Hvor "sterke" argumenter må til for å få velge kirkelig vs. borgerlig konfirmasjon?

Med mindre dere er medlem av et annet trossamfunn enn den norske kirke så er det heller ikke snakk om noen bekreftelse av dåpen Garbella.

En humanistisk konfirmasjon, synes jeg er like mye bekreftelse som en kirkelig. Ungdommene tar et valg som kan vise hva de står for. Javel, for en del så viser det absolutt ingenting. Men jeg tror at ganske mange faktisk har et bevisst forhold til det valget de tar.

Jeg tenker som så at ungdommen ikke skal måtte argumentere for meg hvorfor han vil velge som han gjør. Men ville sette pris på at vi brukte anledningen til å snakke om trosspørsmål og tanker rundt valget. Jeg vil oppfordre til å "tenke sjæl" og håper og tror at det jeg har bidrat med i oppveksten har resultert i en ungdom som velger ut fra hva som føles riktig, ikke bare hva som har føltes riktig for kompisen.

Jeg har ikke konfirmant ennå, men har benyttet nieser og nevøers konfirmasjon som anledning til å snakke om det valget som vil komme. Jeg synes at det er en flott anledning til å markere det første selvstendige voksenvalget de må gjøre.

Garbella skrev:

For meg har humanistisk konfirmasjon vært en sånn late-som-greie.

Men, hva er det man later som?

Kirken har det jo ikke som en bekreftelse på dåpen lenger, da. Det ble tatt ut de fleste steder i Den norske kirke i 1912, og fjernet fra alle i 1981. Kirkelig konfirmasjon er en forbønnshandling.

Venner og familie er i stor grad med på å bestemme hvilken konfirmasjonsform en velger, venner i større og større grad enn familien.
Selv vil jeg kun akseptere humanetisk konfirmasjon dersom ungen selv kan stille seg bak de humanetiske grunnprinsippene, på samme måte som jeg forventer at ungen stiller seg bak kristendommen ved en sermoni i kirken. For meg er begge en relegiøs sermoni og eneste ikke religiøse alternativ er å la være å konfirmere seg.

Jeg er enig med deg i at en bør kunne stille seg bak prinsippene, Pulverheksa, men hvordan i hule... kan du kalle en humanistisk konfirmasjon for et religiøst alternativ?

Jeg synes ikke humanistisk konfirmasjon er noe mer "oppkonstruert" enn kirkelig. Overgangsriter finnes i de fleste kulturer, og det er ingen grunn til at ungdom som ikke bekjenner seg til en religion skal gjøres mindre stas på eller ha mindre tilbud om opplæring i livssyn og etikk enn de som gjør det? Eller? Hvis ja så gi gjerne en grunn.

Forrige helg var jeg medhjelper på "camp refugee" som arrangerte for Human-Etisk forbunds konfirmasjon. Det var noe av det mer meningsfylte (og dessuten artige) jeg har gjort på lenge. Slår alt jeg hadde på min egen kirkelige konfirmasjon i alle fall.

Hattifnatten skrev:

Med mindre dere er medlem av et annet trossamfunn enn den norske kirke så er det heller ikke snakk om noen bekreftelse av dåpen Garbella.

Jeg er ikke medlem noe steder, men det er et valg som er tatt for ikke så mange år siden og det påvirker meg definitivt. Men mener da virkelig at det ble messet om bekrefelse på dåp og slikt da jeg konfirmerte meg for omtrent hundre år siden. For ikke å snakke om at jeg ble dømt til å råtne i helvete av presten i og med at jeg hadde kjæreste..

Helt supert at denne tråden kom opp, i og med at jeg har vært gjest i konfirmasjon i dag og har tenk mye på det i forhold til h*n som snart skal velge. Her er det bare dypdykke i informasjon om humanistisk konfirmasjon.

pulverheksa skrev:

For meg er begge en relegiøs sermoni og eneste ikke religiøse alternativ er å la være å konfirmere seg.

Jeg mener du er på bærtur og kan ha godt av å sette deg inn i hva dette faktisk handler om.

[B]"Formålet med Humanistisk konfirmasjon er å styrke humanistiske verdier i samfunnet. Humanistisk konfirmasjon er et tilbud til ungdom som ønsker et kurs i livssyn og etikk og en høytidelig seremoni på dette grunnlaget. Målsettingen for kurset er å styrke de unges evne til selvstendig tenkning og etisk handling, gjennom å fremme[/B]

• [B]innsikt i egne opplevelser, holdninger og atferd [/B]
• [B]evne til refleksjon og til å stille kritiske spørsmål [/B]
• [B]bevissthet om livssyn [/B]
• [B]evne til omtanke, respekt, toleranse og til å ta ansvar"[/B]

Og dersom du ikke vet hva som menes med humanistiske verdier, kan du lese litt her.

Mine får kun selskap og gaver hvis de konfirmerer seg humanistisk.








Nei, om det er en ting jeg ønsker for barna mine er det er at de greier å tenke og ta et standpunkt selv. Ikke gjøre som jeg vil.

Jeg synes overgangsriteargumentet er ganske dårlig Ulvefar med tanke på hvor få kjennetegn både kirkelig og humanistisk konfirmasjon har fra de tradisjonelle overgangsritene og definisjoner på overgangsriter.

For hundre år siden hadde konfirmasjon en slik funksjon også her til lands, men de siste årene ser jeg ikke at konfirmasjon har noe særlig av kjennetegn for overgangsriter igjen.

shute skrev:

Men, hva er det man later som?

At man vil gjøre som alle andre uten å faktisk gjøre det.

Enig, Hatti. I grunn synes jeg konfirmasjon er noe tull, uavhengig av fortegn.

Garbella skrev:

Jeg er ikke medlem noe steder, men det er et valg som er tatt for ikke så mange år siden og det påvirker meg definitivt. Men mener da virkelig at det ble messet om bekrefelse på dåp og slikt da jeg konfirmerte meg for omtrent hundre år siden. For ikke å snakke om at jeg ble dømt til å råtne i helvete av presten i og med at jeg hadde kjæreste..

Helt supert at denne tråden kom opp, i og med at jeg har vært gjest i konfirmasjon i dag og har tenk mye på det i forhold til h*n som snart skal velge. Her er det bare dypdykke i informasjon om humanistisk konfirmasjon.

Kan du huske på hvilken måte du bekreftet og i hvilken sammenheng du gjorde det?
Jeg vil tro at en så sterk handling som å bekrefte et dåpsløfte er noe man husker helt konkret både om man mener noe med det og om det går på tvers av det men tror på.

Jeg synes det er snodig at så mange snakker om en bekreftelseshandling i og med at det de fleste steder ikke har forekommet på snart 100 år.

I og med at vi ikke er kristne, må Storebror ta et aktivt valg og ønske å døpe seg dersom han vil konfirmeres kirkelig. Dersom han gjør dette, vet vi med sikkerhet at han definerer seg som kristen, fordi han i forkant vil ha gjennomgått både Helvete og flere andre varme steder fra sin bestefar for å forsvare sitt valg.

Dersom guttungen ønsker en humanistisk konfirmasjon, skal han få det, men jeg ønsker også da at det skal være ut fra et bevisst valg og et ønske om å lære mer om de humanistiske verdiene.

Og vil han bare ha et party - så skal han jaggu rulle meg få et party også, akkurat slik vi holdt fest for ham da han var baby, av ren pur glede - uten noen innblanding hverken fra kjerka eller humanetisk. Det skal vi da klare å fikse for en 15-åring også, når den tid kommer.


Og som et ps - jeg konfirmerte meg kirkelig en eller annen gang på tidlig 80-tall. Presten var da veldig nøye med å få fra, både overfor oss unge og for foreldrene våre, at dette absolutt ikke hadde noe som helst med å bekrefte dåpsløftet som ble gitt på våre vegne da vi var babyer. Det var en ren forbønnshandling.

Hattifnatten skrev:

Kan du huske på hvilken måte du bekreftet og i hvilken sammenheng du gjorde det?
Jeg vil tro at en så sterk handling som å bekrefte et dåpsløfte er noe man husker helt konkret både om man mener noe med det og om det går på tvers av det men tror på.

Jeg synes det er snodig at så mange snakker om en bekreftelseshandling i og med at det de fleste steder ikke har forekommet på snart 100 år.

Jeg mente overhode ikke noe med det og var utskremt på en ukes konfirmasjonsleir av mine foreldre som brukte bestemors dårlige hjerte som påskudd.

Som sagt, jeg må sette meg inn i dette og ikke la min egen dårlige opplevelse påvirke mitt barn.

Hattifnatten skrev:

Jeg synes overgangsriteargumentet er ganske dårlig Ulvefar med tanke på hvor få kjennetegn både kirkelig og humanistisk konfirmasjon har fra de tradisjonelle overgangsritene og definisjoner på overgangsriter. For hundre år siden hadde konfirmasjon en slik funksjon også her til lands, men de siste årene ser jeg ikke at konfirmasjon har noe særlig av kjennetegn for overgangsriter igjen.

Ikke en overgangsrite? I beg to differ. Nei, dagens 15-åringer drar ikke til sjøs og stifter familie på et par år, men hele begrunnelsen for konfirmasjonen (nå snakker jeg ikke om motivasjonen for gaver osv) er jo å oppnå et reflektert forhold til eget livssyn og etikk. Ikke at jeg kjenner antropologien bak begrepet "overgangsrite" særlig godt, men hva ellers er det? Kall det forsåvidt gjerne noe annet, men poenget mitt er at det er en god ting for ungdom som er på vei til å bli ansvarlige for egne handlinger å reflektere over filosofi og livssyn. Så markeres dette med en seremoni. Er det noen grunn til at denne tradisjonen og refleksjonen skal ha mindre verdi for humanister enn for religiøse?

pulverheksa skrev:

For meg er begge en relegiøs sermoni og eneste ikke religiøse alternativ er å la være å konfirmere seg.

Ateisme er en religion akkurat som det er en hobby å ikke samle på frimerker og en sport å la være å sparke fotball. Derimot er det et livssyn.

Ulvefar skrev:

... men poenget mitt er at det er en god ting for ungdom som er på vei til å bli ansvarlige for egne handlinger å reflektere over filosofi og livssyn. Så markeres dette med en seremoni. Er det noen grunn til at denne tradisjonen og refleksjonen skal ha mindre verdi for humanister enn for religiøse?
.

Enig i dette.

Har ikke lest alle svarene.



Min 16-åring konfirmerte seg i fjor, borgelig - fordi hun ønsket det selv. Jeg hadde aldri vært borti borgelig konfirmasjon før, og trodde det var et litt...oppkonstruert opplegg.

Men, jeg måsi altså at det var enutroligvakker seremoni hvor jeg ble rørt til tårer, både av tale fra en av konfirmantene og fra en voksen... for ikke å snakke om solisten. Vakkert, verdig og flott.

Selve opplegget rundt tiden før konfirmasjonen var også veldig bra synes jeg - det er et veldig godt tilbud.



Har konfirmasjon nr. 2 til neste år og hun sier at hun skal konfirmere seg i kirken - helt fast bestemt på det.

Hun får bestemme selv.

Avsporing, men pytt:

Ulvefar skrev:

Ateisme er en religion
.

... Akkurat den fikk en tidligere venn av meg fra Derry - nord i Irland - virkelig kjenne, da han ble bedt om å gjøre rede for hvorvidt han var en protestantisk ateist eller en katolsk ateist.