Spinoff fra osv; mest hjerteskjærende i en bok? (OBS: Spoilere fra masse bøker!)

Erlends dødsleie er da ikke med i filmen, den er jo bare basert på Kransen.

Skilpadda skrev:

Uff da. Er du kynisk i dag?

Nå har jeg iallefall gått kjapt over bokhylla og funnet ut at jeg gråt av Anne fra Bjørkely, Hellemyrsfolket og Historien om Helen Keller. Så får det heller være at det er årevis siden.

Dessuten har jeg et solid lager av uleste bøker.

Tinetoff skrev:

Erlends dødsleie er da ikke med i filmen, den er jo bare basert på Kransen.

Eeh.
Ja, akkurat...alldeles IKKE i filmen...

Men det er sikkert bra at de ikke prøvde å lage den scenen, det kan jeg være enig i.

Ja, det var det jeg mente, at det var bra at de ikke lagde den scenen...:roro:


Jeg gråt da Hanne Wilhelmsen døde. Så mange mord og overfall i Anne Holts bøker men det var Hanne Wilhelmsen som gjorde inntrykk. :enkel:

Cille skrev:

Jeg gråt da Hanna Wilhelmsen døde. Så mange mord og overfall i Anne Holts bøker men det var Hanne Wilhelmsen som gjorde inntrykk. :enkel:

Les den siste boken du.

Kasia skrev:

Les den siste boken du.

Hæ, er det en bok til?

Står hun opp fra de døde?

Den siste boken jeg virkelig stortutet av var Flowers for Algernon av Daniel Keyes, på slutten

Vis spoiler

der Charlie går tilbake til sitt "gamle jeg"

.

Også begynner jeg alltid å gråte på slutten av Sjur Gabriel (Hellemyrsfolket): "Fra den dag av drakk både mann og kone på Hellemyren".

Jeg gråter veldig lett av hjerteskjærende scener, men husker best en bok fra barndommen; nemlig "7 små australiere" Da Judy dør når hun redder Generalen var grusomt trist.

Koma skrev:

Jeg gråter veldig lett av hjerteskjærende scener, men husker best en bok fra barndommen; nemlig "7 små australiere" Da Judy dør når hun redder Generalen var grusomt trist.

Å hjelpe meg, ja! Det var en av mine yndlingsbøker, forresten.

Cille skrev:

Hæ, er det en bok til?

Står hun opp fra de døde?

:say no more: 😎

Kasia skrev:

:say no more: 😎

Ok, dreit meg ut igjen da sikkert.

Føler vel ikke akkurat at jeg gjorde et brakinntrykk i denne tråden....

Helt mot slutten av Lasso rundt fru Luna er det en scene (nesten litt løsrevet fra bokens handling forøvrig) der Ask og Balder feirer 17. mai sammen. Første gang jeg leste boken kom jeg til denne scenen mens jeg satt på et TGV-tog fra Paris til München. Jeg gråt så kraftig at jeg måtte gå og sette meg på gulvet i gangen utenfor toalettene. Folk stirret.

Denne scenen er nesten identisk med en av Mykles noveller, Skjenselens korinter, som var sommernovelle i A-magasinet for noen uker siden. Den er også flott og trist, men fortellingen fra boken gjør større inntrykk, kanskje spesielt fordi man vet hvordan det går.

Min barndoms store tåreperse var Dikken Zwilgmeyers fortelling om Magrete Kind. Huttetu, jeg gråter forresten fortsatt når jeg leser den. Historien finnes i sin helhet her.

Engelen på det sjuende trinn var fæl.
Og så hulket jeg høyt og hjerteskjærende da jeg som tenåring leste Tatt av vinden.

Jeg begynte å lese onkel toms hytte i påska 87 - Jeg har ennå ikke lest den ferdig, for jeg gråt sånn.

Ellers så er det noe med Jonas Gardells bøker som går rett inn i hjerterota mi og gjør fysisk vondt. Den siste boka, Jenny tør jeg ikke lese.

Xian skrev:

Min barndoms store tåreperse var Dikken Zwilgmeyers fortelling om Magrete Kind.

Å ja, den hylte jeg masse til også. Og scenen fra Lasso... er jo en klassiker. (Det minner meg på at jeg fant boka di om Lassoen under en opprydning her om dagen! Den må snarest returneres, beklager så mye.)

Tosse skrev:

Engelen på det sjuende trinn var fæl.
Og så hulket jeg høyt og hjerteskjærende da jeg som tenåring leste Tatt av vinden.

Ja, spesielt når tvillingene dør. Og Margaret.

Elinblu skrev:

(Det minner meg på at jeg fant boka di om Lassoen under en opprydning her om dagen! Den må snarest returneres, beklager så mye.)

Er det Veier til verket du mener? Den lette jeg faktisk etter da jeg leste Skjenselens korinter i A-mag. Såvidt jeg husker heter det der at scenen fra Lasso... nærmest blir et lystspill i forhold til novellen. - Er det virkelig mulig?! tenkte jeg da jeg leste det. Og jeg er altså ikke enig; historien griper meg enda sterkere i boken der forholdet mellom Ask og Balder utbroderes mer.