80 prosent av omsorgsdager tas ut av kvinner

Akkurat nå er jeg hjemmeværende, men de periodene jeg har jobbet så har vi delt ca. 50-50. Og det ser ut som om det som er vanlig her på bygda blant mine venner iallfall.

Gubben tar ut alle sine dager, og flere til. Jeg har ingen.

Inntil i fjor så hadde jeg vært hjemmeværende i flere år og da var jeg selvsagt hjemme med barna når de var syke. Nå går jeg skole, og siden mannen helt har sluppet unna sykt-barn dager i flere år så tar han nesten alt av det nå. Jeg har obligatorisk undervisning hver dag, og har bare helt unntaksvis mulighet til å bli hjemme. For å ikke få for mange fraværsdager så jobber mannen gjerne hjemmefra hvis barna bare er moderat syke.

Jeg er også ganske overrasket over den statistikken, hadde trodd det var jevnere. Vi har jo første barn i produksjon, men vi kommer til å dele jevnt. Vi har ganske like jobber i forhold til ansvar, arbeidsmengde osv., og kan begge gjøre deler av jobben hjemmefra / ta igjen på kveldstid, så jeg tror det skal la seg gjøre. Enn så lenge har vi til og med samme arbeidsgiver, der det er full forståelse for og helt vanlig at både mor og far er hjemme med syke barn. Jeg synes også 20 dager tilsammen virker lite - jeg var mye syk som barn, og foreldrene mine brukte opp sine dager (som på den tiden vel var 12) hvert eneste år...

Mannen tar ofte hjemmekontor når den syke ser dvd, og tar resten av timene på kvelden forresten, så på statistikken tar nok jeg flest, for jeg har ikke den muligheten.

Da vi jobbet på samme sted, tok vi ut sånn nogenlunde likt (førte ikke regnskap). Da mannen min begynte som lærer, har det nok blitt jeg som har tatt ut flest dager. Det er mye mer synlig med et tomt kateter, enn et tomt kontor.

Vi er lærere begge to, og tar i utgangspunktet annenhver dag. Det passer som regel like dårlig/godt for oss begge, og å diskutere hvem som har den viktigste dagen vil vi egentlig unngå.

Unntak fra regelen: hvis han som er barneskolelærer skal på tur med elever, og hans fravær gjør at turen blir avlyst (og lignende situasjoner), og hvis jeg, som er lærer på VGS har elever med heldagsprøver eller lignende.

Jeg tar mest. Mannen er medeier i et firma der de jobber mye og lenge og har igrunnen alt for mye å gjøre. Jeg jobber i staten der det er mer høyde og aksept. Jeg kan jo uansett ikke overstige 15 dager, så det hele begrenser seg jo. Har også kombinert noen ganger med hjemmekontor om ungen er så syk at den bare ligger flatt.

Vi deler likt, men jeg tror ikke mannen fører sine som sykt barn-dager. Mitt inntrykk er at det gjelder mange som jobber i yrker med resultatansvar, og at det kan være noe av årsaken til at tallmaterialet er skjevt. (Jeg fører jo mine dager som sykt barn selv om jeg jobber hjemme.)

Vi prøver å dele sånn ca likt, Men Juste har nok tatt litt flere en meg.

Vi deler vel ikke likt, jeg tar ut flere dager. Men vi er nok hjemme med sykt barn like mange dager. Forskjellen på oss er at mannen kan ha hjemmekontor, mens jeg må være helt hjemme når jeg er hjemme og får da gjort svært lite fornuftig jobbmessig. Derfor gjør vi det i praksis sånn at jeg tar det meste med minsten, mens mannen tar det meste med de to store (som han da kan jobbe endel samtidig som han har hjemme). Ellers prøver vi å fordele slik at den som skal noe ekstra viktig den dagen slipper å være hjemme.

Min far har brukt å irritere seg litt over det der vet jeg, at arbeidstakere i det offentlige (spesielt kvinner) tar ut alt av omsorgsdager fordi barnas far jobber i det private der det ikke er like mye aksept for å være hjemme.

Mannen og jeg deler sånn omtrent likt. Vi jobber med det samme, men på forskjellig sted, og ser an hvem som har det greieste dagsopplegget å være borte fra. Noen dager passer det mindre dårlig å være borte fra enn andre. Vi finteller ikke så veldig på hvem sin tur det er. Å ta annenhver dag, når det er flere dager i strekk, synes jeg er en knotete løsning for oss. Det er lettere for arbeidsgiver å forholde seg til at NÅ er jeg borte noen dager, enn at det er en dag av, en dag på og så en dag av igjen.

I jobbintervju fikk jeg en gang først spørsmål fra mulig sjef, og deretter fra tillitsvalg (!!!), om hvordan mannen og jeg løste det når barna var syke. Siden det ofte var damene som ble hjemme. Den jobben mista jeg helt lysten på å ta. -Synd for dem, for jeg er flink.

Han tar 9 av 10

vi deler likt, men mine blir meldt som sykt barn-dager, mens han flekser og tar hjemmekontor når han er hjemme.

Dette er et bidrag ifht. likestillingsdebatten, synes jeg. Kvinner blir mindre attraktive på arbeidsmarkedet når tallene er såpass tydelige.

Hos oss så har det vært litt ymse, siden det har vært foreldrepermisjoner og sykemelding og diverse de siste årene. Mannen min er sin egen sjef, og det er nok hans firma som har måttet lide mest ifht. barnas sykdom totalt sett. Så det er teknisk mulig å være hjemme med syke barn selv om man er mann og har det travelt i perioder og har egen bissniss. Det er en prioritering som med så mye annet.

Det går lenge mellom hver gang jeg synes det kommer interessante forslag fra FrP, men en ting jeg synes var litt interessant var forslaget om at foreldrenes arbeidsgivere skulle dele på kostnaden for syke-barn-dager. Jeg har ikke filosofert så mye om hvorvidt dette er gjennomførbart, om det koster mer enn det smaker osv. (Det har sikkert ikke FrP gjort heller, kjenner jeg dem rett. ) Men sånn umiddelbart så synes jeg det høres likestillingsvennlig ut. At menn sitter ved pcén når ungene er syke, og egentlig tar ut flere dager enn det man kan få inntrykk av gjør ikke så stor forskjell. Dersom de jobber når barna er syke, og bedriften derfor ikke taper noe, eller må sette inn vikar - så blir kostnadsfordelingen skjev.

Noe av problemet er kanskje at det er flere kvinner i yrker hvor man er stuck på jobb og fyller en funksjon der, mens det er flere manne-yrker som har hjemmekontromulighet og fleksitid. . På den måten kan det være likestilling hjemme selv om det blir ulikt antall dager som tas ut. Jeg vet ikke om det går å endre på det heller med mindre man lager en eller annen dustelov som forbyr jobbing i nærheten av syke barn.

Katta skrev:

Noe av problemet er kanskje at det er flere kvinner i yrker hvor man er stuck på jobb og fyller en funksjon der, mens det er flere manne-yrker som har hjemmekontromulighet og fleksitid. . På den måten kan det være likestilling hjemme selv om det blir ulikt antall dager som tas ut. Jeg vet ikke om det går å endre på det heller med mindre man lager en eller annen dustelov som forbyr jobbing i nærheten av syke barn.

Men for arbeidsgivere så er det antageligvis uinteressant om det er likestilling i heimen? Så lenge det er typisk kvinners arbeidsgivere som må stå ansvarlig økonomisk for sykt-barn-dager.

Her er det mannen som har tatt de fleste dagene.

Irma skrev:

Men for arbeidsgivere så er det antageligvis uinteressant om det er likestilling i heimen? Så lenge det er typisk kvinners arbeidsgivere som må stå ansvarlig økonomisk for sykt-barn-dager.

Ja, det er klart at det er uinterressant for arbeidsgivere om det er likestilling i heimen. Det er dog ikke uinterressant hvis man skal legge frem en statistikk over hvordan kvinner og menn oppfører seg på jobb for å bruke det til noe fornuftig. For hvis det er yrker som bestemmer like mye som kjønn er dette viktig å få frem.

Jeg tror det blir umulig å få en løsning hvor man fordeler ulempene. Dessverre. Fordi det er så ulike ulemper for ulike arbeidsgivere. En ting er lønnsutgiftene og evt vikarutgifter, men så tilkommer evt tap for bedriften på grunn av mindre produksjon, mindre salg, fristbrudd etc. Man skal være god for å lage en modell som virker i praksis.

Jeg har undret meg over det der av og til siden jeg har noen venninner og kollegaer som sier at det "ikke passer" for mannen å være hjemme. Gjerne fordi mannen har en "viktigere" jobb, eller jobber for seg selv og ikke får sykepenger, noe i den dur. Mannen og jeg deler rimelig likt, har ikke finregnet, men jeg har ikke følelsen av at han har hatt færre dager enn jeg. Jeg synes det er helt naturlig at man deler, det skulle da bare mangle.