme skrev:

For skitet skjer jo uansett, så det er jo ikke noe vits i å la seg knekke av det heller. Jeg tror derfor at man kan bli seigere jeg da, at man blir litt mer tålmodig. Og så ser jeg jo at det er jo ikke noe alternativ i å ikke tåle mye heller. Jeg vet av folk som har levd gjennom nesten nøyaktig det samme som meg de siste 5 årene, og som da har latt seg helt knekke og har meldt seg ut av livet. Og da tenker jeg at, jo det er bedre å bite tennene sammen og holde litt ut, man lander litt bedre på bortsiden når de gode dagene kommer.

Jeg tenker det handler mye om å føle at man har kontroll også, selv om situasjonen som sådan er ukontrollerbar. Gitt at det er storm uansett, liksom, så liker jeg dårlig å være bundet til masta - da gjør jeg enormt mye for å være den som sitter ved roret i stedet. Selv om det muligens i det lange løp gjør liten forskjell for situasjonen i sin helhet, gjør den tankegangen veldig mye med hvordan jeg oppfatter og i hvor godt jeg "tåler" situasjonen.
På en måte har jeg kanskje lært av å "stå bundet til masta" en eller annen gang at "å sitte ved roret" er måten å gjøre det på? Aka not killed, but stronger?

Jeg tenker at det faktisk er noe i det ordtaket, selv om det kanskje er klønete formulert.
Når man stadig ryker borti motgang så har man jo knapt annet å gjøre enn å mestre det, og for midt vedkommende har det i alle fall ført til at når neste dritt står på trappene så orker jeg ikke å kjenne så inderlig etter hvor grusomt det er, men aksepterer tingenes tilstand som nok et slag i trynet som jeg må reise meg etter.

Jeg blir bare sur fordi jeg har det kjipt, og så kommer det ordtaket rekende og får meg til å føle meg som en taper fordi jeg ikke ble sterk.

Kitty Bastard skrev:

Jeg blir bare sur fordi jeg har det kjipt, og så kommer det ordtaket rekende og får meg til å føle meg som en taper fordi jeg ikke ble sterk.

Det spørs jo hva man mener med sterk det da. Jeg synes jo du er det, fordi selv i superkjipe perioder så tenker du masse lure ting, du er fortsatt empatisk overfor andre, og du har til og med humoren intakt. Jeg synes du er en seiging.

Jeg vet nå'kje. Jeg føler meg ikke sterk.

Humor må man ha, ellers blir man avlivet. Det er som med hester og brukne bein. Brekker du humoren så er det over.

Kitty Bastard skrev:

Humor må man ha, ellers blir man avlivet. Det er som med hester og brukne bein. Brekker du humoren så er det over.

Dette er jo noe som burde være bedre kjent.

De som potensielt kunne advart andre har allerede blitt avlivet.

Det finnes defintivt motgang som bare svekker deg, og gjør deg mer sårbar og utsatt. Det kan gjøre deg klokere, men det trenger ikke alltid være styrkende.

Kitty Bastard skrev:

Jeg vet nå'kje. Jeg føler meg ikke sterk.

Nei, det er nå så. Det gjør ingen når de er midt oppe i en kjip periode. Men jeg synes du er flink til å beholde "kjernepersonligheten" din altså.

Jeg har lært noen viktige lekser i motgang, og de leksene har gjort livet mitt uendelig mye bedre.

- Jeg kan spøke med absolutt alt som rammer meg, litt galgenhumor gjør ting mindre skummelt. Også for dem rundt meg.

- Jeg er tøffest når jeg ber om hjelp fra andre.

- Jeg vet at det blir bedre, jeg må bare orke.

- Jeg _må_ lite og de få tingene jeg absolutt må er ting som er bra for meg og mine.

- Jeg har ikke ansvar for andre menneskers lykke.

- Andre kan synes, tenke og mene hva de vil; dem om dét. Mitt liv, min avgjørelse.

Jeg har også fått selvinnsikt. Tidvis suger det, for, som kjent, ignorance is bliss, men det kommer jo godt med.

Esme skrev:

Det gjør ingen når de er midt oppe i en kjip periode.

Tatt ut av sin sammenheng, men her er jeg faktisk uenig med deg. Jeg tenker at man fint kan føle seg sterk når man er inne i en kjip periode, altså en periode med mye omgang. Det kommer vel veldig an på hva den kjipe perioden beror seg på, også.

Min teori er at man blir sterkere av motgang som man greier å håndtere. Motgang som man egentlig ikke finner en tilfredstillende løsning på svekker en bare. Samme gjelder for empati også. Uheldige opplevelser for en selv, hvor man greier å tilgi seg selv gjør at man blir bedre rustet til å tilgi andre mennesker og føle empati med dem. Uheldig opplevelser for en selv, hvor man ikke greier å tilgi seg selv, gjør en veldig fordømmende for andre som gjør verre ting.

smilefjes skrev:

Jeg har tenkt en del på det her. På at en som har stått i det hele livet ser ut til å aldri få fred. Det hender jeg lurer på om sånne som oss ubevisst styrer oss opp i mer guffe hele tiden. Eller om det er fordi vi ikke rygger unna en fight. Eller om det er skikkelig dårlig karma.

For min personlige del er det ikke tvil om jeg "oppsøker" mye av det som oppleves som problematisk for meg (jeg liker å tenke på det som at jeg ubevisst søker en løsning - en annen forklaring kan jo være at jeg er max tett i pappen, men den liker jeg litt dårligere. )

Jeg har tenkt det samme mange ganger, at en gang må det komme dit at jeg ikke klarer reise meg. Men so far so good. Men har merket den siste tiden at jeg er mer sliten og det er jo ikke bare bra.

Tror det er viktig å lytte til kroppen og ta det med ro og prioritere seg selv når det smeller eller når man kjenner at man klarer mindre enn man pleier. Jeg har hatt et enormt behov for alenetid den siste tiden og selv om jeg har venner som "sutrer" litt, så kan jeg bare ikke bry meg om det. Har man nok med å stå opp, dra på jobb, ta seg av barn (basics), så må man forholde seg til det.

Whatever makes me happy, jeg må gjøre det. Ingen takker meg for å gjøre noe annet.

Jeg vet ikke. Føler at jeg har sett mer enn min share av motgang de siste årene, og føler meg ikke sterkere. Litt matt og resignert, og alltid kampklar, fordi man vet at man ikke kan senke skuldrene, for da kommer et nytt slag. Samtidig så joda, jeg er sterkere, litt mer hardhudet, mer selvstendig og jeg har i hvert fall lært at det ofte kan virke uoverkommelig, men man kommer seg til neste bakketopp likevel. Egentlig vil jeg ikke bli sterkere nå, jeg vil ha en lang god periode så jeg får ristet litt løs på skuldrene, bli litt mindre bitter og mistenksom og få tilbake troen på at noe godt i livet kommer rekende på en fjøl, man MÅ ikke kjempe for alt. Jeg mener i hvert fall å huske at det var sånn, en gang.

Jeg er ikke enig i at man ikke har et valg om å klare seg som voksen. Eller, om man er syk så er jeg enig. Men er man ellers frisk så mener jeg de fleste vil vinne seg på å velge å ta ansvar for egne personlige helveter selv. Da kan man nemlig gjøre noe med dem og få det bedre.