"Kioskromaner" og lesevaner

Ikke nå, men leste Isfolket i mine yngre dager.

Det er selvfølgelig et flytende og uklart avgrenset begrep, som så mange andre (jf. signatursitatet mitt). Jeg vil si at kiosklitteratur som regel har flere av disse trekkene:

– kommer ut på forlag som spesialiserer seg på den typen litteratur, ikke på forlag med større bredde
– kommer kjapt ut i lange serier med gjennomgående hovedpersoner
– har som hovedformål å underholde, og har forholdsvis enkle historier og karakterer
– bærer preg av masseproduksjon

Iset skrev:

Så hva ER kiosklitteratur? Jeg får en følelse av at mange klassifiserer bøker de selv synes er harry eller ikke liker, som kiosklitteratur.

Å neida, det er masse bøker jeg synes er harry eller ikke liker som jeg ikke vil klassifisere som kiosklitteratur.


- Litt mer seriøst: Jeg tror jeg vanligvis vil kunne svare ganske greit på om jeg vil klassifisere én bestemt bok som kiosklitteratur, men noen entydig (eller objektiv) definisjon har jeg ikke, ikke en ordentlig definisjon av typen "alt som oppfyller dette er kiosklitteratur, og ingenting annet". Men det jeg tenker på med kiosklitteratur, litt løst, er bøker som bare finnes i pocket, som stort sett omsettes i kiosker (ikke i "seriøse" bokhandler eller gjennom "seriøse" bokklubber (og nei, jeg har heller ingen definisjon på hva "seriøs" er i denne sammenhengen)), som er preget av masseproduksjon, og som har veldig liten litterær verdi (de kan selvsagt ha underholdningsverdi, det er jo hele poenget med dem).

Da er jeg med. 🙂

(har ikke lest hele tråden)
Elinblu: er det Cecilie Naper du mener? Hadde henne som foreleser da jeg studerte. Spennende tema hun har vært opptatt av i mange år nå, jeg hadde henne i 1992-93.

Hvor mange bøker leser du i året, og hvilke sjangere dominerer dine lesevaner?

Jeg mener selv at jeg leser over snitt. Men det avhenger veldig av omstendigheter rundt. Kanskje jeg leser i snitt 30-40 bøker i året? En saling blanding, men mye lettere litteratur (les: chick-litt, krim etc.)

tiddelibom skrev:

(har ikke lest hele tråden)
Elinblu: er det Cecilie Naper du mener? Hadde henne som foreleser da jeg studerte. Spennende tema hun har vært opptatt av i mange år nå, jeg hadde henne i 1992-93.

Cecilie var det, ja. Fatter ikke hvor jeg fikk Kristin fra. Takk!

Jeg leser ikke kiosklitteratur og har aldri gjort heller. Da mener jeg litteratur som Sagaen om isfolket osv..

Jeg pleide å lese Danielle Steele-bøker i eksamensperiodene, for å hvile hjernen. Nå har jeg ikke flere eksamener, så da leser jeg ikke sånne bøker lenger.

Jeg leser nesten hva som helst. Siden jeg i perioder reiser en del med tog leser jeg også mye kiosk-romaner. De er tilgjengelige på Narvesen, de er små og håndterlige på et overfylt tog, de koster ikke all verden, er lettleste og veier ikke mye - og når man er ferdige med dem så kan man kaste dem og slippe å fylle opp bokhyller hjemme.

Forøvrig er det ganske mange "seriøse" forfattere som også utgis i pocket og selges gjennom Narvesen. :åpplyser:

Jeg leser kanskje 10-20 romaner i året. Leste mer før. Jeg trives best med spenningsbøker. Litt vold og action. Jeg har vært helt hekta på John Grisham (som fås både som dyre bøker i bokhandelen og som billige pocket-utgaver på Narvesen). Men jeg leser egentlig nesten hva som helst av sjanger. Kommer an på humøret når jeg står der - i kiosken. 😀

Oi, må vel legge til at ja, jeg har høyere utdanning enn "snittet" og nei, jeg ser ikke mye på TV.

bina skrev:

Forøvrig er det ganske mange "seriøse" forfattere som også utgis i pocket og selges gjennom Narvesen. :åpplyser:

Jepp, det var derfor jeg skrev det om å "stort sett" omsettes i kiosker og ikke i bokhandler. 🙂 Og det er selvfølgelig enorme gråsoner; det er det nesten alltid når det er snakk om genrer. Grisham ville jeg plassere ett eller annet sted i gråsonen.

Skilpadda skrev:

Jepp, det var derfor jeg skrev det om å "stort sett" omsettes i kiosker og ikke i bokhandler. 🙂 Og det er selvfølgelig enorme gråsoner; det er det nesten alltid når det er snakk om genrer.

Ja, nå har jeg lest hele tråden og er mer forvirret enn før. 😮

Jeg tenker på kiosk-litteratur som pocket-bøker som fås kjøpt på kiosker. Rett og slett. Der finnes det utrolig mange sjangre, og mange ulike forfattere.

Man får kjøpt pocket-bøker og serier på bokhandlene også.

Jeg tror knapt jeg har kjøpt en bok på bokhandel på 10 år. Hvorfor betale 3 ganger så mye for å få stive permer, liksom. Det er jo innholdet som teller.

Serier finnes det mange av, og ja, der er det mye ymse. Men JEG mener jo at man ikke kan kalle seg selv et opplyst og belest menneske hvis man ikke har lest Sagaen om Isfolket! Det er en del av vår kulturarv - i vår tid viktigere enn Bibelen. 😉

Jeg har nok aldri gjort det, nei, hvis det stemmer det som står i tråden at kiosklitteratur er bøker som ikke selges i bokhandel, kun i kiosk (?).

Jeg leser anslagsvis 20-30 bøker i året vil jeg tro, og en del av det er krim. Ellers leser også jeg nyere norsk litteratur. Og noe engelskspråklig.

bina skrev:

Jeg tror knapt jeg har kjøpt en bok på bokhandel på 10 år. Hvorfor betale 3 ganger så mye for å få stive permer, liksom. Det er jo innholdet som teller.

Som sagt kjøper jeg nesten bare pocketbøker, men jeg kjøper dem stort sett alltid i bokhandler - enten fysiske bokhandler eller fra Amazon. Hvor man kjøper bøker og hvordan de er bundet inn spiller naturligvis ingen rolle for innholdet, det er jeg enig i (og jeg synes det er pussig hvis du skulle tro at spørsmålet i hovedinnlegget egentlig dreide seg om hvor man pleier å kjøpe bøkene sine 😉).

Og så lurer jeg litt på hva dere tenker på når dere nevner "harry" litteratur..?;) Bare nysgjerrig..

bina skrev:

Men JEG mener jo at man ikke kan kalle seg selv et opplyst og belest menneske hvis man ikke har lest Sagaen om Isfolket! Det er en del av vår kulturarv - i vår tid viktigere enn Bibelen. 😉

Jeg er enig i at man bør vite hva det er, i det minste, så man vet hva folk snakker om når de nevner eller alluderer til serien. Litt som Hotel Cæsar. (Men jeg kommer hverken til å lese en hel Isfolket-bok eller se en Hotel Cæsar-episode for å la meg opplyse grundig om innholdet i dem, må jeg innrømme.)

Nei, eg har aldri lest såkalla kiosk-litteratur.

Men eg kan godt forstå at dei som leser denne typen litteratur leser mange bøker i løpet av eit år. Det er jo veldig mykje lettare å starte opp på ei bok når ein kjenner persongalleriet frå tidlegare.


Eg sliter ofte litt med å komme i gang med nye bøker, men har aldri hatt problem med oppfølgarar som feks. Jonas Gardell sine bøker.


Eg er forøvrig stolt fan av Hotel Cæsar. Har fulgt serien sidan den starta opp:)

Nei, overhodet ikke. Jeg begynte på en serie som het ... hm, nå må jeg google, den het Arvesynd, og handlet om en jente på en gård og jeg tenkte at det måtte nå være bra siden jeg nettopp hadde lest siste boken av Anne Karin Elstad og dette så ut til å være i samme gate. Første boken var forsåvidt vel og bra, jeg leste noen til, og så måtte jeg bare slutte, for makan til søppel, det eneste det gikk i var forviklinger, og overgrep, og krangling, og dårlige ekteskap og ofring og ondskapsfulle karakterer og, og , og. Ja, skikkelig såpe-søppel.

Det må være en viss kvalitet på innholdet for at jeg skal klare å lese (jeg slet seriøst med Marian Keyes også, men jeg kom meg gjennom boken etter hundre år der jeg ventet og ventet på at den MÅTTE jo ta seg opp en gang siden alle sa den var så bra). Såpeinnhold skyr jeg som pesten.

Nå tok jeg uttrykkene "kiosklitteratur" og "kioskroman" fra dagbladartiklene, men jeg trodde faktisk dette var helt etablerte begreper. Er det bare jeg som ikke synes det er vanskelig å skjønne hva som menes med en kioskroman selv om:
a) de samme bøkene selges i bokhandelen (for det gjør de, aboslutt), og
b) "seriøse" romaner selges i paperback i kiosker?

Det jeg først og fremst tenker på (og tror den omtalte forskeren mener) er særlig slike lange serier - som Isfolket. Utgivelsesfrekvensen for disse forfatterne er ofte langt høyere enn for andre (uten at det dermed er sagt at jeg mener dette borger for lav kvalitet). Det kan også være enkeltstående bøker av typen legeromaner etc.

Bokmålsordboka har følgende definisjon:

kiosklitteratur lettere underholdningslitteratur som en får kjøpt i kiosker

Hvis man er i tvil, kan man jo undersøke om angjeldende forfatter er medlem av Forfatterforeningen. Er hun ikke det, skriver hun sannsynligvis kiosklitteratur.

Jeg tror kjøpt-i-kiosk-kriteriet er veldig lite viktig for hva som vanligvis oppfattes som kiosklitteratur. Jeg tror (som nevnt over) at kriteriene under er mye viktigere:

– kommer ut på forlag som spesialiserer seg på den typen litteratur, ikke på forlag med større bredde
– kommer kjapt ut i lange serier med gjennomgående hovedpersoner
– har som hovedformål å underholde, og har forholdsvis enkle historier og karakterer
– bærer preg av masseproduksjon

For meg er kiosklitteratur=søppellitteratur alá "Det sanne" og intrigeserier.