Kunne du vært surrogatmor?

Nei, det kunne jeg ikke.

Nå har jeg kronisk bekkenleddssyndrom, og et nytt svangerskap kunne gjort meg invalid. Utenom det, så hadde jeg ikke klart å levere fra meg barnet etterpå. Synes det heroisk at noen klarer å gjennomføre det, og hjelpe andre som ønsker seg barn.

Ikke planer.

For det første ville jeg ikke klart å bære frem et barn uten å føle av det var mitt barn, så jeg ville ikke klart å gi det fra meg etter fødselen.

For det andre ville det at jeg anså barnet som mitt, garantert føre til problemer i forhold til mitt syn på oppdragelsen og omsorgen barnet skulle få; jeg ville helt sikkert ikke klare å la være å blande meg bort i hvilken oppvekst "mitt" barn ble gitt. (Å være surrogatmor for ukjente ville selvsagt løse akkurat det problemet, men det ser jeg i alle fall ikke noen grunn til å være.)

For det tredje synes jeg rett og slett ikke at det å få (biologisk) egne barn er viktig nok til at jeg synes det er nødvendig å gjøre et slikt offer for noen. Jeg synes selv at adopsjon er et fullgodt alternativ til å føde barn, og derfor ville jeg ikke ha videre forståelse for at noen ønsket at jeg skulle bære frem et barn for dem.

Nei, absolutt ikke. Jeg hadde aldri klart å levere fra meg en baby jeg hadde båret på og født.

Nei, det kunne jeg ikke vært. Ville aldri utsatt meg for en sånn påkjenning for å gjøre en god gjerning for noen andre, verken fysisk eller følelsesmessig. Såpass egoistisk tillater jeg meg å være.

Med mitt eget egg - nei, det tror jeg ikke. Da måtte det i så fall være til veldig nær(e) familie/venner og selv der er jeg usikker.

Med donoregg - ja, det tror jeg ganske sikkert at jeg både kunne og ville ha gjort hvis jeg var litt yngre. Men min mann hadde blånektet.

Teofelia skrev:

Jeg synes selv at adopsjon er et fullgodt alternativ til å føde barn, og derfor ville jeg ikke ha videre forståelse for at noen ønsket at jeg skulle bære frem et barn for dem.

Det er ikke alle adopsjon er en mulighet for, jf den tidligere nevnte filmen.

Miss Norway skrev:

Med mitt eget egg - nei, det tror jeg ikke. Da måtte det i så fall være til veldig nær(e) familie/venner og selv der er jeg usikker.

Med donoregg - ja, det tror jeg ganske sikkert at jeg både kunne og ville ha gjort hvis jeg var litt yngre. Men min mann hadde blånektet.

Donoregg er en forutsetning for mitt vedkommende også.

sjuggerpløm skrev:

Donoregg er en forutsetning for mitt vedkommende også.

Hvorfor er donoregg en forutsetning? Ville du kun vært GS for menn eller kvinner uten egne egg?

Ja, kunne gjort det for nær familie, har hatt ganske greie svangerskap jeg da. 😉

Kroppen min kunne klart det...jeg hadde ett relativt uproblematisk svangerskap, og fødselen var så som så...men det kunne jeg klart for noen..

Men å gå fra meg barnet mitt, mitt barn (som forøvrig egentlig ikke er en eiendel, bare virker slik på måten jeg skriver ) hadde jeg aldri taklet. Jeg hadde fått for mye følelser, og det hadde knust meg å måtte gi det fra meg..

Nix, både av medisinske og følelsesmessige aspekter i tillegg til at jeg mener at adopsjon er et fullgodt alternativ til biologisk produksjon i noen/mange tilfeller.

Som flere her har jeg mer en nok med å klare tanken på å føde egne barn, så nei, beklageligvis hadde jeg ikke kunne gjort dette for andre. Ei heller min søster. Søsteren min hadde lignende svangerskap som det jeg hadde, og ville garantert ikke gjort det for meg heller.

Nei, jeg kan ikke se for meg at jeg ville fått meg til å være hverken eggdonor eller surrogatmor. (Slett ikke fordi jeg synes det er noe galt i det, det er bare min egen magefølelse(!). Jeg har all respekt for dem som gjør det.)

Nei, det kunne jeg ikke vært. Jeg hadde ikke klart å gi fra meg et barn jeg hadde båret under hjertet i ni mnd.

Som tidligere mangeårig ufrivillig barnløs synes jeg det er utrolig flott at noen faktisk stiller opp og hjelper andre på den måten. Det er lett å ty til standardargumentene "dere kan jo bare adoptere" og/eller "det er ingen menneskerett å få barn", men det er ikke så enkelt verken i praksis eller følelsesmessig. Det er flere grupper som ikke uten videre kan adoptere, så som homofile, enslige og folk som har hatt en alvorlig diagnose. (For egen del må jeg innrømme at tanken på adopsjon ble skjøvet unna i det lengste, uten at jeg har noen fornuftig forklaring på det.)

Hadde det ikke vært for at eggene mine trolig er litt halvråtne, kunne jeg i alle fall tenkt meg å være eggdonor. Den medisinerings- og uttaksprosessen har jeg vært igjennom fire ganger, og det har i alle fall ikke skremt meg. Jeg ville nok strukket meg langt for å kunne hjelpe en søster eller en nær venninne, men er usikker på om jeg ville stilt som surrogatmor. Svangerskapet mitt var helt greit, så det fysiske ville ikke i seg selv vært noe hinder (bortsett fra at jeg åpenbart har teflonlivmor).

Jeg tror ikke jeg ville stilt opp som surrugatmor.
Mine svangerskap har tildels vært veldig lette, med unntak av kraftig bekkenløsning alle ganger (og har aldri blitt bra)

Jeg har også fått beskjed om at skulle jeg bli gravid igjen ville jeg hatt et risikosvangerskap. Dette fordi jeg for hvert svangerskap har hatt økende menge fostervann og i siste svangerskap fikk jeg konstatert for mye.
Altså en stor risiko for en for tidlig fødsel.

Tror ikke det nei.
Hadde ikke klart å født uten å få noe igjen for det...(egoistisk..jepp)

Jeg har noen i nær familie som har prøvd alt i mange år for å få barn. For dem kunne jeg vært surrogatmor, så lenge det ikke var mitt egg.

Måtte ha diskutert det med mannen selvsagt....

Selv er jeg veldig ferdig med baby og barn, så jeg tror at je skulle greie å innstille meg på at det var deres.

Jeg syntes det er flott at noen vil være surrogatmor, men jeg hadde nok ikke klart det selv. Jeg hadde ikke klart å gi fra meg et barn jeg hadde båret og knyttet meg til i 9 måneder.

Nei.
Jeg liker ikke å være gravid.