Studenter med lommepenger fra far og mor

Mine barn lever i fattigdom i dag og vil gjøre det til de evt er godt voksne og etablerte med egen inntekt. Så den biten er jeg ikke så veldig bekymret for.

Input skrev:

Jeg tenker at det er helt fjernt å kalle studenter fattige. De er i en kortvarig situasjon med lite penger, det er ikke det samme som å være fattig. Og den viktigste forskjellen for meg, ligger i hvorvidt man har noe sted å gå om alt går til helvete eller ikke. Jeg synes det er greit å ha prøvd seg på å få ganske begrensede midler til å strekke til, samtidig som barnet mitt alltid vet at han kan komme hjem om det er virkelig krise. Dermed unngår man søvnløse netter.

Det er jeg enig i. Man har kun seg selv å tenke på. Å bo trangt og spise enkelt er noe de fleste gjør. Man er ikke da fattig i forhold til dem man sammenligner seg med heller.

Det er en selvfølge å hjelpe barna våre, slik vi har fått hjelp også. Men etter evne og behov og vurdering. De skal lære seg økonomisk sans, at man må jobbe og spare, men det utelukker da ikke hjelp fra foreldre.

Input skrev:

Jeg tenker at det er helt fjernt å kalle studenter fattige. De er i en kortvarig situasjon med lite penger, det er ikke det samme som å være fattig. Og den viktigste forskjellen for meg, ligger i hvorvidt man har noe sted å gå om alt går til helvete eller ikke. Jeg synes det er greit å ha prøvd seg på å få ganske begrensede midler til å strekke til, samtidig som barnet mitt alltid vet at han kan komme hjem om det er virkelig krise. Dermed unngår man søvnløse netter.

Men når man mangler det som er uthevet, blir fattigdommen, som er temporær forhåpentligvis, ganske så reell og skummel.

Jeg fikk rause gaver mens jeg var student, men ingen fast støtte og dekking av utgifter. Vi hadde sommerjobber og fikk det fint til å få rundt på lån og stipend og lønn. Jeg kommer ikke til å la ungene mine sulte av prinsipp, men jeg ser ikke helt at jeg skal sponse hverdagen for at de skal kunne spare opp til å dra på utenlandsferie om sommeren, for å si det sånn. Å ha dårligere råd en periode av livet skader ingen. Jeg snakker da selvfølgelig ikke om så dårlig råd at man ikke kan bo og spise skikkelig. Men det er virkelig ingen krise å bo på hybel og måtte spise nudler siste uka av måneden fordi man kjøpte den dyre buksa man hadde så lyst på.

Nenne skrev:

Men når man mangler det som er uthevet, blir fattigdommen, som er temporær forhåpentligvis, ganske så reell og skummel.

Selvfølgelig, men det er da ingen her som har tatt til orde for at barna skal oppleve det.

Jeg synes mange overvurderer den eventuelt lutrende effekten av å "klare seg selv". Det er ikke sånn at man blir et uøkonomisk forbruksmonster av å motta økonomisk støtte fra foreldre, og det er heller antagelig ingenting som tilsier at man "har godt av" å klare seg selv. Man blir ikke automatisk et bedre menneske av det. At man heller ikke har vondt av det, det er vel en annen sak.

Utover det er det selvsagt fritt fram å gjøre som man føler for.

Nenne skrev:

Men når man mangler det som er uthevet, blir fattigdommen, som er temporær forhåpentligvis, ganske så reell og skummel.

Sant, det er god trygghet/ballast å ha med seg, å vite at foreldre stiller opp når det er nødvendig. Livet kan være vanskelig uten.

polarjenta skrev:

Jeg fikk ikke noe fast beløp, men jeg fikk litt sånn innimellom. Spesielt på slutten av semestrene. I tillegg så pleide mamma og ta meg med på handling av mat når jeg var hjemme. Da kjøpte vi middager som kunne fryses, kjøttdeig f.eks, og pålegg med holdbarhet, veldig kjekt,

Sånn var det her også Og det var greit å få bidrag til hverdagsting som vaskemiddel, litt mat og utstyr til hybelen. 😉
Mine foreldre har aldri hatt spesiell god råd, pappa drev gård og mamma jobbet deltid på flyplassen. Så de bidro der de kunne, og jeg kan ikke huske å ha vært misfornøyd. Vi jobbet om sommeren, og jeg jobbet litt underveis da jeg studerte på høgskole. Første årene litt sånn smått som støttekontakt etc, siste året som miljøarbeider.

Jeg hadde venninner der foreldrene kjøpte leilighet etc, men det var aldri tema hos oss, og jeg tenkte ikke noe over det heller

For mine egne? Tja, vet ikke helt? De får bo hjemme ut videregående om de vil det. Vi har også leilighet i kjelleren som kan være et alternativ å bo i for Snuppa som er eldst når hun er ferdig på vgs. Begge mine har medlemskap i TOBB. Men jeg har som et utganspunkt tenkt å bidra litt som mine foreldre gjorde. Litt støtte her og der, men i hovedsak får de lære å klare seg selv.

Det jeg husker fra tenåra var at jeg fikk litt "kjipe" gaver fra tanter og onkler da jeg gikk på videregående, som kjeler, bestikk, glass, tallerkener, håndklær etc.
Det var veldig kjekt å ha da jeg flyttet på hybel! Så det synes jeg er en fin ting i grunn, og kommer til å oppmuntre til det samme. For det er iallefall kjedelig å bruke penger på skinke ting.

Jeg fikk aldri noe. Mamma hadde ikke noe å gi. Pappa har aldri delt noe særlig selv om han har mye. Men jeg levde godt i studietiden. Jeg bodde sammen med mannen fra den sommeren mellom videregående og høyskolen. Vi hadde leilighet og bil og nok penger til det vi trengte men ikke mye. Han jobbet som fagarbeider på den tiden, jeg hadde studielån.
Jobbet alt untatt ukene mannen hadde ferie den første sommeren. Sommeren etterpå kom storebror. Sommeren mellom første og andre året kjøpte vi rekkehus i lag. Fikk huslån selv med bare studielån den gang (2006).

Jeg har vært kjempe heldig og vi har klart oss kjempegodt. Vi har nå mye egenkapital i bolig. Er mange på samme alder som meg (30) som sliter med å komme inn på boligmarkedet. Vi kunne ikke gjort det samme nå som for 10år siden.

Jeg tror studenter (og andre) har godt av å klare seg selv, men det betyr jo ikke at det er skadelig om de får hjelp. Boligutgiftene er vel en god del høyere i forhold til studielånet enn i min tid, og jeg synes det er fint om man ikke er avhengig av jobb i semesteret for å klare seg.

Jeg ser for meg at vi kommer til å bidra med noe, for eksempel støtte til bolig. Jeg synes ikke Poden skal bo hos oss til han er ferdig å studere, så da vil jeg heller være med på å finansiere en leilighet, for eksempel, som forskudd på arv. Og skal han ikke studere i Oslo, tenker jeg at vi gjerne bidrar da også. Men jeg har ingen formening om hva som er "for mye"; det kommer jo an på hvor dyrt sted han skal studere også. Uansett vil han selvsagt alltid være velkommen hjem til oss, og få bo og spise gratis i ferier og slikt.

Selv jobbet jeg i alle sommerferier som student, og bodde da gratis hjemme, i alle fall de somrene jeg jobbet i Tromsø. Foreldrene mine spanderte billett hjem til jul, påske og sommer, men ga meg ikke penger ellers - men jeg visste jo at dersom jeg hadde bedt om hjelp, hadde jeg fått det. Sommerjobb og studielån var nok til å klare seg fint på for meg den gangen.

Vi har ikke god økonomi, så eldstesønnen min får ikke annen støtte enn en og annen femhundrelapp når det er krise. Yngstesønnen har autisme, så vi tenker at han MÅ ha økonomisk hjelp når han blir eldre, så vi har allerede snakket med eldstemann om at det nok blir en skjevfordeling av godene. Eldstesønnen sier at han aldri har vært vant til å ha noe særlig med penger, så det ser ut til at han overlever på det lille han har.

Eldste her har også autisme og adhd. Om han kommer så langt at han blir student så kommer vi til å hjelpe han praktisk med å holde kontroll på de rettigheter man har som ekstra stipend i lånekassen for de som ikke kan forventes å jobbe ved siden av studiene.

Jeg har en bror med Autisme som er student nå. Han har vanlig studielån og ekstra stipend og klarer seg derfor helt ok.

Jeg kommer til å hjelpe ungene det jeg kan, og håper de blir hjemmeboere til de er ferdige med vgs. Jeg var ikke det, og det var tøft å være 17 år og skulle få pengene til å rekke til. Jeg kunne ringe hjem ved krise, men det var alltid med en stor klump i magen. Og jeg glemmer aldri den jula jeg fikk ettergivelse av et "lån" (tror det var 1500) i julegave. Jeg vet at mine foreldre hadde dårlig råd og mange munner å mette, men det sved litt å sitte på julaften og vite at du i realiteten hadde fått dopapir og spaghetti - i oktober.

Følelsen av å være fattig student kommer kanskje av at jeg gikk på privat skole, og betalte selv, 50 mil hjemmefra. Svært dårlig kombinasjon når jeg ikke fikk hjelp hjemmefra.

Niobe skrev:

det er heller antagelig ingenting som tilsier at man "har godt av" å klare seg selv.

Jeg vet ikke helt jeg. Jeg er jo student nå og omgås en del unge folk, og jeg synes påfallende ofte at de som får mye hjelp hjemmefra har en del holdninger som ikke er særlig sjarmerende. Det kan jo selvfølgelig være at foreldre som bidrar mye økonomisk til voksne barn også generelt curler på mange andre områder, men det blir jo litt same, same. Det sier seg selv at man har godt av å klare en del ting selv i livet, og ansvaret for å forsørge seg selv er noe alle mennesker helt ærlig har veldig, veldig godt av.

Jeg har selv vært opptatt av å klare meg selv og ble ikke sponset i studietiden, og jeg synes på ingen måte at nedbetaling av studielån i en fast, middels godt betalt jobb har vært problematisk.

Men tidene er endret og jeg vet ikke hvor godt en lever på studielån nå sammenlignet med da jeg var student. Jeg betalte f.eks 1000,- i måneden for studenthybelen min. Å kjøpe noe møbler, invitere med på reise og sånt ser jeg lett for meg at vi vil kunne gjøre uten å blunke. Men å fylle opp bankkontoen for at voksne barn skal kunne kjøpe seg det de ønsker seg hele tiden blir selvfølgelig helt uaktuelt.

Pebbles skrev:

Jeg betalte f.eks 1000,- i måneden for studenthybelen min.

Det billigste i Oslo er ca 2600,- hos studentsamskipnaden.

Jeg tror personlig at studenter har høyere krav/forventninger til hva de skal ha råd til også. Mye klær, øl, dyr mat osv. Det er få av de jeg studerer med som lever spesielt spartansk.

Jeg tror ikke det er farlig å sponse litt her og der, men jeg tror ikke jeg kommer til å legge opp til fast sponsing pr mnd av ungene når de er studenter.
Jeg klarte meg selv som student, men fikk penger til togbilletter hjem av og til og fikk noen hundrelapper innimellom. Jeg hadde deltidsjobb og klarte meg greit. Det var ikke fett.

En del studenter rundt meg bodde hjemme hos velstående foreldre og hadde høyt forbruk på fjas. De har sikkert klart seg fint de også, men jeg tror det er en del positiv læring i å måtte tenke privat budsjett uten uendelig inn-flom av penger.

Jeg betalte mellom 2000 og 2600 pr mnd for hyblene mine i studietiden på nittitallet.