Studenter med lommepenger fra far og mor

Dette er noe jeg ikke har tenkt så mye på. Jeg fikk en periode en tusenlapp av pappa hver måned. De ble spart, fornuftig som jeg var.

Håper og tror jeg vil hjelpe mine noe men hvordan er jeg usikker på.

Jeg kommer ikke til å sponse med penger tror jeg, men med konkret støtte til kanskje hjemreise, tannlege, forsikring og slikt.

Jeg fikk 200 kroner i måneden det første året jeg var student til frukt . Deretter fikk jeg en hjemreise i ny og ne og litt annet konkret, aldri penger. Jeg finansierte studiene med studielån, sommerjobb og studentassistentjobb.

Jeg har ingen ambisjoner om at barna mine skal unngå studielån eller starte voksenlivet med masse penger på bok. HÅper de får studietiden til å gå rundt, koser seg for pengene, får seg en utdannelse og tenker at det var verdt hver krone.

Jeg fikk ingen hjelp i det hele tatt og jeg ble neimen ikke noe bedre menneske av den grunn! Det var et slit å få endene til å møtes. Studielånsordningen i dette landet er ikke god nok.

Jeg har tenkt å hjelpe til. Med hjemreiser, tannlegetimer, sannsynligvis med husleie også, helt eller delvis, telefonabonnementet betaler jeg nå, det kommer jeg sikkert til å fortsette med. Nok til at studenten kan være student på heltid og slippe jobb ved siden av gjennom skoleåret.

Jeg har ei som har flyttet hjemmefra og hun fikk beskjed om at hun kan bo gratis hjemme, men jeg har ikke mulighet til å betale for henne hvis hun flytter. Hun valgte å flytte og har tatt opp studielån og har jobb ved siden av. Hun har fått låne penger til egenkapital på leilighet og hun får låne penger hvis det er andre ting hun trenger penger til raskt. Lånet betaler hun på hver mnd selv om hun er student.

Jeg har kjøpt litt større gaver enn vanlig til bursdager og jul og innimellom har jeg kjøpt noe klær til henne, men det er ingenting hun forventer.

Jeg har et barn som nok ikke kommer til å kunne jobbe ved siden av studier, hvis barnet velger å studere så kan det hende jeg hjelper litt.

Vi har sagt at å bo hjemme under studier er greit. Ellers blir det vel ingen jevnlig sponsing, men litt ekstra kan jeg strekke meg til. Som mobil, tannlege, forsikring osv.

Jeg har ei som blir 21 i år. Hun får ikke lommepenger. Jeg betalte depositumet på hybel for henne, jeg har betalt det meste av skolebøkene, hun har fått togbillett og flybillett hjem betalt ved 2 anledninger, når hun har snakket om praktiske ting hun ønsker seg eller sparer til har jeg ved flere anledninger bestilt det som overraskelse til henne osv. Hun har også lånt penger innimellom, og det er vel oftere jeg lar være å kreve dem tilbake enn at hun betaler dem til meg.
Vi snakket faktisk om det her i går. Hun sa at hun var glad for at hun ikke fikk alt hjemmefra, fordi hun mente de som bare fikk alt av foreldrene var utakknemlige og ikke lærte seg verken hva ting kosta eller å klare seg selv.

For oss har det heldigvis vært uaktuelt å ha en voksen ungdom boende hjemme i studietiden. Vi hadde blitt kokko av å ha et hjemmeboende barn (som absolutt ikke er et barn lenger) på 23 år, en sommerferie på 8 uker holder i lange baner.
Hos oss løste det seg med at han flyttet vekk for å studere. Nå kan han fritt slenge skittentøy hvor han vil, steke egg og bacon kl. 03.00, ha ONS når det måtte passe, vaske opp når det er tomt for bestikk og spille høy musikk mens han dusjer. Ingen av nevnte punkt er greit i mitt hus.

Jeg tror jeg ville vært så slem at jeg lot dem spinke og spare gjennom studietiden, og så når de Jar forstått hvordan verden virker og lært å prioritere og bli fornuftige mennesker, så kunne de heller fått en større sum penger som bidrag til bolig. Altså heller 150 000 samlet til slitt enn lommepenger gjennom studiene.

Fikk ikke noe hjelp fra foreldrene mine etter at jeg ble 15 år og flyttet på hybel. Vanskelig på videregående å ha så lite penger, men etter at jeg begynte å studere ble det lettere, og var heldig og fikk en godt betalt sommerjobb.

Ikke umulig at vi kommer til å hjelpe våre barn, om vi har muligheten.

Tenk at jeg var så sparsommelig at jeg sparte penger av studielånet.

Vi kommer nok til å strekke oss så langt vi kan. Jeg fikk en del hjelp, type at de dekket telefonabonnement, veiavgift og forsikring på bilen og de stakk til meg mat og bensin når jeg var hjemme. Det kommer vi nok også til å gjøre. Men vi er svært langt unna å kunne kjøpe leilighet til dem. Dog har vi tilgang på steder de kan bo hos nær familie flere steder i Norge.

Jeg fikk ikke hjelp av mine foreldre mens jeg studerte. Var en periode da jeg bodde et par måneder hjemme, og da slapp jeg å betale noe i leie. Ellers har jeg alltid jobbet ved siden av studiene. Tror nok det blir sånn med ungene her også. Velger de å bo hjemme, får de kost og losji.

Jeg fikk ikke noe støtte hjemmefra, det unner jeg ikke mine barn. De skal nok få føle på at pengene ikke strekker til, men de trenger ikke ligge våken av økonomiske bekymringer. Ønsker barna mine et mer sosialt liv enn jeg har hatt. Å jobbe 15 timer uka pluss alle ferier er ganske utmattende, og går utover skolearbeidet.

Jeg skjønner ikke vitsen med å ønske andre fattig, noen er så heldig å aldri oppleve det. Andre tåler det godt når det inntreffer.

Jeg har klart meg selv siden jeg var 16 år og flyttet hjemmefra. Fikk kun stipend og ikke barnebidraget engang. Så kjip blir ikke jeg. Dog finnes det en grense, jeg kommer nok ikke til å betale kebaben til ungene, den får de tjene pengene til selv.

Jeg bidrar nok til det viktige, men de har godt av å lære å disponere penger. Er man blakk så er man blakk. Mors nødhjelpskasse med tørrmat kan nok være en bedre løsning en penger som går opp i fest og tull.

Lavender skrev:

Jeg skjønner ikke vitsen med å ønske andre fattig, noen er så heldig å aldri oppleve det. Andre tåler det godt når det inntreffer.

Jeg tenker at det er helt fjernt å kalle studenter fattige. De er i en kortvarig situasjon med lite penger, det er ikke det samme som å være fattig. Og den viktigste forskjellen for meg, ligger i hvorvidt man har noe sted å gå om alt går til helvete eller ikke. Jeg synes det er greit å ha prøvd seg på å få ganske begrensede midler til å strekke til, samtidig som barnet mitt alltid vet at han kan komme hjem om det er virkelig krise. Dermed unngår man søvnløse netter.

Input skrev:

Jeg tenker at det er helt fjernt å kalle studenter fattige. De er i en kortvarig situasjon med lite penger, det er ikke det samme som å være fattig. Og den viktigste forskjellen for meg, ligger i hvorvidt man har noe sted å gå om alt går til helvete eller ikke. Jeg synes det er greit å ha prøvd seg på å få ganske begrensede midler til å strekke til, samtidig som barnet mitt alltid vet at han kan komme hjem om det er virkelig krise. Dermed unngår man søvnløse netter.

Enig, Og selv om man ikke ønsker å drive med fast spons av voksne barn som studerer så betyr ikke det at man bare ville stått og sett på hvis de fikk økonomiske problemer. Selvsagt hadde de fått hjelp da (og råd i forhold til å disponere pengene sine, hvis det var der problemet lå). Ingen av dem skal trenge å ligge søvnløse pga økonomi. De får forøvrig også tilbud om å bo gratis hjemme mens de studerer, en ikke urealistisk mulighet siden vi bor i Osloområdet.

Eg tenker at det er mange faktorar som speler inn og klarer ikkje ta stilling til det nå. Men generelt har eg ei "Etter evne og behov"-tenking.

Eg fekk hjelp av foreldre som stilde som medlåntaker på leilighet, der eg betjente heile lånet sjølv. Det har vist seg å vere veldig verdifullt med tanke på utviklinga på boligmarknaden i Oslo. Samtidig var eg delt til opplegget, fordi eg var usikker på den bindinga eg fekk. Eg hadde studielån og jobba heile tida ved sida av studiene, men i den soste delen av studiene var det vanskeleg å få det til å gå rundt. For meg blei innføringa av inntektsgrense eit problem. Nå hugser eg ikkje kor mykje det var ein kunne tene i året utsn at stipendet blei gjort om til lån. Men eg gjekk frå å ta så mange vakter med ubekvem arbeidstid som mogleg etter eksamen i desember, til å sitte heime og vere blakk og ikkje kunne jobbe fordi det blei for stor kostnad med det å tene for mykje.

Nå i voksen alder har vi fått hjelp i form av forskudd på arv frå svigerforeldra mine. Det har stort sett vore retta direkte inn i bolig. Og det er ein type hjelp eg er veldig takknemlig for.

Mine foreldre ga meg 800 kr/mnd til husleie en periode. De betalte også tannlege og enkelte andre større ting. Jeg jobbet 20 % til vanlig og i absolutt alle ferier. Studiet var et seksårig hardt studium, og jeg skjønner fremdeles ikke hvilken frihet man liksom skulle savne i etterkant. Fast jobb er mye bedre. Det synes jeg er mer enn nok egeninnsats.

Før var det jo studielån kun 10 mnd i året, vet ikke hvordan det er nå? I tillegg bodde jeg de første årene hjemme pga så nærme studiested, og fikk da heller ikke stipend, kun lån. 20 % jobb alene strakk ikke til månedskort, pensum og leveutgifter, selv om jeg bodde gratis.

Studentsønnen min er ute nesten hver helg, og kjøper merkeklær de gangene han handler seg klær. Han spiser både biff og Grandiosa, og har det helt greit. Nå bor han billig på studenthjem da, men ellers er studentøkonomien helt OK.

Jeg tippet Lotto i studietiden og syntes at faren min var en kjiping som mente at det var fint at jeg ikke vant milliongevinsten. Han mente at man hadde godt av å ha "trange" perioder i livet.

Pappa betalte linsene mine gjennom hele studietiden, men ellers fikk jeg ingen økonomisk støtte. Foreldrene mine har aldri hatt mye penger, så jeg tenkte aldri over det som noe alternativ.

Det blir litt annerledes med mine barn. Jeg er i en helt annen økonomisk situasjon og tenker at det er i større grad vil være logisk å bidra. Men samtidig tenker jeg at de har godt av å stå på egne ben; også økonomisk. Foreløpig tenker jeg at vi stiller som kausjonister på lån eller noe sånt. Men hva vet jeg - mine unger er jo foreløpig små.