Analyserer du samtaler i etterkant?

Så godt å se at det er flere..

rine skrev:

Nei, veldig sjelden. Kanskje hvis jeg treffer noen som jeg har et litt anstrengt forhold til, f.eks ekser og slikt, da kan jeg tenke "Uff, hvorfor sa jeg det/sa jeg ikke det" i etterkant.

Jeg siterer Rine, foruten det med ekser ettersom jeg bor minst 50 mil unna alle ekser og ikke går på dem så ofte.

Myrsnipa skrev:

Jeg lurer på hvor mange menn som ville svart ja her

Mange menn som gjør det også. Spesielt om det er en samtale som er viktig: intervju, samtale med sjef, samtale med noen de er forelsket i etc

Og detta veit jeg fordi mannevennene mine ringer til meg om det.

Jeg gjør ofte dette ja. Jeg føler alltid jeg sier teite ting, og jeg føler jeg prater for mye om meg selv og mine. Jeg kan tenke på en samtale i flere dager rett og slett. Det er svært plagsomt. Mye av dette bunner nok i at jeg har så dårlig selvtillit at jeg rett og slett føler selv at alt jeg sier og gjør er galt. Og tenker for mye på hva andre mener om dette.

Ja, hele tiden. Og jeg ender stort sett opp med å tenke: Men jeg jobber med å prøve å tenke at det tross alt ikke er verdens undergang om jeg ikke er 100 % konversasjonsmessig oppegående hele tiden.

Divine skrev:

Ja, hele tiden. Og jeg ender stort sett opp med å tenke: Men jeg jobber med å prøve å tenke at det tross alt ikke er verdens undergang om jeg ikke er 100 % konversasjonsmessig oppegående hele tiden.

Mye her også.

Jepp. En god del av de samtalene jeg har på jobb blir analysert, plukket fra hverandre og satt sammen igjen opp til flere ganger. Det hjelper to medveiledere/terapeuter og en psykolog meg med. Det er svært nyttig, og tidvis slitsomt. Heldigvis fører det til utvikling.
Jeg blir skjeldent lei meg/frustrert/oppgittav/fylt av anger. De fleste jeg har samtaler med snakker jeg med ofte, og får dermed en ny sjangs til å uttdype, rette opp og ta tak i ting.

På privaten er jeg ikke like grundig. Heldigvis.
Jeg er ukuelig optimist og vil tro at de fleste menneskene jeg møter er velvillig innstilt til meg og tilgir om jeg skulle trå feil eller glemme å gratulere eller kommentere noe som er viktig for dem. Eller for den del takke for kaffe/kakao og boller når jeg har vært på besøk.

Jeg må bare spørre siden jeg ikke er sånn selv, type født sånn... Tenker dere like mye på og analyserer det motparten sier? Det hender jo jeg kommer på ting i etterkant, men da sender jeg en sms, mail, ringer etc, eller tar det ved neste korsvei.

him skrev:

Jeg gjorde det mye før. Diverse grunner til det. Nå har jeg sluttet. Diverse grunner til det også. Men hovedgrunnen er nok at jeg oppfatter at "folk flest" uansett ikke husker direkte hva som ble sagt uansett, så hva er poenget med at jeg gjør det?

Jeg er en ukuelig optimist og aldri ondsinnet og velger å tro at de jeg snakker med er like som meg.

I tillegg er jeg blitt god på å slippe tak i ting jeg ikke kan gjøre noe med/forandre på.
Det er godt or nattesøvnen og sjelefreden.

Noen samtaler blir veldig morsomme i etterkant, forresten. Er plaget med fonetisk hukommelse, og i type "ubehagelige samtaler" ... øh. Jeg må legge på litt støy for ikke å kverne dem om og om igjen. Men morsomme, ja en kjæreste og foreldrene hans og jeg. Av en eller annen grunn snakket vi om adferd og arv (det var en ganske rotete kjæreste, og moren var overbevist om at det var farens skyld og at det var biologisk), og så gled det over i kroppshår.

Moren: hvorfor i all verden har du så mye hår på ryggen?
Han: vet vel ikke jeg, det er nok deres skyld. *stirrer klandrende på foreldrene*
Moren: men han *peker på faren* har jo aldri hatt hår på ryggen! Ikke på magen heller!
Han: nei, nei ... men jeg har masse hår både på ryggen og magen.
Moren: da har du nok det fra meg.

Eplet.

Ellers er jeg som gullet og him. Sagt er sagt og gjort er gjort. Teflonhjerne.

Men jeg kan jo plutselig huske at jeg glemte å si et eller annet, typisk gratulerer med barnet/barnebarnet/femtiårsdagen/whatever som har inntruffet siden sist jeg snakket med vedkommende. Da kan det hende jeg fyrer avgårde en sms og gratulerer.
Men analyserer samtaler... Langt ifra.

Æsj, ja. Men jeg har blitt bedre. Det tar alt for mye tid og skaper unødvendig ergrelse 🙁

Jeg er en enkel sjel som sjelden analyserer dsamtaler i etterkant. Sagt er sagt, liksom.
Det må jo være fryktelig slitsomt å skulle drive på slik, dere som gjør det, hvorfor gjør dere det? Hva ligger i disse analysene?

Heiko skrev:

Eller for den del takke for kaffe/kakao og boller når jeg har vært på besøk.

når du har vært på besøk hos sånne som kom på etterpå at de glemte å tilby kaffe?

PS! Tusen takk for kjoler!

Nei, så å si aldri.

Jeg analyserer og analyserer og ligger våken og lager scenarier og er sint på meg selv for ting jeg har sagt og ikke sagt. Værsågod bli gal. Men jeg klarer ikke å stoppe.

Nextlife skrev:

Jeg er en enkel sjel som sjelden analyserer dsamtaler i etterkant. Sagt er sagt, liksom.
Det må jo være fryktelig slitsomt å skulle drive på slik, dere som gjør det, hvorfor gjør dere det? Hva ligger i disse analysene?

Det er fryktelig slitsomt noen ganger. Og hvorfor? Ingen anelse. Noen ganger så går bare noen samtaler på repeat.

Nei, ikke i det hele tatt. Gjorde det plagsomt mye før, og har kanskje gått litt langt andre veien nå.

Om det kan være nødvendig å huske nyanser i jobbsammenheng kan det nok hende at jeg f.eks. diskuterer samtaler med en kollega som også var tilstede.

Jeg gjør det fordi det er sånn jeg virker. Jeg analyserer alt mulig. Det er ikke spesielt nevrotisk, jeg ligger ikke (vanligvis) oppe om kvelden og gremmer meg eller noe sånt, men jeg har analysemodus nesten permanent på.

Jeg gjøre det ofte. Jeg analyserer det den andre sa fordi jeg ikke alltid får med meg det som sies mellom linjene. Da kan jeg daske meg selv litt i pannen etterpå, eller jeg lurer på om det lå noe mer under.

Og så analyserer jeg meg selv og lurer på om det var fornuftig, det som kom ut.