Analyserer du samtaler i etterkant?

Nei heldigvis ikke.

Sies mellom linjene? Hvis ikke folk sier det de mener rett ut, så må de ikke regne med at jeg får det med meg. :mann:

Skilpadda skrev:

Javisst. Både før, under og etter.

Skilpadda skrev:

Jeg gjør det fordi det er sånn jeg virker. Jeg analyserer alt mulig. Det er ikke spesielt nevrotisk, jeg ligger ikke (vanligvis) oppe om kvelden og gremmer meg eller noe sånt, men jeg har analysemodus nesten permanent på.

Samme her. (Men nok i noe mindre grad enn deg, Skilpadda, det tror jeg vi har snakket om tidligere.)

Jeg formelig dissekerer samtaler. Ikke "vær og vind-samtaler", da, men alt for mange.

Jeg analyser samtaler i en evighet etterpå, spesielt samtaler hvor jeg føler at vi ikke klarte å kommunisere ordentlig.

Det varierer, eg analyserer helst samtalar eg har med personar som eg veit gjer det sjølve. Det gjeld særleg personar som eg veit er litt nærtakande.

I tillegg har eg absolutt gjort det i fylleangst ein del gongar. 😮

Huff, ja, jeg er fæl til å analysere, men så sier jeg mye dumt også så jeg har grunn til det.

Jeg er også en sånn som Skilpadda, tror jeg.

(Åh, for en vidunderlig ting å si! )

Men ja, analyserer i forkant, under og i etterkant. Mer i jobbrelaterte/kompliserte temaer enn i vanlig smalltalk med folk jeg kjenner godt.

Crimina skrev:

Jeg gjør ofte dette ja. Jeg føler alltid jeg sier teite ting, og jeg føler jeg prater for mye om meg selv og mine. Jeg kan tenke på en samtale i flere dager rett og slett. Det er svært plagsomt. Mye av dette bunner nok i at jeg har så dårlig selvtillit at jeg rett og slett føler selv at alt jeg sier og gjør er galt. Og tenker for mye på hva andre mener om dette.

Ja, omtrent sånn.

Ja, jeg analyserer mye.

Av og til. Særlig viss det er en samtale jeg har snakket mye i. Da tenker jeg ofte at jeg burde spurt om det og det eller ikke sagt sånn og sånn, slik at den andre part også kommer litt mer til!

Huff, ja ofte.

lalill skrev:

Det varierer, eg analyserer helst samtalar eg har med personar som eg veit gjer det sjølve. Det gjeld særleg personar som eg veit er litt nærtakande.

I tillegg har eg absolutt gjort det i fylleangst ein del gongar. 😮

Det hender jeg spoler tilbake og analyserer, men det er helst hvis jeg er redd for å ha såret noen eller når jeg føler meg misforstått, men det er i grunnen ikke så ofte.

Jeg analyserte mye mer tidligere. Det var så slitsomt og lite hensiktsmessig at jeg bestemte meg for å slutte med det. Ikke helt altså, men nesten alt. Funker faktisk utmerket, jeg blir rett og slett lykkeligere av å ikke bale så mye. Frigjør tid og oppmerksomhet også.
Ikke føler jeg at jeg går glipp av noe vesentlig heller, og tror ikke jeg er blitt påfallende shallow og ufølsom av det. Kanskje jeg er blitt litt mindre selvhøytidelig, og det er vel i grunnen like greit.

Nei, absolutt ikke.

Jeg kan ofte gå gjennom samtalen. Men jeg er ikke kritisk til det jeg selv har sagt. Det er heller slik at jeg undrer meg over andre og kan føle at jeg ikke forstår meg helt på folk....

Cumulus skrev:

Jeg kan ofte gå gjennom samtalen. Men jeg er ikke kritisk til det jeg selv har sagt. Det er heller slik at jeg undrer meg over andre og kan føle at jeg ikke forstår meg helt på folk....

... det er altså du som er grunnen til at vi andre analyserer samtalene våre ...

Ja, men ikke sånn at jeg ligger oppe og tenker på spesifikke samtaler. Men det hender jeg "planlegger" samtaler også, fantaserer dem og jeg kan finne på å spille disse ut (dvs snakke/hviske dem) dersom jeg er alene (ofte i bilen, har jeg lagt merke til). :tullerusk:

Ja, det hender, men det er sjelden med negativt utfall. Å fortelle seg selv hvor mye dumt/feil en har sagt, er virkelig bortkastet tid. Ikke har det noen preventiv effekt heller.

Jeg analyserer jevnt over alt mulig, men veldig sjelden for å lete etter egne feil og mangler.