What doesn't kill you makes you stronger?

Jeg har fått omdefinert "sterk". Før ville jeg vært enig i "ta seg sammen, holde ut osv."-filosofien. Nå er jeg ikke det. Jeg tror de fleste bare kan klare til et visst punkt. Det er vanskelig å finne ordene, men min frykt for egen svakhet var på en måte min største svakhet i seg selv. Uten at jeg skal si at det som skjedde meg var ok, så kan jeg definitivt si at det å bli "tvunget" til det punktet da man ikke klarer å benytte "sterk"-strategien lenger var en opplevelse jeg har fått enormt mye utav. For ikke å snakke om hvor mye mindre krampeaktig den nye typen styrke er. Den er bare der, liksom. Jeg må ikke kjempe innbitt for å være sterk, jeg bare er det. Selv om jeg nok sett fra utsiden var mer sterk før.

Men hvem vet. Kanskje jeg rett og slett tidligere bare hadde bygget på sand, mens det måtte en omfattende knekk til før jeg fikk begynt å bygge en mer solid grunnmur? Jeg hadde i grunnen et ganske imponerende bygg på denne sanden, men setter mye mer pris på den lille hytta med solid grunnmur som jeg lever med nå. Den er solid, ekte, tåler et vindkast eller to og det er ikke så farlig om ikke alle blir imponert av den. Jeg vet den er der.

Så jeg vet ikke om det er påkjenningen i seg selv som gjorde meg sterkere, men den gjorde det i alle fall ganske tydelig at "styrken" min hadde en konstruksjonsfeil og at jeg burde starte fra scratch og bygge på nytt med helt andre materialer. Og en helt annen målestokk for hva suksess var.

Fabelaktig beskrivelse kie. :bravo:

noen skrev:

Enig. Oppveksten min gjorde meg ikke sterk. Den gjorde meg usikker og uten tro på meg selv. Joda, bedre rustet til å takle motgang men til hvilken pris?

Samme her.

Hattifnatten skrev:

Det synes jeg høres litt for enkelt ut. Selv om man ikke har en diagnose så kan valgene være svært begrenset. Noen ganger må det også for friske mennesker andre inn for å løse opp i personlige helveter. Det er ikke alltid bare å ta et valg. Valgmulighetene er i gitte tilfeller veldig begrensede uten bistand utenfra. Velget må i så fall ligge i det å be om hjelp. Hvis man ikke får den hjelpen er man like langt.

Overgangen mellom syk og frisk er også veldig glidende.

Å ta ansvar for et personlig helvete selv betyr jo ikke nødvendigvis at man ikke ber om bistand?
For meg er ikke det et tegn på svakhet, tvert i mot.
Det viser jo at man har styrke og innsikt og kan ta tak i situasjonen og få hjelp til hva det måtte være som trengs for å komme gjennom den.

smilefjes skrev:

Jeg er ikke enig i at man ikke har et valg om å klare seg som voksen. Eller, om man er syk så er jeg enig. Men er man ellers frisk så mener jeg de fleste vil vinne seg på å velge å ta ansvar for egne personlige helveter selv. Da kan man nemlig gjøre noe med dem og få det bedre.

Men når gamle erfaringer og greier gjør at man ikke greier? Når man prøver, prøver og prøver, og møter veggen gang på gang. Når man vil så gjerne, men ikke får det til, samme pokker hvor mye man vil.

Men så igjen - hva er egentlig sykdom? Er det mer stuerent å være syk av fysiske ting, for med psykiske ting er det jo "bare å skjerpe seg".
Og det gjør man jo, men det går bare til en viss grense.

Hattifnatten skrev:

Men om man ikke får den bistanden er man i grunnen like langt nede i helvetet.

Jo, for så vidt,- men om man da har vært ute en vinternatt før har man kanskje styrke nok til å fortsette letingen etter bistand, eller å hente frem sine egne overlevelsesstrategier som ligger inne i seg selv.

Hattifnatten skrev:

Det som har slått meg mange ganger er hvordan solide grunnmurer som har stått trygt og støtt gjennom det utroligste kan sprekke ved en tilsynelatende liten ting, mens tilsynelatende skjøre grunnmurer kan stå støtt gjennom ting som for andre hadde ført til totalt sammenbrudd.

Mennesker er merkelig skrudd sammen.

Jepp. I tillegg tror jeg det for noen også kan komme an på mengde.
For meg måtte i alle fall ting rase sammen på mange fronter samtidig.

I den grad man tror ting skjer fordi man skal lære noe av det var kanskje dette nødvendig for å innse "konstruksjonsfeilen". Bygget måtte rase sammen før jeg, stabeist som jeg er, innså at det måtte bygges på en helt annen måte. Og da holdt det ikke med krise på et område av gangen for meg. Kanskje litt på samme måte som folk med avhengigheter i en del tilfeller må miste alt før det blir slutt på selvbedraget?

Serafin skrev:

Men når gamle erfaringer og greier gjør at man ikke greier? Når man prøver, prøver og prøver, og møter veggen gang på gang. Når man vil så gjerne, men ikke får det til, samme pokker hvor mye man vil.

Men så igjen - hva er egentlig sykdom? Er det mer stuerent å være syk av fysiske ting, for med psykiske ting er det jo "bare å skjerpe seg".
Og det gjør man jo, men det går bare til en viss grense.

Jeg vil tørre å påstå at når man, uansett hvor mye man ønsker det, ikke klarer å samle nok kampvilje til å få bena innunder seg, da er man hvertfall på grensen til å være syk.
Det er helt klart mer stuerent å være syk i kroppen, og det er mange ganger de siste årene hvor jeg har ønsket meg en målbar diagnose. At jeg var syk et sted som kunne ses, testes og kanskje tilogmed fikses eller fjernes. At jeg var syk på en måte som folk flest kunne forstå.
Det er lett å si, både til seg selv og til andre, at det bare er skjerpe seg og ta seg sammen. Problemet er at jeg har tatt meg sammen. I mange år. Til jeg ikke orket å ta meg sammen mer. Kanskje hvis jeg ikke hadde vært så opptatt av å ta meg sammen, å kjempe gjennom det samma faen, at jeg ikke hadde falt så langt ned som jeg er nå? At jeg hadde sett faresignalene tidligere? Eller, jeg så faresignalene, men jeg så ikke hvor galt det skulle komme til å bli. Det var jo bare å fortsette å ta meg sammen, fortsette å kjempe, så skulle det nok gå bra. Det gjorde det ikke.
Eller, det igjen spørs jo hvordan man definerer å gå bra. Jeg lever, jeg er ikke narkoman, suicidal, alkoholiker eller selvskader. Jeg har ikke gjort noe irreversibelt, hvis man ikke regner å kaste bort mangfoldige år som jeg kunne brukt på å leve, glede meg over livet, nyte øyeblikkene.

Jeg tror likevel at det er en viss sannhet i uttrykket i HI. Når (hvis) jeg blir frisk av dette så kommer jeg nok ut av det med evnen til å oppsøke hjelp mye tidligere hvis jeg skulle begynne å merke at jeg er på vei ned igjen senere i livet. Det er jo en form for styrke.
Jeg tror kanskje at man hvertfall blir bedre utrustet til å håndtere situasjoner som er relativt like på det man allerede har kjempet med. Og kanskje man, av frykt for å ende opp på samme sted som sist, begynner å sloss mot situasjonen litt tidligere, i steden for å vente litt for lenge på at det skal løse seg på annet vis.

OG jeg tror at man kan bli så sliten av kontinuerlig motgang at man vet hva man burde gjøre, vet at man burde be om hjelp, vet at man burde ta hensyn til egne behov, men man får det rett og slett ikke til. Man tenker kanskje at man ikke har nok overskudd til å håndtere, reelle eller innbilte, fordommer og blikk fra folk rundt seg hvis man ber om hjelp. Eller at man rett og slett ikke orker å ta opp kampen.

Men jeg tror også at det kan være veldig tilfeldig. Noen ganger, hvis jeg f.eks. er i rette PMS-humøret, så kan en pitteliten dult være nok til å sende meg utfor stupet i mange dager. Og hvis man i en fase hvor man, av helt andre grunner enn mye motgang på kort tid, er ekstra sårbar og mottakelig, så tror jeg at man noen ganger kan rakne fullstendig av noe man egentlig trodde man skulle kunne takle ganske greit. At noe som uka før ikke ville raslet i plankene en gang, smuldrer opp hele grunnmuren.

torsk skrev:

Det som ikke dreper deg gjør deg eldre.

Forsåvidt sant. Og alternativet til å ikke bli eldre er mye verre.

m^2 skrev:

Tatt ut av sin sammenheng, men her er jeg faktisk uenig med deg. Jeg tenker at man fint kan føle seg sterk når man er inne i en kjip periode, altså en periode med mye omgang. Det kommer vel veldig an på hva den kjipe perioden beror seg på, også.

Og jeg er ening med deg, m ^2. Jeg har aldri følt meg så sterk som jeg gjør nå. Jeg føler at motgang har gjort meg sterk. Veldig sterk. Men det avhenger jo garantert av hva motgangen er og hva man taper på å være svak. Og en haug med andre omstendigheter, som nettverk og i det hele tatt.

Men man kan fint være knallsterk når man har det skikkelig, skikkelig kjipt. I alle fall fant jeg ut at jeg kunne det.

Jeg får jevnlig høre "du er så sterk" "du er så flink" "det vises ikke på deg hvor mye du sliter"

Neivel. Hva er alternativet? La alt skure og gå? Det er faktisk ikke noe alternativ.

Men jeg er ikke der jeg VIL være.

kie skrev:

I den grad man tror ting skjer fordi man skal lære noe av det var kanskje dette nødvendig for å innse "konstruksjonsfeilen". Bygget måtte rase sammen før jeg, stabeist som jeg er, innså at det måtte bygges på en helt annen måte. Og da holdt det ikke med krise på et område av gangen for meg. Kanskje litt på samme måte som folk med avhengigheter i en del tilfeller må miste alt før det blir slutt på selvbedraget?

Men det er jo ikke gitt at - om man er sterk i stormen, uten å ha hatt sammenbruddet - at det dermed er noen konstruksjonsfeil? Det _må_ jo ikke være noen psykisk knekk involvert selv om man har fått seg noen reale smeller i livet?
Men at man lærer fra sine erfaringer, det er jeg selvsagt helt med på.

m^2 skrev:

Men det er jo ikke gitt at - om man er sterk i stormen, uten å ha hatt sammenbruddet - at det dermed er noen konstruksjonsfeil? Det _må_ jo ikke være noen psykisk knekk involvert selv om man har fått seg noen reale smeller i livet?
Men at man lærer fra sine erfaringer, det er jeg selvsagt helt med på.

Det er vel heller ikke det jeg sier. Men det er forskjellige måter å være sterk på. "Ta seg sammen"-greia er ikke styrke nok i seg selv, tror jeg. Det må også være et fundament der, ellers tror jeg "ta seg sammen"-oppskriften blir ganske utmattende i lengden. Det er muligens her selvtillit vs. selvfølelse kommer inn?

Som sagt; jeg tror ikke det var påkjenningene som ga den styrken jeg opplever å få nå, men erkjennelsen og kursendringen de tvang frem. Og for meg måtte det altså tunge påkjenninger på mange fronter samtidig til først. Så jeg tror ikke det at man klarer å ri av x antall stormer som "sterk i stormen" nødvendigvis betyr at det er en riktig og sunn strategi alene alltid. Jeg sto da "sterk i stormen" mange ganger før det sa stopp jeg også, men for meg kom det mye positivt ut av det den ene gangen det ikke holdt. Resultatet er mye mindre imponerende utad enn da jeg var "superkvinne", men det er mye mer solide greier.

Jeg tror også, generelt sett, at hvordan vi definerer styrke ikke alltid er så korrekt. Etter et dødsfall vil kanskje atferd som ses på med beundring som styrke i realiteten være fortrenging og flukt fra det som er vondt for eksempel. Det vil selvsagt ikke si at alle som fremstår som sterke etter et dødsfall egentlig ikke er det. Det er ikke det jeg mener. Jeg mener at det alene ikke nødvendigvis er en god og riktig målestokk.

Det ble litt lite nyansert det jeg skrev i går, ser jeg. Jeg vil utdype litt.

For det første så er psykisk sykdom selvsagt sykdom. Er man psykotisk eller schizofren så kan man selvsagt ikke ta seg sammen, liksom.

Og selvsagt er det ikke alt man kan greie å ta tak i og ordne alene. Noen ganger er det eneste man kan gjøre å be om hjelp.

Det jeg mener er at jeg treffer ofte folk som ikke får satt bena under seg fordi de stadig går og venter på at en overgriper skal få selvinnsikt nok til å be om unnskyldning, en forelder skal skjønne og ta på seg ansvar for at oppveksten ble grusom, en eller annen skal innse at de ødela livet for noen og rette opp. Og stort sett så skjer ikke sånt. Den som har vokst opp i et helvete får gjerne ikke den oppreisningen som det kjennes som hadde hjulpet på å få det bedre - det som kunne og burde vært starten på å greie å reise seg igjen.

Før jeg skriver resten - jeg skjønner det behovet. Skjønner det så det kjennes i margen.

Men altså. Som regel vil ikke det behovet noensinne bli møtt. Aldri. G da må man ta ansvar selv for å reise seg likevel. Kanskje består ansvaret i å slippe taket i at man en gang ble mobbet og bestemme seg for å ha det bedre. Kanskje består ansvaret i årevis med støtte fra fagfolk. Kanskje er oppgaven nesten umenneskelig. Og mange kommer, som Serafin skriver, ikke dit de ønsker seg. Og det er igrunnen kjipt, men det er såpass mange som ikke kommer helt dit at jeg tør si at det får holde om man kommer dit at det er liv laga i det livet man har også. (Her kaster jeg stein i glasshus - ingen løper vel mer etter å stadig få det bedre enn jeg.)

Men altså. Man kan komme ut av en jævlig barndom med to valg. Enten gjør man det man må, samme hva det er, for å få det bedre som voksen. Kanskje ikke superbra, men så bra man kan, eller så blir det aldri bedre.

For noen er valget borte. Er man alvorlig syk så er det ikke noe å velge i. River angsten deg i biter seks dager i uka så får du ikke gjort så mye utviklingsarbeid - det sier seg selv. Men for ganske mange så er det et valg å ta om å få det bedre.

Og til det der med å komme i mål. Jeg prøver å leve etter en regel. Den er sånn at hvis jeg kan se meg i speilet på kvelden og si at jeg har gjort så godt jeg kan, så er det bra nok. Uansett resultat. Noen ting vil jeg aldri noensinne komme i mål med, men å gjøre så godt jeg kan får holde.

Hvis det ser ut som jeg bagatelliserer vonde barndommer så er det ikke meningen.

Jeg skjønner godt hva du mener, SF. Og tenker slettes ikke at du bagateliserer.

Noe av problemet mitt er at angsten ikke vises. Det vises ikke hva det koster meg å hente og levere i barnehagen, for jeg gjør det, jeg smiler og ler og koser med ungene og snakker med de voksne og andre foreldre osv. Jeg tar kontakt med andre foreldre for å arrangere leketreff, feire bursdager sammen og prøver å bli kjent med de andre pga at det er til det beste for ungene.
Det vises jo ikke på meg.
Jeg sitter i møter og er saklig, rolig og fornuftig mamma. Jeg tar opp tøffe ting, jeg stiller krav og møter opp. Resten av dagen ser jeg utydelig, er kvalm og svimmel, pga at jeg er sliten. Men jeg gjør det. Ofte.
Jeg ringer hit og dit og ordner opp. Drar på cafe med venninner, inviterer folk på besøk og er sosial. Selv om jeg helst vil ligge under dyna.

Og da er det jo vanskelig for folk å se hvordan ting egentlig er. Og det blir bare stilt mer og mer krav - for jeg er jo så sterk.

Men å stå i jobb, det greier jeg ikke. Fordi at jeg er utslitt etter en time på jobb, pga at jeg bruker så mye krefter på å ha oversikt over alle. Det føles ut som om jeg går med noen bak meg som har en pistol rettet mot hodet mitt, som kan trekke av - eller ikke trekke av - men jeg vet ikke.

Jeg skulle ønske jeg hadde greid høyere utdannelse og full jobb. For jeg har hode til det. Egentlig. Jeg har bare ikke psyke til det. Og det gjør at jeg føler meg mindreverdig.

Ugh, dette ble veldig personlig. Sorry.

Ja, jeg blir nok sterkere etter disse to årene. Og nei, jeg ville aldri gjort det frivillig for å bli sterkere. Det er det slett ikke verdt.

Motgang i passelige doser kan være bra, motgang som i "livet faller sammen og man tror at eneste vei ut er å ta livet ditt - ikke så bra. Synes jeg.

På en måte er det jo logisk - dauer du ikke av motgangen så blir du sterkere. På den andre siden så føler jeg det litt slik at jeg har lite styrke igjen til mer motgang. I løpet av årene har jeg motgangen gjort meg svakere - egentlig.
Samtidig så håper jeg at jeg er litt der som Kie har vært inne på; jeg bygger meg opp på ny. Jeg ser meg selv i andre lys, andre settinger og det er ikke alltid like moro. Men det er sånn jeg er og jeg må lære meg å integrere det i hverdagen min, ta hensyn til det. Deretter tror jeg at jeg kanskje kan bli sterkere. For jeg er ikke dau, og jeg nekter å legge meg ned og bare synes synd på meg selv.

Det har jeg forresten tillatt meg selv innimellom, det å synes synd på meg. Verden er så fæl og alt er urettferdig og det er bare meg som tenker på meg og... Jeg har tillatt meg å kjenne på dype, dype nedturer. Jeg håper at det i lengden gir meg krefter til å løfte meg opp igjen, siden jeg (misforstå meg rett her) lot meg 'hvile' litt i stedet for å bare kjempe.

Jeg tror at når man gang på gang møter motgang, så lærer man jo etterhvert måter å takle det på, fordi at man må. Og man finner etterhvert ut hva som funker og ikke funker. Og da blir man jo på en måte sterk, ettersom man vet hvordan ting kan gjøres?

Også tror jeg grensen for hva som er "tøffe perioder" blir høyere og høyere, fordi at man har da som oftest vært i en verre situasjon, slik at ting som andre kanskje hadde syntes var helt jævlig tenker man selv på som "jaja, pyttsann og hoppsann". Men da er det jo noe med at bøtta blir jo full tilslutt, og det kan være en filleting som bikker en over tilslutt.

Jeg hadde en slik i sommer. Det som kastet meg utfor stupet var virkelig en fillleting. VIRKELIG en filleting. Men det var siste dråpen/puffet som jeg trengte. Hadde det vært noen måneder tidligere hadde jeg knapt registert det.

Så det er jo litt både og, og jeg skriver meg nok litt bort nå...

Vel, det beste er jo å ha det bra. Hva skal man med sterk hvis man har det bra liksom. Jeg tar bra fremfor sterk any day hvertfall.

Men man kan jo ikke velge bort motgang når den kommer, og det er da man kan velge å bruke det til å oppnå styrke i en eller annen form (og da er det ikke motgangen i seg selv som gjør sterk, men det du selv gjør for å komme over det). Eller man kan gi opp. Ofte kan man på et vis velge hva man gjør, men det er selvsagt også grader av motgang som man ikke kan forvente å klare ta på strak arm.